Etableringsvegring

Rebecca spør om følgende: Spørsmålet til deg Preben, er om man skal lete etter en av det motsatte kjønn selv, eller få andre til å se hvilke som passer best for deg? Selv har jeg funnet ut at de jeg liker og passer best med bor for langt unna til at det ikke kunne blitt noe i nærmeste fremtid. Og de jeg f.eks. møter på byen er sånne som man bare blir betatt av fysisk. Ja, faktisk fysisk. Ellers har jeg en tendens til å feige ut når jeg blir for interessert i noen. Spesielt når noen blir for romantisk (er kanskje litt guttejente personlig). Er ikke den typiske «rosa-jenta» som elsker shopping og ikke minst å skryte til alle venninene mine om hver detalj som skjedde forrige helg osv.. Føler selv når alt kommer til alt, så har man selv for svak dømmekraft til å finne slike personer som som «just fit me and my life» selv. Av og til surrer hodet i titusener retninger fordi man føler man tok en gal avgjørelse. Hva har du å si til dette egentlig?

Hei Rebecca. Nå er det slik at jeg selv ikke akkurat er gjennometablert, eller ser meg fornøyd omkring ved enhver anledning. Jeg skal likevel prøve å svare på spørsmålene dine.

Venners virkning Det første spørsmålet går på hvorvidt det kan være lurt å la andre ta avgjørelsen, eller i det minste være med på å ta avgjørelsen om hvorvidt en person passer for deg. Jeg vil her si at ingen kan ta avgjørelsen for deg, med mindre du er integrert i en kultur hvor arrangerte ekteskap er normen. Det høres ikke slik ut. Likevel kan det selvfølgelig være en god idé å høre med gode venner om hva de synes. Spesielt hvis dette er venner som kjenner deg godt. På mange måter søker vi bekreftelse fra våre venner på dette området uansett. Jeg har ikke møtt mange som ikke ser på det som viktig at personen må bli likt, eller passe noen lunde inn i venneflokken. Vi vet at vennene våre speiler oss. Kanskje utelukkende slik vi liker å se oss selv, men likefullt, et speil. Utfordringen blir da selvfølgelig om man virkelig tar til seg det vennene sier, eller om man bare er ute etter bekreftelse. Et annet moment er jo at venner ofte vil støtte en uansett, om man da ikke ha den ene vennen som tør å være ærlig.

Å bevisst velge feil Du sier så at på byen velger du menn som utelukkende virker fysisk tiltrekkkende på deg, mens alle de andre som det kunne blitt noe seriøst med, bor for langt unna. Det høres litt for beleilig ut. En venninne av meg fortalte meg følgende. «Det er som jeg velger menn som jeg vet det ikke kan bli noe mer enn sex med, fordi jeg ikke tør å forplikte meg». Når du i samme slengen sier at når mennene blir for seriøse, romantiske, eller at du begynner å like dem, så stikker du, kunne det virke som om du har noe til felles med denne venninnen min. Jeg tror ikke vegringen, eller vinglingen din har så mye med at du ikke er en sånn typisk «rosa jente», som du formulerer det. Hvis jeg forstår deg rett.

Hva vil man egentlig? Kanskje det kan kokes ned til dette. På den ene siden føler du at du burde etablere deg nå, fordi det er «det man gjør» når man kommer til en viss alder. Kanskje forsterkes dette ved at du har flere venner som gjør det samme, og som spør og graver om hvordan det går med etableringsprosjektet ditt. Ofte kan dette virke som et mas, og kanskje er det også det. Spesielt hvis dette er venner som er litt i tvil om at det de selv gjorde var rett, og som i stedet for å tenke på hva som passer deg, og gjør deg lykkelig, mest av alt er ute etter å bekrefte riktigheten av egne valg.

Hvis det er slik at du føler at du burde finne «den rette», men likevel nesten gjør alt du kan for å sabotere dette, kan det rett og slett bety at du ikke har så veldig lyst til å etablere deg enda. Det går faktisk an å leve et fullverdig liv for det, selv om det nok krever baller/eggstokker. Jeg tenker følgende: Slapp av, og kos deg med kjøttklumpene inntil videre.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer