Firkantdrama

«Usikker» skrev et langt brev, med et slags spørsmål mot slutten: ...det er tross alt er en fyr eg ikke engang har møtt, men eg har bare fått en sterk følelse av at det er en jeg virkelig kunne falt for, og passet i lag med. Så nå lurer eg på om det er noe å gjøre, eller om det beste er å avvente og se om han kontakter meg. Du skreiv en plass at menn er mer realistiske enn kvinner ang. dette med forhold, og det fikk meg til å tenke at det kanskje er avstanden som gjør at han vil kutte kontakten. At han har kommet til et punkt der han «stikker fingeren i jorda» Eg er mobil om «mr. Right» dukker opp, men det har eg ikke fortalt ham. Det er mange som kvir seg med å ta opp dette med mobilitet fordi det blir så alvorlig med en gang da, men om det er det som gjør at han ikke kontakter meg mer bør det jo bringes på banen. Kanskje er denne teorien bare en drømmeønskning, og at han av en eller annen grunn bare har mistet interessen for meg...

Hei. Jeg kan ikke huske artikklen du mener å referere til, men det er kanskje ikke så viktig. I alle tilfeller så er det sikkert et vanlig problem du tar opp. Spesifikt, at mobilitet blir vanskelig når man har barn, som gjør alt mer alvorlig, og det legger et ekstra press i en pardannelsesprosess hvor man gjerne skulle sett at alt var lett og ledig. Psykologisk sett, for ham, tror jeg han kanskje tenker at:

«Hvis jeg ber henne om å flytte, er jeg ansvarlig for at barnet hennes får redusert kontakt med sin far, og hvis det ikke funker, så har jeg påført henne og hennes barn en enorm - både praktisk og psykologisk, belastning. Derfor bør jeg vente til jeg er helt, helt sikket på at det er dette jeg vil».

Sosialrealisme

Så er det jo helt sikkert slik at med all denne «sosialrealismen», hvor den praktiske hverdagen med alle dens konsekvenser, henger over dere til enhver tid, er det vanskeligere å klare å opprettholde et romanstisk rom hvor følelser kan få spire og gro, i fred. Så sier du jo at det selvfølgelig kan være at han ikke lenger er interessert, men om han skulle være det, hva kan du gjøre for å lette presset, eventuelt fjerne presset på denne «romansen», eller hva vi skal kalle det.

Svaret på dette er enkelt. Men vanskelig å gjennomføre. For å slippe ham ut av en krav-situasjon, er du nødt til å ta avgjørelsen ut av hendene hans. Konkret i dette tilfellet, flytte dit hvor han er, uavhengig om dere klarer å innlede et forhold, eller ei. Så kan man selvfølgelig si at dette er galskap, men dette er hva som avhjelper presset. At du løper risikoen på egenhånd. Så kommer del to av dette problemet. Siden du nå løper risikoen helt på egenhånd, må du stille deg selv spørsmålet: Uten noen garantier eler løfter, er det verdt det?

Selvet for andre

Med barn, lever man jo tross alt ikke bare for en selv lengre. Dette er du selvfølgelig klar over, og du gjør rett i å reservere deg for å reise, synes jeg. Vi har en romantisk forestilling om «den rette», men denne kan være mange personer. Siden du bor i Bergen, skulle det vel være mulig å finne noen som ikke tilfører situasjonen så mye stress. Flytter du, og tar barnet ditt med til andre siden av landet, mens faren blir igjen, kan du fort komme til å angre. Du må stille deg selv spørsmålet: Er det rett å sette mine egne behov foran barnets, og muligens barnets far? Og for hva? Husk at din egen samvittighet også kan gjøre forholdet umulig. At du ikke vil være i stand til å ha det bra fordi forholdet skader andre. Når dette er sagt, så vet jo ikke jeg hvordan forholdet mellom barnet og faren er, men i utgangspunktet er dette en like viktig relasjon å opprettholde som din egen relalasjon til barnet. Sett opp følgende tankeeksperiment: Jeg overlater barnet til faren, og så kan jeg pendle frem og tilbake. Dette er situasjonen du påfører ham. Hva du eventuelt påfører barnet, er selvfølgelig vanskeligere å forestille seg.

Jeg sier ikke at man som forelder skal leve på en helt selvutslettende måte, men bare at det er flere som skal tas hensyn til, ikke bare for deres skyld, men også for din skyld. Du har lyst å leve med en ren samvittighet. Videre så er det en grunn til at det finnes et psykologisk press. Faktisk så skal man være helt sikker på om forholdet er verdt det, og dette blir vanskelig når man ikke kan ta ting gradvis, men må ta et hopp inn i det ukjente. Det kan være rasjonelt å la det ligge, og heller søke lykken andre steder. Personlig hadde jeg aldri innledet et forhold til en kvinne hvis dette samtidig innebar at jeg frarøvet barnet eller faren et positivt samvær. Det ville jeg simpelthen ikke kunne utholde. Det finnes mange ting som er større enn romantisk kjærlighet, selv om vi lever i en kultur som jobber beinhardt for at vi skal glemme det.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer