Nullpunkt

dreamstime_2011247Hei Preben!:) Jeg har ingen særlige mange klager eller særlige mange spørsmål å komme med. Jeg vil bare prøve å løfte humøret til alle der ute som gang på gang tryner, akkurat som meg selv av og til, hehe. Jeg har vært medlem her inne i noen måneder nå og har vært på et utall dater o.l. Lenge var jeg frustrert og lei, ville gi opp hele greia, hehe. Men så snudde jeg opp ned på tingene.Er det ikke heller viktigere å hygge seg og ha det gøy, bli kjent med nye mennesker, lære mer om andre og seg selv enn å på død og liv skulle skaffe seg en evig livspartner? Så klart skulle ønske at jeg nådde det såkalte "store målet om den store kjærligheten", men det er ikke noe jeg gidder å etterstrebe så mye lenger. Kan vi ikke heller la ting skje som de skjer, slappe mere av, kose oss og bare nyte erfaringene? Ingen erfaring er tross alt en dårlig erfaring:) Dessuten, har det noen gang eksistert en sikker formel for kjærligheten? Er det garantier man er ute etter, klare svar uten spørsmål, ja så vil jeg anbefale folk å forelske seg i matematikk eller noe istedet, hehe:) Vi er alle feilbare, rare, smågale, vinglete, uforutsigbare, osv. det er vel det som gjør oss til spennende mennesker, håper jeg og tror jeg. Tar jeg helt feil nå Preben, eller har jeg noe fornuftig å komme med her? Mvh Anne og med ønske om en fin førjulstid til alle sammen!:)

Tankestrøm..... Hei Anne. Må si at brevet ditt føltes som å endelig bryte overflaten og trekke lungene fulle av frisk luft, etter å ha holdt pusten mens jeg ventet på at redningskapselen skulle stige opp fra havbunnen og redde meg fra en mørk og fuktig død. Eller noe sånt. For det blir veldig mye negativt jeg mottar fra dere. Altså, ikke misforstå. Fortsett å sende, jeg leser med interesse, selv om jeg kanskje ikke svarer på absolutt alt. Det er i såfall fordi jeg har gjort det tidligere, med en lignende case. Ofte får jeg brev fra mennesker som nettopp har blitt dumpet, og er på sin absolutte bunn. Denne mørke, kalde havbunnen.

Det jeg tror du Anne er inne på, er at vi mennesker i alt for stor grad tror at vi kan kontrollere våre omgivelser. I de aller fleste tilfeller gjør vi ikke det. Vi jobber beinhard og ingenting skjer, og vi blir fortvilet. Vi lurer på hvorfor. Leter etter møsteret. Vi mennesker er utstyrt fra naturens side til å lete etter mønstre, og vi ser mønstre også der de ikke finnes. Når du har lyst å være med venner, og ingen tar telefonen, eller er hjemme. Man lurer på hvorfor. Hva skjer? Noe er galt. Dagen etter ringes man ned av de samme vennnene og skjønner at det bare var en rar tilfeldighet. I stedet for å stresse, tenker man, skulle man bare satt seg til rette med en bok og slappet av. Men man leter etter møstre.

På samme måte er det med kjærligheten, om man kan kalle det det. Man kan løpe desperat og panisk rundt i verden og rive seg i håret. Hva er det som skjer? Hva er galt nå? Hvordan er dette mønteret, og hvordan kommer jeg meg ut av det? Jeg må finne ut av det. Og så, når katastrofen er et faktum, forvinner frykten. Og så, en dag vasser man til anklene i romantiske forespørsler. Man kan bli forbannet av slikt. Hva skjedde? Ingen jævla ting. Du hadde ingen innvirkning på det, og du kommer aldri til å ha noen innvirkning på det. Du er like naken og hjelpeløs som den dagen du ble kastet skrikende og blå inn i dette universet. Du kommer aldri til å se det store mønsteret, og aldri, aldri til å finne ut av det. Så hva skal man gjøre? Ingenting.

Man kan gjøre som Anne. Man kan slappe mer av og se på livet litt utenfra. Som munken som trer ut av tankestrømmen og meditativt sitter og kjenner på sin eksistens, tre ut av alle konsekvensene og bekymringene og se på dem. Hvordan verden virker på deg. Se på erfaringene utefra. Du er så ubetydelig og liten i denne verden at det å være lei seg er nesten arrogant. Og mens du krymper, så kryper dine problemer med deg, helt til du forsvinner, og ikke er noen ting lenger. Ikke betyr noen ting.

Jeg går i fjellet for å få denne følelsen. Går og banner og steiker over hvor frekke disse helvetes fjellene er. Hvordan de ignorerer meg. Ikke anerkjenner nærværet mitt. Hvordan de fullstendig driter i hvem jeg er, og hvordan jeg innerst inne vet at de har rett. De kommer til å stå her lenge etter alt jeg er, alle etterlatenskapene mine er borte, og alt jeg noen gang forsto, har endret seg til det uforståelige. Slik kan jeg gå og drepe meg selv, i Jotunheimen for eksempel, kjenne hvordan fjellene objektiverer meg, og hvordan de trer frem som subjekter, på min bekostning. Faen.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

4 des. 09 13:12

ingen kommentar.

Sukkerbruker

22 des. 09 19:21

Så utrolig bra skrevet!

Sukkerbruker

19 feb. 10 23:04

Preben utrykker akkuat hva jeg følte i hans første setninger. Forfriskende, Anne!

Sukkerbruker

6 mars 10 19:47

haha, bra skrevet, Preben! :D

Og er enig med både deg og Anne her, - det kan fort bli altfor mye fokus på hvorfor ikke kjærligheten dukker opp akkurat her, akkurat nå, akkurat når en knipser med fingrene og selv er klar.

Har selv tenkt slik som Anne mange ganger, men å finne en venn istedet er vel så bra som å finne en kjæreste:) Og å slappe av og nyte turen er kanskje det beste man kan gjøre.

Ønsker alle sammen lykke til! :D

Sukkerbruker

5 april 10 02:05

Takk for "Nullpunkt"... herlig artikkel!!

Sukkerbruker

21 juli 10 17:49

Wow. Denne vekslingen skulle jeg ønske jeg hadde lest før. Og jeg er forelsket i Anne, uten å vite noe om henne annet enn det som stiger opp av teksten.