Nei til samlivet

Hei Preben. Er en alenemor med 2 nesten voksne barn har gjennomgått et tøft ekteskap og en tøff skilsmisse. Jeg har mer eller mindre unngått alt intimtet med menn etter - både p.g.a. mye å forholde meg til samt flere som har trengt meg. Er dette er det normalt? Min sønn har forsatt litt kontakt med sin far, mens min datter har ingen kontakt. Barna bor forsatt hjemme, nesten voksne. JEG HAR VERKEN HAT ELLER STORE ILLUSJONER OM MENN, men jeg er svært skjeptisk. Jeg er også svært selvstendig - er dette normalt? ALLE SIER JEG BØR HA EN MANN, BØR JEG? Jeg er stort sett oftes på farten og har sjelden tid til å kjede meg. Er singel i en bygd. Har det bra med barna og familien har alltid spilt en viktig rolle i mitt liv. Er jeg unormal? Ofte tenker jeg at hadde jeg hatt enn mann vet jeg sannelig ikke om jeg hadde hatt tid til det. Er dette urimelig? Klem

Hei Ingrid. Slik jeg leser deg, er du hverken unormal eller urimelig for ikke å ville ha en ny mann. Jeg tror også det kan være normalt å leve livet gjennom andre med årene. Det virker også som du setter stor pris på følelsen av at noen «trenger» deg, ja i den grad at du ikke har tid til en mann, eller å kjede deg. Eller kanskje tid deg selv? Etter et tøft ekteskap og en tøff skilsmisse kan det kanskje være lett å flykte inn i andres liv. Men spør du dine barn, vil de sikkert si at de gjerne skulle sett deg bruke mer tid på deg selv. Kanskje du er litt for desillusjonert når det kommer til menn? Min mor gikk også gjennom et relatvit tøft samliv, og hun var alene i langt tid, før hun i godt voksen alder traff en utrolig flott og sympatisk fyr. De er også bestevenner. Men hun kunne med rette føle litt på det å ha nok med seg selv, eller "andre" en god stund. Men det handler jo også om at du har behov for å bli sett. Ikke bare å se andre. Alle bærer vi i oss et subjekt som skal valideres og settes pris. Kjenner ikke også du det?

Selvet for andre

Til en viss grad lever vi alle gjennom andre. På mange måter er det nettopp dette som gir oss mening; at det finnes noe større og mer varig en en selv å leve for. Noe «der ute». Alternativet er gjerne meningstap, i verste fall angst og depresjon. For mange handler dette om barna. De fyller et eksistensielt tomrom (i all ydmykhet, jeg har ikke barn selv), og man kan glemme seg selv, sin egen ubetydelighet og begrensede levetid. Døden gjør i utgangspunktet ens eget liv meingsløst. For andre er det ikke barn som får den rollen. Det kan like godt være Allah, «miljøet» eller kamp mot global fattigdom som gir mening til eget liv. Det kan være tilfredstillende, men man kan også utslette seg selv på denne måten. Siden du sender meg denne meldingen er det vel en liten del av deg som ønsker å finne en spesiell person som kan se deg. Som ikke bare skal bli sett av deg, og som har lyst å sette deg i sentrum av sitt liv. For det er også godt å kjenne at andre lever for deg. Ikke bare andre veien. Her har du selvfølgelig familien din, men likevel, kanskje det mangler en som ikke er der fordi han ble født der, men fordi de velger å være der, for deg?

Før eller siden

Kanskje det ikke er så lett å finne noen i «bygda». Det er dessuten mange som lever alene og klarer seg fint med familie og venner, men du må også være klar over at når du realiserer deg gjennom andre, så legger du også en byrde på skuldrene deres. Ingen ønsker å være en annens eneste kilde til lykke og mening, og barna vil jo flytte ut til slutt. Kanskje de tenker på det allerede, men er bekymret for deg? For de ser det jo, ikke sant? At uten dem så er du alene. Ta den tiden du trenger, men ikke gi opp troen på at det finnes en varm og god mann der ute som har lyst å finne mening i sin tilværelse gennom å lære akkurat deg å kjenne. Finne ut hvem du er, hva du liker, og hvordan han kan få deg til å smile. En som har som høyeste ønske å føle at du trenger ham. For kanskje du også trenger noen, før eller siden.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

3 nov. 09 09:20

Føler det samme som innsender. Bra svart av Preben

Sukkerbruker

5 nov. 09 18:10

Syns du skal være glad for at du er selvstendig!! Der er noe vakkert og herlig med en selvstendig kvinne..

Det er en stor forskjell på å ønske en mann og det å trenge en mann.. Ikke alle vil ha en kjæreste - mange syns det er helt ok å være alene en stund.. Syns ikke at det burde finnes noe som heter : bør jeg få meg en mann..? Hvis du ikke vil så vil du ikke.. Så lenge du trives i ditt eget selskap kan du vel nyte det:) Klem