Kvinnesannheter?

Jeg har fått flere leserbrev. De jeg finner ærlige, konstruktive, og av en viss kvalitet, vurderer jeg å publisere, uavhengig om jeg bifaller eller fordømmer innholdet i teksten. Per G. har valgt å utfordre kvinner på hva han opplever som vedtatte sannheter hos kvinner han har møtt, eller på andre måter har erfaring med. Tar noen utfordringen?

Livet er kort, ungdommen kommer aldri tilbake, det er forståelig at vi mennesker tyr til benektelse eller ulike livsløgner for å glemme de harde realiteter. Inntil en viss grense er dette en styrke og bidrar til at vi mestrer livet bedre. Men det kan også vippe over og bli ødeleggende, og dersom vi luller oss inn i troen på vår egen ubegrensede holdbarhet og evige ungdom kan vi gå glipp av de muligheter livet byr på. Rett og slett fordi vi ikke forholder oss til livets begrensning. Siden jeg er mann er det uheldige trekk ved kvinnekulturen jeg er mest opptatt av. Det er som kjent lettere å se splinten i sin søsters øye enn bjelken i sitt eget. Jeg lyst til å pirke borti et par vedtatte kvinnelige sannheter.

Sannhet 1: Om du så må vente til du er 40 før du finner den rette, er dette bedre enn å ta til takke med en av dem du har truffet så langt i livet.

Til dette tillater jeg meg å si: Selv om det selvsagt er ønskelig at det skal føles rett for deg når du går inn i et forhold, er det kanskje noe med deg dersom du går år etter år uten at en eneste av de menn du treffer føles rett? Eller er det kanskje slik at slike menn finnes, men at du sjelden har sjans på dem for annet enn sex? Hvor stor er i så fall sannsynligheten for at en av disse skal falle for deg etter at du har passert 40? Som kvinne har du opplevd noen fantastiske år tidlig i livet og hatt mange flere å velge blant enn jevngamle, tilsvarende attraktive menn. Hvis du ikke har greid å finne en mann som var deg verdig i denne gylne tiden, er vel ikke sannsynligheten så stor for at du skal finne ham senere, når dine beste år er tilbakelagt.

Men om vi så for argumentets skyld skulle tenke oss at det usannsynlige skjedde og du faktisk endelig fikk sjans på drømmemannen, er du nå så sikker på at han er verd å ha ventet bort den beste delen av livet på? Det er ikke bare at de årene dere får sammen er færre, dere er heller ikke helt unge lenger, det kroppslige forfallet har begynt, og selv om dere vel ikke kan kalles gamle ennå, er det ingen vei tilbake til ungdommens sult, livslyst og overskudd. 40-årene kan være en fin alder, men helst sammen med den man har opplevd gjennom 20- og 30-årene. Slik at man ikke har gått glipp av de beste år i den andres liv. 40-årene kan bli plagsomme dersom man liksom krampaktig skal være som 20-åringer igjen og prøve å oppleve hverandre på den måten.

Sannhet 2: De beste mennene er alltid opptatt.

Min innvending: Gresset er alltid grønnere på den andre siden. Hvis du lider av den holdningen. Det er ingen grunn til å tro at det er færre flotte single menn enn flotte single kvinner. Men det kan vel være at en del av disse flotte single mennene er like kresne som en del av de flotte single kvinnene, og da sitter vi der på hver vår tue og skuer utover og finner ingen som er oss verdig.

Sannhet 3: Menn kan deles inn i to grupper. A. Good guys som er greie å ha som venner, men som mangler det som gjør dem spennende som elskere.

B. Bad guys, som er spennende gutter, men vanskelig for ikke å si umulig å få som kjærester.

Til dette har jeg lyst til å si: Det finnes selvsagt enkelte menn som bare er tvers igjennom snille og ufarlige, men de fleste menn har i seg begge disse mulighetene. Man spiller dem bare ut i ulike settinger. "Bad guy" er ikke en type menn, men en innstilling, nemlig den innstilling en mann har idet han står overfor en kvinne han vet med sikkerhet at han ikke ønsker mer enn sex med. I møte med en slik kvinne er han sterk og usårbar og har dette lille fandenivoldske som mange kvinner faller for. Der ulykksalige er at den samme mannen kan oppfattes som en good guy (og ergo diskvalifisert som kjærestemne) når han står overfor en jente han virkelig er forelsket i. Dette er en av livets små ironiske finurligheter, lagt ut som en av mange snubletråder for å gjøre lykken enda litt vanskeligere å finne.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

12 mars 09 01:01

Kjære dæ. Æ bifalle ingen av disse "vedtatte kvinnelige sannheter", bortsett fra kanskje nr 1. Men ka vil det si "å ta til takke" me nån man har funne tidligere i livet?
Æ e ikke nådd de 30 enda, og har ikke funne den rette. Men æ har truffe mange som har vært forkledd som den rette, og i lang tid. Kanskje VA de til og med den rette den tida. Æ ser det ikke som at æ har "tatt til takke" med disse mannfolkan i påvente av nå bedre. Æ ser det som erfaringa på veien, men først nu i ettertid. Æ jakte ikke i utgangspunktet på mannfolk for å få "erfaring", æ jakte jo også på den rette. Vise det sæ at han ikke e den rette, e det uansett ingenting å angre på, og det e bare å ta lærdom av det.
Æ syns også det e ganske frekt av dæ å generalisere som du gjør når du sir "det kanskje er noe med deg" som går år etter år uten å finne den rette, og at du definere den "gyldne tiden". Mene du altså at det ska finnes en soulmate førr kver og en av oss? Og at vi ska finne han i den perioden du mene vi e på våres beste, altså før de 40? Ærlig talt.

De andre to "sannhetan" e så frøktelig langt fra mine tanka, at æ ikke ska kommentere de utover dette: En tanke om at "det beste e allerede tatt" enten det være sæ kjæreste eller ka som helst anna her i livet, e uttrykk for en følelse av å ikke være god nok, eller at man ikke fortjene. Koffor har man sånne tanka? Æ trur nok æ kunne utvikla sånne tanka om æ hadde vært omgitt av folk som mene kvinner e flottest i 20-30-åran, og som mente det måtte være nåkka me mæ sia æ ikke har funne drømmemannen i en alder av 40.
Den tredje sannheta trur æ eksistere kun i ditt hode, kanskje du sjøl definere dæ i den ene gruppa men skulle ønske du va i den andre? Æ har nemlig litt vanskelig for å kjenne igjen behovet for å plassere folk i gruppe og bås, både hos mæ sjøl og de æ omgir mæ med til daglig. Det e kanskje heller et uttrykk for behov for å forenkle virkeligheta sånn at den passe mer med sin forståelse av den. Og det funke sjeldent.

Sukkerbruker

12 mars 09 09:02

Hei Anonym

Takk for svar.

Synes det burde gå klart frem av innlegget mitt at jeg nettopp IKKE har noe til overs for forestillingen om at det finnes bare EN soulmate et eller annet sted som det gjelder å finne, som en nål i en høystakk. Det er heller ikke slik at jeg mener man skal "ta til takke med" en person man ikke har evne til å verdsette fullt ut; jeg brukte det uttrykket for å få frem hvordan en god del kvinner tenker. De kvinner som føler at Sannhet 1 er treffende må også finne seg i at jeg stiller spørsmålet om det virkelig er så få attraktive menn i verden eller om det kanskje heller kan komme av at det er noe med dem, kanskje en overdreven kresenhet eller mangel på realisme hva gjelder egen attraktivitet.

Menn og kvinner har på visse områder en ganske ulik posisjon på kjønnsmarkedet. En kvinne trenger ikke være blant de mest attraktive for å kunne gå ut på byen en hvilken som helst dag i uken og sjekke opp en mann helt i toppsjiktet i løpet av minutter. Det skyldes at menn jevnt over er langt ivrigere når det gjelder rene seksuelle eventyr og one night stands. Når det gjelder å finne en livsledsager stiller de to kjønn derimot ganske likt siden det er omtrent like mange kvinner som menn som ønsker en å dele livet med.

Det er nok en fare for at mange kvinner blir mer kresne fordi de erfarer å kunne dra med seg de flotteste guttene hjem for en natt. Man ser ikke at du som kvinne har et helt annet overtak på sexrelasjonsmarkedet enn på markedet for det livslange partnerskap.

I forhold til Sannhet 2 er det tvert imot jenter som mener de er for gode for alle de menn de har sjans på og som konsekvent synes de opptatte mennene virker mest interessante jeg peker på. Så dette er neppe jenter med "for lave tanker om seg selv".

Hvis du leser det jeg skriver etter Sannhet 3 ser du at det etter mitt syn er få menn som befinner seg enten i den ene eller i den andre rollen. Mange av oss vil nok oppfattes som "bad guys" av en hel rekke kvinner, kanskje særlig kvinner vi har hatt rene seksuelle forhold til og der vi ikke har interesse av å gå videre og innlede et kjæresteforhold. Mitt poeng er at selv en mann som ofte oppfattes som en "bad boy" lett kan fremstå som en snill gutt, og dermed diskvalifisert som kjæresteemne, i det øyeblikk han står overfor en jente han virkelig er forelsket i.

Sukkerbruker

12 mars 09 11:16

Ad "gylne år"

Jeg tror også det er viktig at kvinner er bevisst at man som ung kvinne faktisk har langt flere beiliere, flere å velge blant enn tilsvarende attraktive jevngamle menn. Menn og kvinner har ulike popularitetskurver gjennom livet. Kvinnen får en pangstart på sitt voksenliv og vil allerede tidlig i tenårene være omsvermet, ikke bare av gutter på samme alderstrinn, men også av gutter som er flere år eldre. Vi ser da også at jenter ofte foretrekker disse eldre guttene.

Og dette gjelder ikke bare i tenårene, også i tjueårene ser vi at en betydelig andel jenter velger menn som er noen år eldre. Av og til ser vi unntak, forhold der hun er den eldste, men det er og blir unntakene som bekrefter regelen. Og dette er ikke fordi de unge jentene ikke er populære blant jevgamle eller yngre gutter; det er jentene selv som ofte foretrekker gutter som er kommet lenger i livet. Med alder kommer gjerne også økt status, bedre økonomi, begge deler forhold som kan bidra til å øke en manns attraktivitet.

Siden kvinnen tidlig i livet både kan velge blant de som er jevngamle, yngre... og flere år eldre, mens de jevngamle guttene har mer enn nok med å konkurrere med eldre og rikere menn om jentene i eget alderskull, vil kvinnene nødvendigvis ha et overtak på kjønnsmarkedet i denne perioden. Men medaljen har en bakside. Det er to grupper som lider under denne forskyvningen av popularitet:

1.De unge mennene

2.De voksne kvinnene

Siden det fødes omtrent like mange kvinner som menn og det ikke er noen grunn til å tro at kvinner er mindre interessert i å leve i parforhold enn menn, vil ikke det ene kjønn kunne være mer populært enn det andre alle aldersgrupper sett under ett. Så om jentene er mer populære enn guttene tidlig i livet vil guttene få sin tid senere. Allerede i tjueårene har mannen begynt å oppleve noen av de positive sidene av skjevheten idet han gjerne har mer sjans på yngre jenter enn guttene som befinner seg i disse jentenes egen aldersgruppe. Og når man kommer opp i trettiårene når man et punkt der forholdet mellom kjønnene vipper over.

Medaljen har altså en bakside, kvinnens overtak på partnermarkedet varer ikke evig. Forholdene jevner seg ut når man ser livet under ett.

Sukkerbruker

6 april 09 11:05

hmmmm det virker sant dette her...takk for tipsa=)

Sukkerbruker

6 mai 09 21:59

Jeg blir litt provosert over den kyniske tankegangen rundt dette med alder. ja jeg er en kvinne som har vært single for det meste i 30 åra, men jeg var også i ett veldig dårlig og manipulerende forhold i store deler av 20 åra. Så hva er værst? La de bra årene gå til spille med en mann som kaster deg ut når du er nesten 30? Eller gå single for kanskje å finne en skikkelig fyr som mener alvor hele veien? Og hva er dette med forfall og at man blir gamle? Hvis man er interessert i å date jevnaldrende typer så vil man vel se mer på personligheten enn X antall rynker og hengerumper? Jeg synes faktisk det er vanskeligere i dag, å finne en med bra personlighet enn en som ser bra ut. Og kombinasjonen er nesten umulig. Men kresen eller ei? Kan man velge?? Kan man velge hvem man skal bli forelsket i? Man må da i det minste kunne forlange ovenfor seg selv at man skal bli forelsket i en fyr for å prøve ut ett forhold?
Ellers er du inne på endel "sannheter" men alt er ikke bestandig så svart og hvitt.

Positivt tenkende fremdeles!

Sukkerbruker

7 mai 09 20:23

Hei, og takk for tilbakemeldingen

Nå beskriver du jo ikke hva som var negativt med forholdet du var i den gangen i tjueårene, men det er ganske vanlig at jenter som er urealistisk kresne lar seg fange i ulike typer halvveisforhold til menn de egentlig ikke har sjans på og som de derfor aldri vil kunne få et fullt forhold til. Om det var et slikt forhold du var i vet jeg ikke, jeg kjenner deg jo ikke, men selv om dette skulle ha vært et mer jevnbyrdig forhold, er det uansett ingen som er uenig med deg i at det var dumt å la tjueårene gå til spille sammen med denne fyren. Hvis forholdet var så destruktivt som du gir uttrykk for. Mitt poeng er jo at det finnes så mange flotte menn og kvinner at det må være noe med deg dersom du kan gå årevis uten å støte på én eneste mann som finner nåde for dine øyne og som du samtidig har sjans på. Så selv om du hadde droppet denne fyren tidlig i tjueårene, kan jeg ikke forstå at det skulle være så langt mellom de attraktive mennene at du ikke ville ha funnet en du både kunne forelske deg i og ha sjans på.

Mens jentene får en pangstart på sin popularitet hos det annet kjønn, har unge gutter en realtivt sett tung start; selv de mest attraktive har det tyngre enn gjennomsnittlig pene jenter. Derfor er det nok av unge kjekke menn å ta av. Unge attraktive menn vil jevnt over være kjempefornøyd med en kjæreste som befinner seg på deres eget attraktivitetsnivå. Rett og slett fordi jentene i denne alderen har et markant overtak på partnermarkedet.

En jente på tjue som et gjennomsnittlig sammensatt panel av hannkjønn ville plassert som en 9-er, vil ha mange fler å velge blant enn en gutt på 20 med samme plassering. Grunnen er som jeg har vært inne på at de unge kvinnene er populære både blant yngre, blant jevngamle OG blant menn som er flere år eldre. Og de unge kvinnene går da også ofte etter menn som er litt eldre enn dem, noe som gjør at de unge mennene får mer enn nok med å konkurrere om de jevngamle og yngre kvinnene. Jeg er enig i at det er en del kyniske trekk ved partnermarkedet, men det er det nødvendigvis så kynisk å sette ord på det?

Sukkerbruker

22 okt. 09 22:08

Du er jo helt på viddene når du sier at en 40 åring har kropslig forfall, og at man ikke kramep aktig kan oppføre seg om man er 20. Det er jo tydelig at du ikke er så gammel da? Jeg er selv nesten 50 og har møtt en herlig mann på 50. Det som slår oss er at vi begge oppfatter hverandre som om vi bare er 35 og noe kropsligforfall finner vi ikke på hverandre. Noe ønske om å være 20 år igjen har vi heller ikke.
Alderen og alt som har skjedd før vi møttes er jo med på å skape den vi er idag. Personer som er modne, trygge og ærlige, som klarer å snakke om vanskelige ting og som ikke så lett havner i krig med hverandre.

Det finnes så mange på 35 som har elendige kropper, overvekt, dårlig rygg, skallet osv, så det blir bare tøys å skjære alle over en kam. Både min venn og jeg går i ring rundt mange mange år yngre enn oss.

Tilslutt vil jeg si at kjærlighet og sex er like fantastiks om ikke bedre nå enn da jeg var ung. Jeg syntes synd på dere unge som MÅ ha sex med alle mulige, som går på byen og drikker dere fulle og ender opp på one-night-stands. Det er kun dere selv dere lurer for etter en stund vil dere selv se at det er et tomt og trist liv dere lever. Nærhet, samhold gjensidig kjærlighet kan ikke skapes av kun sex. Det skapes av respekt for seg selv og respekt for andre.

Ellers så er jeg vel også generelt uenig i alt det andre som blir sagt i ditt innlegg også.

Lykke til videre i håp om å forstå mennesker, det finnes masse gode bøker om emnet.

Sukkerbruker

28 feb. 10 01:54

Skal ikke nekte for at det sikkert finnes kvinner som passer til noen, eller alle påstandene dine, men gud bedre da, hvor naivt å kalle dette "sannheter om kvinner". Og jeg kjenner jeg reagerer sterkt på noen av dine påstander:

1. "sannhet": Jeg har sett, gang på gang, jenter i midten av 20-årene som har "tatt til takke" med menn som de ikke følte helt var "den rette", men som var snille og forholdet virket bra nok det første året. I dag har de barn med disse mennene. Forholdene har lenge skrantet, men siden det er barn i bildet, føler de at de ikke kan bryte ut av dem, selv om det gjør dem ulykkelige å være lenket til menn som ikke føles riktig. Så, som svar på din påstand, vil jeg stille et spørsmål: Vil du si at det var bedre for disse å "ta til takke" med noen de var usikre på i sin ungdom, som de nå er bundet til for resten av livet gjennom et barn, fremfor å stole på mavefølelsen om at dette ikke var den rette, og satse på at han kommer rundt neste hjørne? Du snakker om at man mister gode år man kunne tilbrakt med en man tar til takke med når man velger å være singel, mens jeg ser det fra den andre siden; hvor mange gode år har ikke disse jentene mistet fordi de tok til takke med en som var tilnærmet "den rette". Disse kvinnene forsøkte å ikke være "kresne", og nå sitter de igjen med barn de deler med menn som behandler dem dårlig og kan se frem til å måtte forholde seg til disse mennene resten av livet og alltid lure på hva de kanskje har gått glipp av. Det er ikke snakk om at vi tror "gresset er grønnere". Om det ikke føles riktig, så er det ikke riktig.

2. "sannhet": jeg må bare le. En helt useriøs og barnslig oppfatning; at majoriteten av kvinner har denne holdningen. Viser at du ikke ser på oss som reflekterende vesener akkurat. Heller som sytende småunger som synes de beste lekene er de naboungene har og vi ikke. "The best men are taken". Aldri hørt noe så tåpelig.

3. "sannhet": Snakker du om kvinner nå eller 14 år gamle jentunger? Nok en gang presenterer du kvinner som mer eller mindre idioter. Vi båssetter ikke mannfolk inn i disse to typene. Det er det dere/du som gjør. Og bare så du er klar over det: de fleste kvinner i 25-årene og oppover er møkk lei badass-stilen siden de har fått nok av den i de første 20årene til å vite nøyaktig hvor simple tanker som ligger bak. Og en mann blir aldri avvist bare fordi han fremtrer som goodguy. Er ikke det som ikke gjør ham til et "kjæresteemne". Å bli tiltrukket av en mann innebærer mye, men ikke det du presenterer.

Artikkelen din syder av et naivt og nedrig syn på kvinners tenkeevne og holdninger, og jeg kan bare lure på om det kommer av at du selv har disse dårlige erfaringer med kvinner i ditt liv, eller av at du ikke har noen erfaring på området. Uansett snakker du ut fra et snevert og dømmende sinn.

Vi kvinner fremstår kan hende i dag som kresne og kravstore i dine øyne, og jeg skal ikke påstå at vi ikke er det, men ut fra hva jeg har sett så langt på området, kan jeg ikke la være å undre; om det er kravene og forventningene våre som er blitt større, eller menns karakter som er blitt lavere?