Menn fra Mars, kvinner fra Venus?

"JZ" funderer litt over forskjellene mellom kvinner og menn, og hva som kan være bakgrunnen for det. Hun har lest boken "Menn er fra Mars, kvinner fra Venus", og er nesten lamslått over hvor store forskjeller det er på hvordan menn og kvinner fungerer, og fortsetter:

Det ser nesten ut som om vi er bygget for å misforstå og skyve hverandre fra hverandre. Og statistikkene er jo med på å bekrefte dette. Enorm mengde med forhold før man blir gift. 50% av giftemål oppløses. 50% av de som ikke gjør det er etterhvert ulykkelige i ekteskapet men holder ut likevel. Det jeg egentlig lurer på er hvordan dette kan forsvares ut fra et evulusjonsperspektiv? Ett eller annet må jo være bra med dette, siden mennesket er en veldig suksessfull art? Det hadde vel vært ideelt om to individer som skal føre frem en ny generasjon kan ha komplementære egenskaper uten at man instinktivt skal ha så store kommunikasjonsproblemer?

Arv og miljø

Først vil jeg bare si at selv om boken er populærvitenskaplig, og John Gray selv sier at han beskriver stereotyper som ikke kan anvendes på individer, anses boken som utdatert blant kjønnsforskere. Dette fordi man hevder at den bygger opp under en deterministisk kjønnsforståelse. Med dette menes at den tar utgangspunkt i noen mer eller mindre korrekt observerte forskjeller mellom kjønnene, og deretter postulerer dem som "naturlover". Det boken ikke tar høyde for, er kontekst. At et individ er sosialt situert, både historisk, geografisk og kulturelt.

Noe av det som gjør samfunnsvitenskap interessant, eller slitsomt for enkelte, er at man ikke klarer å finne slike "naturlover" hos mennesker. Dette fordi et av kriteriene er at man skal kunne kalkulere seg inn i fremtiden, og forutse naturen i tråd med en "lov". Gjennom naturvitenskap har mennesket sakte men sikkert utøvd en større og større grad av kontroll over naturen, gjennom å forutse den, og handle deretter. Problemet med mennesker derimot, er at vi gjerne oppfører oss på en bestemt måte i en gitt situasjon, men i det øyeblikket situasjonen endrer seg, står man igjen med et helt nytt og uforutsigbart utgangspunkt.

Derfor er boken JZ har lest problematisk, for den sier hvordan menn og kvinner er, uten å begrense seg til en bitteliten kontekst, som endrer seg like lett som været. Det finnes et biologisk rammeverk, men innenfor dette rammeverket finner man forskjeller. Større enn de fleste aner. Både innenfor en gitt kultur, og mellom kulturer.

Det motsatte av å ha en slik "biologisk determinisme" som underliggende premiss, er "sosialkonstruktvisme". Her er man ikke interessert i hvordan menn og kvinner er, men hvordan menn og kvinner gjør, sine ulike tolkninger av hvordan man skal oppføre seg som mann eller kvinne. Hvordan man gjør "mann" og "kvinne". Dette har bakgrunn i samfunnets sosialisering av individene. Her er mannlighet og kvinnelighet en praksis man velger gjøre (eller ikke gjøre), hver gang man står opp av senga om morgenen.

Krigen om "kjønn"

Allerede har dere sikkert begynt å ane at vi her snakker om arv og miljø, og her pågår det faktisk en slags politisk krig når det kommer til kjønnsforståelser. Dette fordi at i den grad kjønnsroller kan problematiseres og politiseres, vil det være avhengig av hvilken menneskeforståelse, eller kjønnsforståelse som legges til grunn. De som ønsker en endring i kjønnsrollene misliker bøker som den JZ har lest, eller forskning generelt som tar utgangspunkt i kjønnsroller som noe naturgitt. Hvis kjønnsrollene er noe som er, og ikke noe man gjør, så jo vil mye politisk arbeid være forgjeves og nytteløst.

Kjønnsforskningen har vært mer eller mindre integrert med feminismen i lang tid. Ja den oppsto kanskje som et resultat av feminismen. Derfor har man nedprioritert, eller ignorert biologiske kjønnsforståelser. Til tider kanskje også tatt det vel langt, hvor man ikke engang beholder en biologisk refleksjon. Når hensikten med forskningen er å frembringe endring, er det kanskje heller ikke så relevant. Biologi lar seg vanskelig politisere.

Noe annet som kanskje forsterker denne "relativismen" i kjønnsforskningen, kan være at kjønnsforskere gjerne befinner seg innenfor vitenskaplige disipliner som hovedsaklig beskjeftiger seg med sosiale fenomener, som for eksempel sosiologien. Psykologien er et unntak derimot, forsøker i langt større grad fremdeles å finne sosiale "naturlover" hos mennesket, og utfører sine "kvasieksperimenter". Disse er riktig nok interessante, men resultatene kan ikke generaliseres fordi man konstruerer noen sosiale betingelser hvor et gitt menneskelig handlingsmønster vil kunne forutses, men ikke ellers. I biologien er kjønn mer eller mindre uproblematisk, eller kanskje jeg skulle si uproblematiserbart, og derfor ikke interessant for politisk interesserte, eller motiverte kjønnsforskere og aktivister.

Gjennom historien

Den vitenskaplige arv-og-miljø-debatten har mer eller mindre blitt avsluttet, og man har sett seg fornøyd med å forene perspektivene i "ja takk, begge deler". Selvfølgelig er dette en riktig måte å gjøre det på, for livsløpet til arten, og livsløpet til et individ står i en kontinuerlig vekselvirkning. Når det kommer til forståelser av kjønnsrollene derimot, har det oppstått en spesiell situasjon. Siden kjønnsforskningen ofte er integrert med feminismen, og i stor grad har blitt et redskap for en politisk frigjøringskamp, har man ikke hatt særlig interesse av å forene disse perspektivene. Dette fordi det ville svekket forskningen som et politisk redskap.

Noen vil kanskje si at dette er kritikkverdig, men fremdeles så hersker den biologiske kjønnsforståelsen blant folk flest, og man tilskriver biologien langt mer enn den faktisk gjør rede for. De fleste mennesker ville bli overrasket over hvor mye av kjønnsrollene som er produkter av sosial læring. Mye kan politiseres, og mye kan endres, fremdeles. Problemet oppstår kanskje når den ene fløyen blir så virkelighetsfjern og politisk, at den ikke klarer å kommunisere med den andre fløyen. Den totale kunnskapsproduksjonen tar skade av det. Sosialkonstruktivsmen oversosialiserer oss, mens biologien undersosialiserer oss.

To tanker i hodet samtidig

Jeg har kranglet både med biologer og feminister, og er ikke alene om det. På den ene siden fordi jeg mener at man kan jobbe for likestilling samtidig som man åpner opp for en mer realistisk menneskeforståelse. Jeg tror likestillingsprosjektet vil tåle det. På den andre kritiserer jeg biologer for å være fornøyd med en forklaring i det øyeblikket man kan forklare adferden adaptivt. Spesielt problematisk blir det når man kan forklare to motsatte adferdsmønstre adaptivt, som noen ganger er tilfelle. Som sosiolog og forfatter, har jeg hittil begrenset meg til sosialkonstruktivismen, rett og slett fordi det har vært feltet mitt.

Nå er det slik at selv om deler av kjønnsrollene er biologisk betinget, så betyr ikke dette at vi ikke kan forandre dem. Hele poenget med evolusjonsteorien er jo at vi ar en vanvittig evne til å endre oss. Problemet er selvfølgelig tidsperpektivene teorien opererer med. Endring tar tid. Derfor virker ofte de biologiske forklaringene passiviserende på folk. Ja, nærmest fatalistisk, og at "kjønn" blir en slags sjebne, men det er feil. Noe som kjennetegner mennesket er at vi er moralske vesener. Ved å anerkjenne hva vi er, gjør vi oss også i stand til å handle strategisk. Gjennom historien har vi opprettet uendelig mange former for selvkontroll for å holde "dyret" i oss på plass, rett og slett fordi vi ønsker å heve oss over vår natur. Filosofen Thomas Hobbes, for eksempel, beskriver i boken Leviathan (1651), en overgang fra "naturtilstanden" til et samfunn hvor rasjonelle mennesker gir avkall på naturens anarki og ens egen rett til å hevde sin rettferdighet, til fordel for en "samfunnskontrakt" hvor individet underkaster seg et styringsorgan, som til gjengjeld beskytter sine "borgere". Religion kan også ses på som menneskets behov for å overskride "natur". Det samme gjør andre moralske systemer, eller til og med kunst, vil noen hevde. Selv om naturen er, så er den ikke et bør.

Vi shopper forklaringer vi liker

Så hvorfor den biologiske determinismen? Er man kynisk kan man kanskje hevde at man besitter visse holdninger i utgangspunktet, og så søker man å få bekreftet disse. Det er et vanlig menneskelig trekk. Vi liker å ha rett, og dyrker en verdensanskuelse som passer vårt eget selvbilde. På samme måte som kjønnsradikale vil søke tilflukt i sosialkonstruktivisme, søker de kjønnskonservative tilflukt i biologi. Sistnevnte gjør kanskje dette for å få lov til å si at menn og kvinner må få lov til å være slik de "er". Det blir nesten som høna og egget. Oppsto kjønnsforståelsen før eller etter man fant sine vitenskaplige forklaringer?

For noen mennesker er det kanskje slitsomt å ikke kunne forholde seg til noen faste holdepunkter i sin forståelse av eget og motsatt kjønn. Jeg nevnte innledningsvis at samfunnsvitenskapene kan være slitsomme fordi de gir få faste holdepunkter, i en hverdag som er uforståelig og skiftende nok som den er. Vi forenkler verden rundt oss hele tiden, og dette er et grunnleggende trekk ved mennesket. Vi er nødt til å forenkle, for ellers ser vi bare kaos. Det er jo også hva en teori egentlig er. Ett av mange mulige perspektiver. Folk flest ønsker ikke å gjøre ting vanskeligere enn de er, selv om de faktisk er det.

Kampen for tilværelsen

JZ lurte på hvordan man kunne forklare all friksjonen mellom kjønnene ut fra et evolusjonistisk perspektiv, og jeg kan forstå at hun intuitivt undrer seg over dette. Man skulle tro at evolusjonen hadde luket ut alle de vanskelige folkene allerede, men slik er det altså ikke. Spesielt er det tre viktige ting å merke seg.

For å få til denne "utlukingen" i det hele tatt, er man nødt til å skape konkurranse. Dette skjer ved at det finnes en begrensning i ressurser. I kjønnsmarkedet skaper dette konflikt innad kjønn, først og fremst, i kampen om de mest attraktive partnerne. Mellom kjønnene oppstår også konflikt, i den forstand at menn og kvinner stiller med ulike betingelser i kjønnsmarkedet. En mann kan i prinsippet føde et barn hver dag, mens en kvinne kun kan føde en gang i året, cirka. Dette innebærer en langt større investering for kvinner, som da gjerne vil være mer nøye med hvem hun velger ut. Dette reflekteres også ved at flere kvinner får barn, enn menn. Kvinner resirkulerer altså en viss type menn, og evolusjonens utluking foregår da i størst grad hos det mannlige kjønnet. Fødes man som kvinne, har man altså større sannsynlighet for å bli en biologisk vinner, men i mange kulturer, også større sannsynlighet for å bli en taper, sosialt og politisk.

Sist men kanskje viktigst, er at vårt biologiske vesen ikke alltid har de samme interessene som vårt psykososiale vesen. Dette skaper også en konkurranse med oss selv. Noen ganger oppleves det nok heller slik at vårt biologiske vesen er konstruert slik at vi blir ulykkelige og misfornøyde. En slags evolusjonens indre pisk, om man vil. I en roman jeg gir ut i januar, formulerer hovedpersonen seg slik:

"Kroppene våre driter i oss. En kvinne blir våt i skjeden, selv når hun blir voldtatt. En mann klarer ikke engang å forfalske en ereksjon for en kvinne han elsker. Slik er naturens nådeløshet"

Deflora, Aschehoug (2009)

Dette er en mørk kjærlighetsroman, og den går blant annet inn på slike temaer. Naturen investerer ikke nødvendigvis i vår personlige lykke, hvis ikke investeringen også er adaptiv. Noen ganger kan det virke meningsløst, men ofte kan det gjøre mening ut fra et evolusjonistisk perspektiv. Så kan man prøve å gjøre mening ut av det i våre personlige liv, selv om vi ikke alltid får det til. Formuleringen setter ting på spissen, men er reell nok, og skisserer kanskje opp en slags ekstrem dualisme i mennesket.

Dyret og politikeren

De biologiske forklaringene jeg har gått inn på her kan problematiseres. Når jeg likevel går så langt inn i dem, er dette fordi JZ spurte spesifikt om dette. JZ trekker frem hvordan skilsmisserater er høye, og hvordan man har mange sexpartnere når man er ung. Hvordan kan så mye rot forklares evolusjonistisk? Jeg har vel nettopp gjort det, tror jeg.

På den andre siden, og dette er kanskje litt paradoksalt, finner man det biologiske kaoset i et land som til de grader har hevet kjønnsroller opp til politikkens sfærer. Norge, sammen med Sverige, er langt foran andre land når det kommer til likestilling. Individets nye frihet, og relativt fraværende patriarkalsk-religiøs kontroll over kjønnsmarked og samliv, har muligens en bakside, og gjort oss sårbare overfor de biologiske imperativene vi bærer i oss.

Dette er absolutt ikke et forsvar for patriarkalsk eller religiøs overstyring, men et artig eksempel på nettopp sosialkonstruktivismens poeng. En liten endring i situasjonen, og alt kan plutselig bli annerledes, selv om vi ikke endres biologisk. I dette tilfellet kanskje paradoksalt. Sosialkonstruktivismen har fått politisk gjennomslag i Norge, og dette har medført en politisering av kjønnsrollene, som igjen har medført en kjønnsbevissthet, som igjen har ført til en utvikling mot likestilling. Resultatet er kanskje likevel at vi mer en i noe annet land, har sluppet løs dyret i oss.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer