Fornuft eller følelser?

"Kb" har send meg følgende spørsmål: Det virker nærmest umoralsk å forlate partner i et langvarig forhold (særlig om man har barn) bare fordi lidenskapen er borte, hvis man ellers har det bra sammen. På den andre siden virker det nesten som tabu å inngå et forhold med en person man tror man vil få et godt liv sammen med, men hvor det mangler litt på lidenskapen. Den store lidenskapen er vel sjelden varig uansett? Hvor viktig er det at den er tilstede i starten? Finnes det noe empiri som viser at par som startet uten den helt store lidenskapen har dårligere odds for å lykkes?

Romantisk kjærlighet har eksistert lenge, men at dette kobles til ekteskapet er en relativt ny oppfinnelse. I mange ikke-vestlige land, blir et ekteskap betraktet mer som en kontrakt eller finansiell ordning. Ikke særlig romantisk med andre ord. I vår kultur derimot, har koblingen mellom romantisk kjærlighet og ekteskapet bare blitt sterke de siste tretti årene. Tilsynelatende i den grad at "Kb" nå stiller spørsmål ved om det i det hele tatt er moralsk å inngå et partnerskap uten å føle lidenskap.

I 1976 ble en gruppe menn og kvinner spurt om de kunne tenke seg å gifte seg selv om de ikke var forelsket, gitt at personen likevel hadde alle egenskapene de var ute etter. 64 prosent av mennene sa nei, og 24 prosent av kvinnene sa nei. Bare fire prosent av kvinnene sa ja, de fleste klarte ikke bestemme seg. Når denne undersøkelsen ble gjentatt i 1984, sa 85 prosent av både kvinner og menn at de ikke ville gifte seg med en person de ikke var forelsket i, gitt at resten stemte. Dette sier en del om utviklingen vi har stått overfor.

Lidenskapelig og vennskapelig kjærlighet

Mange forskere har prøvd å skille mellom ulike former for kjærlighet. Den mest anerkjente distinksjonen går mellom lidenskapelig og vennskapelig kjærlighet. Den første formen defineres som en slags intens emosjonell tilstand hvor ømme, seksuelle følelser, lyst og smerte, angst og lettelse lever side om side i en slags emosjonell grøt. Man har antatt at denne formen for kjærlighet er avhengig av en fysiologisk opphisselse, kombinert med en opplevelse av at denne fysiologiske opphisselsen forårsakes av personene man begjærer.

Vennskapelig kjærlighet defineres som en følelse vi har for mennesker som vi lever et sammenflettet liv med, og kjennetegnes ved gjensidig tillit, medfølelse og toleranse overfor personens særegenheter. Etterhvert som vennskapet utvikler seg, øker den gjensidige avhengigheten, og muligheten for sterke følelser øker også. Men, paradoksalt nok, siden vennskapelig kjærlighet baserer seg på gjensidig tilpassing til hverandre, og hverandres hverdag, opplever man gjerne ikke så intense følelser. Sammenligner man de to kjærlighetstypene, viser både forskningen og teoriene at den lidenskapelige kjærligheten ikke er særlig robust over tid.

Arrangerte ekteskap og romantiske ekteskap

I en studie som sammenlignet amerikanske ekteskap med arrangerte japanske ekteskap, forventet man at de amerikanske ekteskapene startet med en høyere uttrykt kjærlighet og seksuell lyst enn i de japanske ekteskapene. Dette stemte overens med funnene, men over tid minsket likevel forskjellen helt til det ikke var noen forskjell lenger. Ti år etter sto ekteskapene likt. Likevel rapportere gjerne begge sider at deres ekteskap hadde utviklet seg til varme, gode samliv. Moralen er selvfølgelig at romantisk kjærlighet er glimrende i starten, men kreftene som holder en sammen, er mindre spennende, krever definitivt mer arbeid, og har mer å gjøre med gjensidighet respekt enn med lidenskap.

I dag kan det være vanskeligere å finne "limet" som holder oss sammen "i onde dager", fordi vi har blitt så individualiserte. De foregående studiene tar utgangspunkt i individet, men det er også viktig å fokusere litt på strukturer. I dette tilfellet fraværet av strukturer som holder oss sammen. Det kan være felles kjente, felles barn, det kan være et mindre samfunn man er et del av, eller at partenes familier har knyttet nære bånd. Man har kanskje etablert seg og fører fellesøkonomi. Man møter sosiale forventninger utad som kan holde oss på plass, eller internaliserer en moralsk pliktfølelse. Alle disse tingene, ser man kanskje på som undertrykkende, men de kan også være noe utenfor oss selv som kan hjelpe oss i å holde ut litt lenger, slik at de gode tidene til slutt kommer. Slik at vi oppnår den varige kjærligheten.

Det er et tydelig skille mellom kollektivistiske samfunn og individualistiske samfunn. Den første typen finner man gjerne på bygda og/eller i ikke-vestlige land, sistnevnte i byer og i vesten. For å si det på en annen måte: Det er vanskeligere å holde sammen i Oslo, med nye mennesker rundt seg hele tiden, enn det er på Vinstra. Det finnes ofte mindre "sosialt lim" rundt individet i byene, og dette virker selvfølgelig inn på hvor raskt man snur seg og ser etter noe annet. Alle varierer vi jo også, men her finnes det likevel et mønster.

Man skal ikke skamme seg over å velge litt fornuftig når man finner seg en partner. Ei heller skamme seg over å sette sitt barns lykke over seg selv. Men det er viktig å huske at når det kommer til skilsmisser og barn, er en lykkelig skilsmisse bedre for barnet enn et usunt samliv.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

26 nov. 08 14:46

Fint svar :-)

Sukkerbruker

29 nov. 08 11:08

Veldig interessant :)

Sukkerbruker

5 jan. 09 02:28

Utrolig spennende tema.
Skal man velge ut fra sin emosjonelle eller rasjonelle side?

Jeg har vært storforelsket flere ganger, men det har nok alltid vært min emosjonelle side som har falt tyngst og valgt... men nå som jeg er midt i tyveårene føler jeg det kan være på tide å finne en gutt mer ut fra min rasjonelle side, selvfølgelig må vi bli forelsket, men at ikke det veier tyngst i starten..

Where are you?

Sukkerbruker

13 jan. 09 11:13

Har vert sammen med en mann i noen år.Han vart skilt etter et langt ekteskap.Etter en krangel vi hadde,ville han ha en pause uten at det skulle være slutt.Det ente i at han startet nytt forhald til ekskona.Jeg fikk sjokk,det var det siste jeg hadde ventet meg.Det varte ikke lenge før han merket at det var dødfødt.Alle tror at de har det så bra.Han tør ikke si noe annet.Nå angrer han, og savner meg. Han tørr ikke å gjøre det slutt med eksen pga reaksjoner fra fam og omgivelsene rundt dette.Han ringer å inviterer meg på besøk.Vil gjerne avslå og halde meg på avstand,men det er ikke så lett.Tror ikke at jeg kan tilgi helt det han har gjort heller,selv om hun har en stor del av skylda.Han var hennes store kjærlighet.Så hun ventet nok på sjangsen til å kapra han.Det bare ble slik sier han.Han var sårbar og frustrert og hadde gode samtaler med ho.Så endte det slik det ofte ender Et sidesprang som ikke skulle skje.Og vips så var hele fam involvert.

helsingreisikketilsydenutensamtykke