Pausefisken

Tor forteller følgende: Har hatt ett forhold siden jeg var atten år gammel. Det var litt av og på, men det varte i fem år. Etter dette klarer jeg ikke få det til med noen andre. Jeg klarer ikke engang prate med jenter jeg blir betatt av. Nå er det gått snart ett år. Er jeg unormal? Hei Tor. Kan jeg komme med noen antagelser? Siden du sier at dette er en jente du har vært sammen med siden du var atten år, og at dere var av og på i så lang tid, kan det virke som maktbalansen var veldig skjev i forholdet. Jeg kan jo ta feil her, men dette kan ha satt spor i deg. Jeg antar videre at du var den svake parten, i et forhold som kanskje har vært skadelig.

Pausefisk? Når forholdet er av og på i så lang tid, virker det for meg som at den ene personen bruker den andre nærmest som en slags pausefisk. Den andre er så betatt at personen stiller opp når som helst, under hvilke betingelser som helst. Man rasjonaliserer kanskje. Bygger seg en slags fornuft rundt det hele. At forholdet var «av og på». Kanskje det bare var du som var på, hele tiden, mens den andre egentlig aldri helt var det. Er man samtidig ung, ja kanskje til og med forelsket for første gang (jeg ble skikkelig forelsket først da jeg var atten), kan man saktens pådra seg en og annen emosjonell skvank etter å ha blitt holdt gissel av sine egne følelser på den måten. Selvtillit knuses, man føler seg liten, og når det skjer, kan det være vanskelig for en fyr å ha omgang med jenter. Det tradisjonelle kjønnsspillet innebærer som oftest at gutten skal opptre selvsikkert, noe jenter også foretrekker.

Avmakt Forbinder man jenter med avmakt som følge av uheldig erfaring, kan det forståelig nok bli vanskelig å gå inn i den selvsikre rollen neste gang. Du spør om du er normal. Svaret er kanskje noe sånt som at du reagerer normalt på en unormal og uheldig situasjon. Jeg vi likevel presisere at jeg som kjønnsosiolog ikke besitter klinisk kompetanse, så du får ta det som fra en fyr til en annen. Når du videre sier at du blir betatt av andre jenter, men ikke klarer å prate med dem, virker det nærmest som en slags angst du har pådratt deg. Frykt for å bli avvist, eller at du ikke vet hva du skal si. At du ikke «får det til». Muligens idoliserer du disse jentene for mye. Det eneste som funker på såkalt «approach anxiety» er å tvinge en selv til å prate. Øv gjerne med jenter du ikke er så betatt av. Du vil etter hvert gjennomgå en desensitisering. Du vil slappe mer av, og stresse mindre. Fokusere mer på ditt ærend, og mindre på om du kvalifiserer overfor henne.

Øv på jenter du ikke har falt for Siden du sier at du blir betatt av andre jenter, så er det kanskje ikke vits i å nevne at et år er ikke lang tid. Det er vanlig at et smertefullt brudd sitter i lenge. Det samme gjelder ettervirkninger av emosjonell jojoing. Blir man emosjonelt utmattet, vil som regel en følelse av likegyldighet være fremtredende, og det kan også være en grunn til at man ikke orker kontakt med det foretrukne kjønn. Dette virker likevel ikke å være ditt «problem».

Er du nervøs, prat med jenter du ikke svermer for, prat med mange forskjellige, hele tiden, over alt. De vi speile deg på en annen måte enn hva du kanskje har blitt vant til, og det vil bidra til at selvbildet endres. Ikke oppsøk primadonnaer som avviser deg blankt. Det vil dra deg i motsatt retning. I alle tilfeller er som sagt et år en stund, men ikke unormalt lenge, selv om det blir vanskelig for meg å ta stilling til, da jeg ikke kjenner situasjonen helt. Fem år av og på med en jente som lar deg dingle etter eget forgodbefinnende kan sitte i lenge, men ta grep, og jobb systematisk med deg selv. Neste gang du blir betatt, så tør du kanskje å prate med henne. Sett henne for all del ikke på en pidestall. Jenter liker ikke det.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer