Ekteskapsmoral

Jeg er en mann som gjennom mange år levd en singel tilværelse. En tilværelse, hvor jeg har fått tilfredstillet mine sexsuelle behov gjennom korte forhold og «one night stands». Det har ikke plaget meg at jeg ikke har fått noe følelsesladede forhold til kvinner, selv om jeg alltid har følt stor glede ved å samtale med kvinner på et følsesmessig plan. Det gjelder både de kvinner som jeg har hatt et seksuelt forhold til, og andre kvinner. Jeg har egentlig ikke noen behov i meg som sier at jeg trenger å gå inn i et forhold, men jeg ser at det er noe mange kvinner har ønsket av meg, og som jeg ikke har levd opp til. Men hvorfor skal jeg gå inn i et langt forhold når jeg ikke ønsker? Jeg leter heller ikke etter en «drømmedame» i den forstand at det skal være en evig nesten hellig opphøyet kvinne. Jeg skulle ønske at forhold ikke hadde den betydningen det har idag, for det virker på mange sett og vis som en kunstig konstruksjon. Det kan virke som at forhold blir vanskeligere å overholde i et friere seksuelt samfunn. Og hvorfor tviholde på en gammel institusjon? Jeg kjenner mange kvinner som lever like sekuellt frigjorte som det mange menn gjør, men de vil til stadighet få høre at de er blitt for «mannlige», og at det i bunn og grunn er naturstridig. Jeg ser at du bruker evolusjonsteorier i din forklaring av dagens kjønnsrollemønster, men jeg får en følelse av at dine svar kanskje blir for generelle og at du har vanskelig for å se utenfor den evolusjonspsykologiske forklaringsmodellen. Kan ikke samfunnet utvikle seg til å bli et seksuelt friere samfunn, hvor kjønnsrollemønstrene ikke dikteres av gamle normer? Det har allerede skjedd en rivende utvikling de seneste 50 år. Jeg avfeier ikke genene, men vil minne om at vi er våre egne skapere.

Hei, både interessante spørsmål, og interessant innfallsvinkel. Jeg liker at du betoner en sosialkonstruksjonistisk menneskeforståelse, i motsetning til en evolusjonistisk en, som vanligvis får størst gehør. Som sosiolog er jeg vant til sosiale og kulturelle forklaringer, selv om du helt riktig påpeker at jeg også benytter meg av evolusjonsteori og evolusjonspsykologi i mine svar. Det er egentlig intet motsetningsforhold her, men vi kan godt holde oss innenfor sosialkonstruksjonismen. Det vil si, hvordan vi mennesker konstruerer sine egne betingelser (i varierende grad), gjennom sosiale fenomener som virker tilbake på oss. Da også hvordan vi kan endre vår sosialt konstruerte virkelighet gjennom erkjennelse og selvregulering.

Heteronormativiteten

Det du går løs på her, er den såkalte heteronormativiteten. Med dette menes den kulturelle forventingen om at vi skal danne heterofile monogame par, gjerne i form av et ekteskap, og formere oss, jobbe flittig og betale skatt. Du kan gjerne si at det monogame ekteskapet er naturstridig, men på den annen side så er jo vi en del av naturen. Den virker gjennom oss og våre «sosiale konstruksjoner». Ekteskapet kan ses på som en form for sosial selvregulering, som utøver en slags kontroll, både over menn og kvinner. For noen år siden var ekteskapet og heteronormativiteten fundert i kirken; i dagens sekulære Norge, funderes heteronormativiteten gjerne i en slags dominerende kulturell definisjonen av å være vellykket. Altså, hvis man i gamle dager ikke hadde giftet seg og fått barn innen enn viss alder, så var man en gudløs avviker. Alternativt levde man i synd. Homofili ble ikke engang anerkjent. I dag virker heteronormativiteten på en litt mer finurlig måte. Får man ikke etablert seg innen en viss alder, er man liksom litt «mislykket», og er man homofil, så minner heteronormativiteten en på at en er en «avviker». Feminister har også en høne å plukke med heteronormativiteten, fordi den favoriserer et relativt konservativt kjønsrollemønster, men heteronormativiteten lever likevel i beste velgående den dag i dag, i den borgerlige norske middelklassen, men også andre steder. Den fungerer som et kulturelt kompass, en rettesnor for hva det vil si å være en vellykket nordmann og kvinne. Men i de senere år har heteronormativiteten også blitt utfordret.

Ekteskapet

Det heterofile, monogame ekteskapet er selve kjernen. Sagt på en annen måte: Kjernefamilien har, og er fremdeles vår foretrukne måte å organisere samfunnet på; selve samfunnsenheten. Kjernefamilien er under press, for skilsmisseratene skyter i været, og flere og flere er single. Kvinner venter gjerne til de er oppe i tredjeårene med å få barn, mens enkelte velger bort barn, frivillig eller ufrivillig, på av en karriere. Likestillingen undergraver funksjonsdelingen mellom kvinner og menn, som igjen undergraver kjernefamilien. Vi har også fått en såkalt funksjonstapping av kjernefamilien, hvor pleie av eldre, oppdragelse av våre unge og barnepass, i større grad utføres av institusjoner som absorberer oss. Arbeidsplassene er også institusjoner som absorberer mor og far. Barnehage, skole og gamlehjem, absorberer lillegutt og bestefar. Vi fragmenteres sakte men sikkert. Så er spørsmålet mitt: Gjør dette noe? For min del så må vi gjerne transformeres. Det blir opp til hver enkelt å ta stilling til. I disse valgdager kan man jo gjøre det på en veldig konkret måte også.

På den andre siden spør du meg: Hvorfor tviholde på en gammel institusjon? Det er klart at monogamiet og ekteskapet har hatt en funksjon, både for kvinner og menn. Kanskje man kan si at det er resultatet av en forhandling. Hva angår genetisk monogami, i den forstand at man kun har sex med sin partner, er mer eller mindre fraværende hos mennesker. Sosialt monogami, at man er sammen med sin partner for å oppfostre barn, er derimot langt vanligere. Det er vel kanskje her den gamle institusjonen «ekteskapet» har sin funksjon. Det handler om å organisere reproduksjonen på en noen lunde stabil måte som ivaretar interessene til både kvinner og menn. På den ene siden noen trygge langsiktige rammer, på den andre siden, en gjensidig forpliktelse slik at ikke den ene parten deserterer.

Staten, mor, far

I dag så er den norske staten økonomisk garantist for barna, og kvinner er i stand til å tjene sine egne penger. Oppdragelsen tar barnehage og skole seg av, med varierende hell. Derfor er det kanskje ikke så mye annet igjen enn kjærligheten som skal holde oss sammen i de vanskelige tidene. En flyktig ting, med andre ord, og skilsmissene taler sitt tydelige språk. Men du snakker om seksuell frigjøring som om lykken kun skapes av individet i en serie av uforpliktende møter med verden. Hva om denne formen for lykke, ødelegger en annen form for lykke? Lykken individet skaper gjenneom selvdisiplin, gjennom å overskride impulsene, slik buddhisten søker frihet gjennom å knuse egoets jag mot nye erobringer og ekstaser. Er du virkelig interessert i å bryte med biologisk determinisme, er kanskje en livsvarig monogam forpliktelse det mest overskridende valget man kan gjøre i dag. For det er ditt biologiske vesen som pisker deg videre, videre og videre mot den seksuelle kvasifriheten.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

4 sep. 09 22:24

Avsnittet om den «buddhistiske» lykkesøkenen interesserte meg veldig, der du setter den opp mot det biologiske jaget etter ekstase.

Tror du «biologijagets» manglende evne til å gjøre en lykkelig rett og slett forårsakes av at man ikke klarer å oppnå alle erobringene man ønsker? Hadde man blitt lykkelig om man virkelig fikk nedlagt alle de kvinnene/mennene man ønsket?

Sukkerbruker

28 sep. 09 08:55

hi