KIDS

dreamstime_6345533Hei Preben! Har nå opplevd flere ganger følgende: Menn tar kontakt, og virker interessert, det kommer gjerne noen fraser med penord i ulike vendinger. Man sender noen meldinger frem og tilbake. Helt tll man kommer inn på temaet, hvor mange barn har du og hvor gamle er de, eventuelt at man har mye å gjøre som alenemor. I mitt tilfelle skole, samt av og til litt jobbing i helgene. Og selvfølgelig det å være alene med barn og den jobben det medfører. Jeg har vært helt ærlig med hensyn til antall barn, alder osv. Men så merker jeg meg at da er man plutselig ikke interessant lengere, og meldingene opphører uten noen forklaring. Ser ingen hensikt i å la være å fortelle om min familiesituasjon , da det vil komme frem før eller senere. Tenker vel at de som slutter å skrive heller ikke ville taklet et forhold med barn i den alder jeg har (9 og snart 17 år ). Så da er det like greit. Men hva ønsker menn da, bare en seksuell forbindelse, eller kos og dating, uten noen forpliktelser? Og da tenker jeg ikke på å skaffe en far til mine barn, for det har de allerede. Ønsker noen refleksjoner og tanker fra din side om dette temaet, da det sikkert er flere her «inne» som opplever det samme.

Hei det er en interessant problemstilling du trekker frem her. Nokså rart at det har tatt så lang tid egentlig, med tanke på hvor viktig dette er. Jeg kan først ta utgagnspunkt i de forklaringene du selv antyder her, og så reflektere litt selv langs potensielle sosiale og biologiske forklaringer på hvorfor barn reduserer en kvinnes attraktivitet i mannens øyne (det utelukker ikke at det samme intreffer andre veien).

Barn endrer alt

Barn endrer alt i et fremtidig forhold. Kvinner får dessuten i de fleste tilfeller hovedomsorgen for barna. Dette vet de fleste menn. Man kommer ikke unna det faktum at den romantiske perioden, hvor man dedikerer all sin tid til å dyrke hverandre, gjerne blir umulig når det finnes barn den ene parten naturligvis setter først. I ditt tilfelle kommer han sist, og dette ødelegger noe av gleden for ham. Denne "sosialrealismen" er kanskje ikke så betydningsfull hvis også han har barn. Barna kan kanskje da også bli en felles referanseramme hvor man finner fellesskap. Har han ikke barn, stiller det seg annerledes. Skal jeg være ærlig med deg, så har barn fra tidligere forhold stor betydning for det fleste menn, vil jeg tro.

Du sier at du er ærlig m.h.t å fortelle om barna, og det skal du fortsette å være. Fortell det så fort som mulig. Jo tidligere du forteller om din livssituasjon, jo færre romantiske blindveier vil starte på falske premisser. Barn er en så viktig ting at man kan ikke bare forsøke å liste det inn etter at man gjort et godt førsteinntrykk. Da risikerer man bare å bli såret, og man setter også den andre i en kjip situasjon, om dette da er avgjørende for ham. Han må da prøve å trekke seg ut på en minst mulig skadelig måte. Det virker som at du nesten føler deg sveket. Den aktuelle setningen du bruker er: «Men hva ønsker menn da, bare en seksuell forbindelse, eller kos og dating, uten noen forpliktelser?».

Urimelig?

dreamstime_7628072

Her er du kanskje litt urimelig. Det å foretrekke en enslig kvinne foran å velge en med hele «pakken», handler ikke om å være engstelig for ansvar, eller at man bare har lyst på sex. Snarere kan det være motsatt. Man skal ikke kødde med alenemødre, sier mange av mine venner. Grunnen er at de ikke har lyst å se seg selv som fyren som kommer og går i barnas liv. Det at mennene har trukket seg så raskt kan være et tegn på det motsatte. At de tar ansvar. Når de har summert for og imot, og kanskje kommer frem til at regnestykket ikke går opp, kutter de heller helt. Man holder ikke bare på for moro skyld når det er barn i bildet. Alenemammaer er alvor.

Det finnes sosiale grunner for menn velger bort kvinner med barn fra tidligere forhold: Magien kan lett utebli, man lenkes til alvor og konsekvenser og hverdagen fra første dag. Man må dele oppmerksomheten, og friheten til kvinnen man vil dra inn i livet sitt, er begrenset. Når menn ser for seg en drømmepartner, ser han sjelden andres barn som en del av drømmepakken. Men det kan også være biologiske faktorer. Menns behov for å kontrollere kvinners seksualitet opp gjennom historien, blir gjerne tilskrevet menns behov for å forsikre seg om at barna de forsørger er deres egne. Vi mennesker er selvfølglelig utstyrt med empatiske evner slik at vi utvikler følelser for andres barn. Og her er vi til tider helt irrasjonelle – evolusjonistisk sett (ikke ut fra en proximat forklaring), når vi adopterer, for eksempel. Men når en mann inngår et samliv med en kvinne med litt eldre barn, blir det kanskje vanskeligere å leve seg inn i rollen. Kanskje følgende analogi er forkastelig, men naturen er fullspekket med arter hvor hannkjønnet har seriøse aversjoner mot andre hanners barn. Noen dreper barna for å få hunnen drektig igjen, som for eksempel hos enkelte bjørnearter. Andre er lystmordere av andre fedres barn, som for eksempel flodhesten. Dette er selvfølgelig hårreisende sammenligninger, men man må skjønne at for en mann så vil det sjelden bli sett på som postivt for hans del om hun har barn fra før av. Ikke dermed sagt at ikke menn vil kunne elske dine barn når de blir kjent med dem, akkurat om deg. Det jeg sier er at barna kan stå i veien for at han vil bruke tid på å bli kjent med deg og barna, spesielt når du konkurrerer med en annen kvinne, uten barn.

Det eneste du kan gjøre

Menn vil sikkert variere i hvilken grad barn fra tidligere forhold er en dealbreaker, både fra naturens side og ut fra egen personlige livssituasjon. Barna er der, og det er du sikkert veldig glad for. Hvis du har lyst å unngå å bli «dumpet» på grunn av dem, så foreslår jeg at du flagger dette så tidlig som mulig. Det er egentlig det eneste du kan gjøre.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

11 nov. 09 14:22

At man ikke ønsker å være en som kommer og går i uskyldige barns liv, at man må dele kvinnens oppmerksomhet og (som det skal være) toppen være nummer to i hennes liv, og at det blir alvor og konsekvenser fra første dag, oppsummerer vel ganske bra hvorfor jeg og mange andre menn er svært forsiktige med å involvere oss med alenemødre. Det første er vel det viktigste, i det minste for meg.

I tillegg vil jeg tilføye at i et eventuelt langvarig forhold er det jo rimelig utenkelig at mannen ikke etter hvert vil og må bruke både tid, energi og penger på barnet. Som tross alt er en annen manns barn. Det hjelper ikke å si at ”barnet mitt allerede har en far”, for det er vel uansett en selvfølge at den dagen man eventuelt flytter sammen så vil det forventes fra kvinnens side at hennes nye samboer bidrar ovenfor ungen. Og det skulle jo bare mangle, for hva slags slask ville man ikke ha vært hvis man bare satt på ræva og sa at ”du får ta deg av ungen din selv, det er ikke mitt barn”? Så en slags ”reservepappa” vil man ende opp som uansett, hvis forholdet utvikler seg, og selv om det sikkert vil være helt fint når man først har blitt kjent med og blitt glad i barnet, så høyner det terskelen betraktelig når det gjelder og i det hele tatt innlede et forhold til moren i utgangspunktet. Man får ikke bare en kjæreste, man får en familie, med alt det måtte medføre av gleder, utfordringer, forpliktelser og ansvar. Og blir det slutt mellom deg og moren så mister man heller ikke bare henne, men også et eller flere barn som du kanskje har rukket å bli glad i, for de er jo ikke dine.

Så for min del skal det VELDIG mye til for at jeg skal starte et forhold med en alenemor. Hun må virkelig være noe helt spesielt hvis det skal skje, og jeg tviler på at jeg vil la noen jeg bare har sett nettprofilen til og aldri har møtt ansikt til ansikt i det hele tatt få sjansen.

Mann, 32

Sukkerbruker

12 nov. 09 02:22

Jeg syns du er for diskrimnerende på et altfor tidlig tidspunkt.. Denne alenemoren kan du møte over en kaffe uten barna, og du må ikke innbille deg at selv om hun er alenemamma at hun tar til takke med hva som helst.. Eller tror du at de lever så miserable liv at de plukker opp fremmede fra gata..?? Det går også an og møtes flere ganger uten barna.. Stort sett har jo barna en far de er hos innimellom..!!

Hvem vet, kanskje dere ville hatt en super kjemi og funnet ut at dere passet godt sammen.. Du som er på jakt etter kjærligheten har vel ikke råd til et sånt tap..??

En annen ting, har du erfaring fra å være med alenemødre..? Siden du sier at du ender opp med å betale for det.. De fleste alenemødre tar det ansvaret selv, de forventer ikke at du plutselig skal bruke hele lønninga de på ungene dems.. Du må kanskje legge ut for litt ekstra for melk og brød innimellom, men hva gjør det..??

Jeg har selv vokst opp i skilsmisse, men det var ingen av mine foreldre som forventet at den nye parten skulle betale for mine ting.. Ingenting endret seg..?

Jeg synes kommentaren din er veldig umoden..!!

Sukkerbruker

12 nov. 09 19:41

Takk til Preben for en god oppsummering av problemstillingen. Rart temaet ikke er oppe oftere. Jeg skrev selv et innlegg om dette på sukkerforum for et par år siden: "Farsrollen når hun har barn fra før" (Tråden ligger der fremdeles, søkbar, om noen skulle være interessert)

Jeg er mann, men har alltid ønsket meg egne barn. Det er kanskje rart for enkelte kvinner å høre at en mann kan ha bortimot det samme ønsket både om å se liv man selv er opphav til bli født og vokse opp, og ha den samme nære relasjon og det samme ansvar som en mor. Rollen som reservepappa innebærer at man engasjerer seg, investerer både tid og følelser i et barn man ikke har noen som helst juridisk eller bilogisk tilknytning til. I det øyeblikk det måtte være slutt med mor har man ingen rettigheter og ingen garanti for at man får opprettholde relasjonen. I mange tilfeller vil det jo være vanskelig nok å opprettholde kontakten med sine egne biologiske barn.

Nå er det jo en del kvinner som ikke utelukker å få flere barn selv om de har barn fra før. Det er likevel noe annet å komme som innflytter i en allerede etablert familie enn å være med å starte en familie fra scratch. Har kvinnen barn fra før er det hun som på en måte har lagt føringene i hjemmet, og mannen blir en innflytter som bevisst eller ubevisst vil tilpasse seg det etablerte regimet. Siden det er hun som også i fortsettelsen vil ha den eneste formelt anerkjente foreldrerollen overfor barna vil det rett og slett være unaturlig at reservepappa skal ha like mye å si som mor i spørsmål som angår barna. Og er man en liten familie vil jo mange av spørsmålene som angår barna også angå resten av familien.

Det er altså ikke to likeverdige parter som flytter sammen, men en mann uten barn som flytter inn i et allerede etablert hjem, et hjem der mor alene har den rollen foreldrene deler på i hjem der man har barna felles. Dette er ikke en livssituasjon jeg ønsker meg, og derfor er jeg svært lite lysten på å gå inn i et forhold til en kvinne med barn.

Sukkerbruker

15 nov. 09 21:08

Jeg vil bare skyte inn noen linjer i dette viktige og vanskelige tema. Jeg er ei jente på 35 år som har vært sammen med en alenefar hvor jeg opplevde å ikke bli inkludert i den familien som allerede var da jeg kom inn i bildet. Jeg fikk ingen rolle der og det ble en veldig skjev fordeling med tanke på mange ting, men kan nevne bl.a penger jeg brukte på hans allerede eksisterende familie. Dette var jo noe jeg gjorde med glede i begynnelsen fordi jeg fikk et bra forhold til barna hans, men det var svært vanskelig å få igjennom mine synspunkter på alt fra organisering av ting (ettersom det var et nytt menneske inn i bildet som også skal eksistere i deres felleskap) og forandringer av noe slag. Jeg begynte å tenke at det ville være umulig å skulle få egne barn med han ettersom han allerede var dårlig på å planlegge og organisere det han allerede hadde. Det føltes ut som det var hans eks (barnas mor) som styrte alt, noe som også er uakseptabelt! Jeg ble til slutt en som utførte forventede oppgaver, men jeg fikk ingen ros eller forståelse for noe som omhandlet meg. Dette var jo nødt til å låse seg. Det var jo mitt liv også, og jeg aksepterer ikke å bli tatt som en selvfølge på den måten.

Jeg sier ikke at det er umulig å få til et slikt forhold, mange lykkes med det og det kommer an på personene som er involvert etc. Men jeg synes den part som allerede har barn, bør være rimelig ydmyk og ta vare på den som ønsker å sattse på en slik situasjon! Det er ikke lett! Det er ikke for ingenting det er skrevet så mange eventyr om "den onde stemoren", det er en svært krevende og vanskelig oppgave! Etter denne erfaringen, som jeg fikk helt i vrangen, ønsker ikke jeg å treffe en som allerede har barn fra før.

Jente 35

Sukkerbruker

17 nov. 09 23:04

Til jente 35:
Veldig fint at du kom deg ut av det forholdet der. Jeg tror ikke den opplevelsen du hadde der er representativ for alle aleneforeldre, og jeg håper du ikke er fullt så bastant vedr å ikke treffe alenefedre etterhvert.

Lykke til.

Sukkerbruker

18 nov. 09 20:14

Jeg er faktisk også helt bestemt på å utelukke en alenefar. Jeg har havnet i et helt forferdelig situasjon hvor en mann trodde at hvis han hadde et barn, så var det jeg som skyldte ham og ikke omvendt. Jeg forventet at han skulle være ydmyk med meg, men det var slettes ikke. Etter 7 (!) lange år klarte jeg å komme meg ut av dette forferdelige forholdet.

Sukkerbruker

29 nov. 09 00:09

Her må jeg faktisk si meg UENIG med Preben altså.

1. En alenemamma er ikke plutselig blitt mindre opptatt av at forholdet skal blomstre og ha gnister bare fordi barna naturligvis er nummer en. Mange alenemammaer har den fordelen faktisk, at straks det er "alenetid" med far, så blir denne tiden dobbelt så blomstrende! ;) nettopp fordi hun er mer lysten på den tiden når den er sjelden, og dyrebar. :) Tenk litt på det!

2. Det er en foreldet tanke at mange menn ser kvinner med barn som uattraktive. Noen gjør det, selvsagt fordi de tenker på juridiske og biologiske relasjoner som nevnt her, mens andre igjen nærmest har det som en FORUTSETNING at kvinnen må ha nær og tydelig omgang med barn/ være velutrustet med barn så og si, for at han skal tørre å inngå et seriøst forhold med henne hvor flere barn (hans barn) kanskje også ringer i klokkene.

3. Menn er blitt mykere hva gjelder barn som førsteprioritet og seg selv som annenprioritet. Mange menn nå til dags foretrekker, eller hvertfall begynner å foretrekke, at barna er en STOR del av hverdagen , som både beriker og tilfredsstiller parets forhold i den grad at han og hun ser hverandre på en ny og bedre måte når barn er involvert. Man ser håndteringen av barn som attraktivt, og man ser hverandre i et bedre lys rett og slett... så sånn sett er det mange menn (hvertfall de som tenker seriøst på langvarig forhold), som helst vil at barn skal inn i det store bildet, mens den første forelskelsesperioden mange single snakker om hele tiden er mindre viktig. Den store forelskelsen kan også komme gryende og økende med barn til stede. Mange menn OG kvinner, opplever et enormt bånd til hverandre fordi de ser hvilken farsrolle eller morsrolle som utspiller seg. Noe som er langt viktigere enn annen type forelskelse egentlig?

kommentér gjerne :)

Sukkerbruker

2 des. 09 18:40

Jeg sier bare: Unngå alenemødre for enhver pris! Det er ikke verdt det.

- Du vil alltid forbli nummer 2 (eller 3, eller 4 -avhengig av hvor mange barn hun har)
- Du vil alltid måtte forholde deg til eksen(e) hennes (barnefaren)
- Du får rett opp i hendene ansvar for et lite vesen, og dette lille vesenet vil i 9 av 10 tilfeller se på deg som en inntrenger i familien. Bare vent til h*n blir tenåring. Da skal du ha gode nerver og mye tålmodighet når skyllebøttene kommer.
- Er du riktig uheldig vil barnefaren også prøve å sabotere og snakke dritt om deg til barnet - og dette går utover forholdet - eller vil blande seg inn i barneoppdragelsen og la barnet få lov til ting du er sterkt imot osv.
- Moren er kanskje i konflikt med faren, med alt det dritthumøret det vil føre med seg i det lange løp

Snakker av erfaring. Your mileage may vary.

Sukkerbruker

4 des. 09 00:53

Til siste kommentar, selv om det du skriver utelukkende virker negativt , er det dessverre ofte et faktum.
Men selvfølgelig finnes det historier som er positive, har møtt de også.
Heldigvis for det gir oss alene mødre/fedre troen på at det går an å få det til. til tross for eksen og "full pakke"
Så for at man ikke skal miste mote om å treffe den rette, selv med barn.
Ha en jordnær innstilling til det å skulle møte noen, gå ikke ut og inn av forhold bare for å tilfredsstille sitt eget ego midt opp i det hele.
Husk barna er en uskyldig part, og klarer ikke alltid å skulle takle en ny mann i mammas eller pappas liv
Og husk kjærligheten har ingen alder, det betyr at man kan like gjerne kan treffe noen i en alder av 60 - 70 år.

Sukkerbruker

7 des. 09 21:00

Hei

Jeg er en singel jente på 33, har ikke barn, men håper at jeg også får gleden av å bli mor en vakker dag og får min egen familie sammen med en jeg er glad i. Alle foreldre er selvfølgelig glad i barna sine og ønsker det beste for dem uansett om de er biologiske barna eller ikke, men det er mer naturlig og lettere å etablere et godt forhold til barna når man har vært sammen med dem helt fra starten, gjennom hele prosessen og vokser sammen med dem. Dette er den idelle selvfølgelig at to vokse individer stifter familie sammen og laget barn sammen og oppdrer sammen og deler alt og fullt ut.

Men vi lever ikke en ideel verden, dessverre. Jeg har bodd i Norge i snart 7 år nå, og jeg ser at det er forholdsvis ganske mange alene foreldre her i landet. Jeg er egentlig ganske skeptisk til å ha et forhold med en mann som har barn fra før, og dette kommer først og fremst av naturlige årsaker som jeg har prøvd å definere ovenfor, samt er det fullt mulig hvis man har blitt glad/forelsket i vedkommende. Da prøver mann å akseptere hele pakka som det er og prøver å får til et kompromiss med seg selv.

Selv om jeg har vært skeptisk til å bli involvert med en alene pappa, så ble jeg likevel sammen med en mann(36 år) som hadde en datter på 10 år (ikke gjennom sukker). Han er en dyktig på jobb, arkitekt, har fast jobb og trygg økonomi, og er litt av den kunstneriske typen. I tillegg sliter han med ganske god porsjon av psykilske lidelser som angst og depresjon. Det kan hende at det var på grunn av slike årsaker at dte ikke fungerte mellom oss. Jeg fikk aldri møte datteren selv om jeg har prøvd å ta initiativ til det i et senere fase i forholdet, men ventet mest fra ham å ta initiativet. Til slutt det ble så vanskelig å takle hans indre problemer, negativitet og usikkerhet at det måtte bli slutt mellom oss, han sa at "han gjør dette for min egen skyld, og at han var ikke bra nok for meg, og at jeg ville takke ham en dag."

Kankjse det viktigste er ikke om man har barn eller ikke fra før, men om man er fornøyd og trygg på seg selv og vet hva han/hun vil med sitt liv. Jeg tror at det er ganske ofte slik at det er denne usikkerheten som ødelegger mellom mann og kvinne og setter barrierer foran et langvarig forhold. Jeg vil ikke fornærme noen og vet veldig godt at det finnes mange flotte mannfolk der ute men, etter mine erfaringer og et utall date med norske-menn har jeg fått inntrykk av at de føler seg ganske utrygge innerst og vet ikke helt hva de skal med sitt liv - derimot de er vel-bevæpnet, trent, og vet hvordan de skal skjule dette i virkelige verden. Mange jenter føler seg nok litt frustrert sammen med en slik mann, i et av/på forhold som ikke fører til et sted.

Hva gjør jentene da? Get him drunk and get pregnant with him?!

Sukkerbruker

29 des. 09 17:08

Uff dette varj o hel tragisk lesning, fra enda til annen. Riktig nok er jeg neig med Preben om at hovedinnlegget dømmer menn litt unødvendig nord og ned, det er ingen dårlig egenskap å vokte seg for hva man gjør.

Men å lese at ingen andre så mye som vurderer alenemødre, kjenner jeg at jeg ble veldig skuffet og lei meg over å lese. Er det virkelig sånn at vi alltid vil være second best..? Da kan vi jo like gjerne logge oss av sukker med en gang...

Jeg håper dere i alle fall har merket dere av med at det ikke er aktuelt å treffe alenemødre, slik at dere ikke en gang kommer opp på listene våre. I så fall kaster dere bort noen verdifulle tid og energi, som kunen vært brukt til noe bedre...
Hilsen trist og skuffet

Sukkerbruker

9 jan. 10 00:56

Her synes jeg det var hårreisende mange umodne og lite reflekterte kommentarer! At noen "velger" bort de som har barn virker noe søkt på meg! Men det kan se ut til at de fleste (ihvertfall menn) som har svart her har sterotypien av alenemødre i bakhodet (ja - for det handler jo stort sett om det selv om noen har nevnt alenefedre) - hjemmeværende på trygd og ute etter en mann til å ta seg av ungene sine.... folk med barn er like forskjellige som andre, og et er mange grunner til at noen er "alenemor" eller "-far". Ofte har disse menneskene tatt konsekvensene av feil valg, noe som vil gå utover barna. Det krever ryggrad. Det krever også mye i hverdagen å ta ansvar for både eget og barnas liv. Slik er de fleste alenemødre jeg kjenner til, hardt arbeidende og opptatt av barnas ve og vel, omsorgsfulle og med livserfaring som har gjort de fleste av dem til bedre mennesker. Hvis det ikke gjør dem til interessante så er det klart for meg hvem som taper på det!

Sukkerbruker

17 jan. 10 02:21

Heisann alle sammen.
Ja, skal si det var ganske nedtrykkende måte å bli kjent med Sukker på. Jeg er fersk her og dette her gir jo opptimismen en knekk. Skrollet såvidt gjennom chat'en først, og ble ikke særlig oppløftet av det aktuelle som ble skrevet der i førstningen, men dette...viser kanskje sannheten bak de trivelige profilene??:0 Lurer på om dette kan være energimessig forbundet med at sukker i virkeligheten forsterker negative følelser, har jeg hørt. Er dette som her, like negativt nedtrykkende også på lignende andre nettbaserte møtesteder? Eller kanskje jeg er helt på bærtur og trenger dette realistiske drømmer og håp-knuser slaget i trynet før jeg i der heletatt har fått prøvd meg... Tiden vil vise.
Ønsker iallefall alle sammen Stor Kjærlighet.

Sukkerbruker

7 feb. 10 20:32

Nei dette var ikke særlig positiv lesing. Jeg er 35 år og har to små barn som jeg inntil videre har hovedansvaret for. (går mot 50/50 når de er store nok, da barnefaren ønsker å være mer enn en helgepappa)

Jeg er definitivt ikke en som de rundt meg setter i båsen 'stakkars alenemor', da jeg er en ressurssterk multitasker som nyter livet - både med og uten mann - men først og fremst fordi jeg ELSKER barna mine. Jeg er så heldig at jeg har det viktigste i livet rundt meg nesten hele tiden, noe som gjør meg til et lykkelig menneske. Ja, jeg ønsker også en mann å dele det med og er derfor på sukker.no for å øke sjansene, men det er ingen forutsetning for å leve livet videre med et stort smil! Og ja, det er et faktum mye av det som skrives over her. Men det er da mange nåløyer en skal gjennom enten en har barn eller ikke, det gjelder bare å finne den rette matchen. Jeg ser ingen tråd for 'stakkars menn som lider av tidlig håravfall' selv om det er en make it og break it for meg. Overfladisk? Kanskje det, men ikke mindre en forutsetning for om jeg tenner eller ikke.

Det som skrives over her er heldigvis ikke representativt for alle menn. Og jeg håper inderlig ikke at andre nydelige oppegående alenemammaer (som meg selv) lar seg demotivere.

Kos dere videre :)

Sukkerbruker

11 feb. 10 19:54

Vi snakker veldig mye om "den andre" parten her..
Jeg er selv alenemamma til en liten en.. Har noen noen gang tenkt på at det faktisk kan være ganske tøft for en som kommer utenifra?

Kommer hun/han til å synes jeg er bra nok for barnet?
Tenk om ikke barnet liker meg?

Selvfølgelig tenker jeg som har barn mer på om denne personen er noe jeg kan tenke meg å ha i nærheten av mitt barn. Er ikke 1 person du må sjarmere, men den kvinne/mann du har falt for pluss deres barn..

Sukkerbruker

11 feb. 10 22:16

Som nokså nybakt alenemor er dette for meg en viktig og meget aktuell diskusjon. Da jeg var singel forrige ganng, fikk jeg mange meldinger og mye interesse fra menn på sidene. 4-5 år senere ser jeg nokså lik ut og har en likeså sjarmerende profil - om enn litt mer voksen og moden. En vesentlig forskjell er det imidlertid - det står i dag klart og tydelig at jeg har en liten gutt på to år. Og interessen? Joda, det er da noe, men på langt nær som i tidligere tider. De fleste meldingene kommer fra menn som er en god del eldre enn meg og som gjerne har barn fra før.

Og hva tenker så jeg om det? Jo, for så vidt at de er litt for gamle, men at barna kan jeg sikkert bli glad i og ha et godt forhold til, akkurat som mannen må kunne bli glad i og sette pris på min sønn. Dersom de har barn fra før blir jeg mer oppmerksom på hvor de bor og om avstanden lar seg kombinere med eget bosted. Videre blir jeg nysgjerrig på hvilken rolle de spiller i sine barns liv og på hvilken rolle de spilte i et eventuelt tidligere samlivsbrudd. Om de selv valgte å "stikke" med det samme hverdagen ble vanskeligere og ansvaret ble for stort , backer jeg ut. For en mann må vite å ta ansvar dersom han først har inngitt seg på å få barn. Dersom han har et avklart og greit forhold til barnas far, tenker jeg at da får det være greit. Man kan ikke kun se på om en person har barn og umiddelbart trekke seg vekk på grunn av det. Da risikerer man å gå glipp av
noe som kunne vært "den store kjærligheten".

For min egen del vet jeg videre at barnet mitt på mange måter gjør meg til en mer attraktiv person i meg selv. Han gjør meg til et lykkeligere, gladere og mer harmonisk menneske. Han forsterker lekne, barnslige, humoristiske og ekte sider ved meg, noe som gjør at jeg også har mer overskudd og glede å gi en mann. Det å få barn har også gjort meg mer moden og reflektert. En mann som ikke vet å sette pris på disse sidene, vet ikke hva han går glipp av. Dersom han på så tynt grunnlag heller ikke ønsker å utforske om jeg kan være noe for ham - nei, da er han ikke noe for meg.

Men jeg vet at det finnes mange stødige, harmoniske og bra menn der ute - jeg skal nok finne en av dem. Om det blir på sukker gjenstår imidlertid å se.

Og som en tidligere har nevnt her - jeg håper virkelig at alle menn/kvinner som ikke ønsker å treffe noen med barn, har gjort dette klart i profilen sin.