En vanlig dag i helvete

dreamstime_462267Hei Preben. Jeg datet en mann jeg traff på nett i 7-8 måneder som var nyseparert fra en kvinne han var sammen med i ca 13 år. Hun hadde funnet seg en annen. Han reiste mye i jobben og bodde mye på hotell, også da vi var sammen. Han var en del overvektig da jeg traff han, i alle fall 20 kg. Jeg hadde litt over normal BMI, ca5 kg over det jeg burde veie...(?) Han var ivrig i førsten, vi hadde det kjempefint. Parallelt med mitt forhold gjennomgikk han en slankekur og mistet 20 kg på 3 mnd. Mye av hans tid gikk til jobb, trening og meg. Vi var på små reiser og korte ferier sammen, og planla i fjor sommer en 14 dagers ferietur til Kreta. Jeg syntes han virket seriøs, plutselig begynte han å snakke om at han trenge mer frihet, men sa innemellom at han hadde dype følelser og gledet seg til ferieturen vår, noe jeg også gjorde. Etter at han hadde vært på en jobbtur til Sverige, hadde han blitt syk, og jeg ba han vente en dag ekstra før vi treftes igjen pga smittefaren. Så slo han plutselig opp på SMS. Mannen er 52 år gammel. Jeg betrakter han som meget ustabil, og etter en stund ønsket han å treffe meg igjen i høst, og vi hadde noen "treff" og kaffekopper, men aldri hos ham. Han fortalte meg da at han hadde datet en ung, kvinnelig lege på 35 med 2 små barn, men at hun var så "ego".Jeg mistenker at han bare hadde en pause fra henne, og tok meg i mellomtiden som kos...men vet ikke....tror det florerer av halvgamle menn som tror at det kun er unge kvinner og sin egen og partners status som betyr noe. Jeg kan ikke skjønne hva jeg så i ham, det må ha vært at han hadde karisma og en bra stilling...Nå føler jeg meg noe tom og selvsagt aldri så lite "brukt". Jeg er en pen jente, selv om jeg er 51 år, og trener masse for å holde meg attraktiv. Jeg er en pen jente, selv om jeg er 51 år og trener masse for å holde meg attraktiv. Jeg har gått mye ned i vekt av frivillige hensyn etter den første delen av forholdet og er nå med normal BMI.

Hei, deprimert. Ja dette var mørke greier. Faktisk så mørkt at du ikke la til et spørsmål en gang. Da har man gitt opp da! Jeg tror det er veldig vanlig at man forsøker å demonisere personen man blir dumpet av. Ikke bare fordi selve avvisningen blir mindre «gyldig» og dermed skåner oss - som for eksempel når du omtaler ham som «ustabil», eller en som «bruker» folk, eller generaliserer, som når «halvgamle menn» bare er ute etter unge kvinner og status. Men også fordi det da blir lettere å komme over personen. Man leter etter grunner til å hate, mislike, eller devaluere en person. Alt dette er nok både vanlig, trist og forståelig. Jeg tror likevel at det kan være uheldig å velge en slik løsning i det lange løp.

Verden er skrøpelig

Våre minner er skrøpelige, ikke minst lettpåvirkelige. Studier har visst at det er nokså lett å lage fiktive minner hos mennesker, bare man er insisterende nok når man prater med vedkommende. Dette har vært et viktig forskningsfelt i vitnepsykologien, hvor psykologer har skapt falske minner hos personer i terapeutiske settinger. Hvor kritisk er ikke dette hvis en psykolog ønsker å finne barndomstraumer, som ikke finnes? Vi mennesker er suggererbare, og vi kan endre vår verden ved hjelp av vår forestillingsevne. Så kommer spørsmålet som angår deg: Hvilken verden ønsker du å leve i?

Demoner

Jeg tror at når man tar en kortsiktig psykologisk gevinst ved å demonisere er person som avviser deg, kan man risikere å ende opp med å leve i en verden av demoner. En ond verden, et helvete. Og det kan lett blir en mørk spiral. Jeg hører det så alt for ofte. «Han var totalt psykopat», eller, «hun var en jævla golddigger», og så videre. Vi mennesker konstruerer i stor grad verden for oss selv. Vi leter etter bekreftelse på våre fordommer. Våre fordommer er gjerne påstander om verden som virker flatterende på oss selv, som gjør det lettere å elske oss selv, eller på andre måter fyller en funksjon. Ikke noe galt i det. På mange måter så er man nødt til å kunne bedra seg selv for å nyte livet. Studier har blant annet vist at mennesker som er klinisk depressive, vurderer sannsynlighet mer nøyaktig enn «normale» personer. Altså er vi mennesker håpefulle og urealistiske av natur.

Vær rausere

dreamstime_2292863Jeg tror det beste for deg, og oss alle, er å prøve å være rausere. Jobb litt med det. Det er da vanlig å ikke alltid få den man vil. Det trenger ikke være noe «galt» noe sted, eller med noen. Vårt selv for andre, er ikke det samme som for oss. Om man ikke kan være tilstrekkelig for en annen person, så er man da tilstrekkelig for seg selv? Jeg har ofte sagt at det er så alt for lett å skylde på situasjonen, men det er gjerne både person og situasjon som spiller inn. Man møter kanskje en annen person med en klar oppfatning av hva man vil ha. Man leter etter sine (positive) «fordommer», og selvsagt er man da blind for veldig mye av den andre. Man ser ham, eller henne, ikke. La ham løpe videre i mørket med lommelykten sin.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

17 jan. 10 21:50

Jeg har alltid vært en raus person og kjøpte mange presanger til ham mens vi var sammen. Jeg blir sett på som alltid blid og åpen og ikke redd for å gi av meg selv til andre. Det må legges til her at vedkommende person har hatt psykiske problemer for ikke så mange år siden, som også kan ha noe å si, jeg vet ikke... men for meg er det å være i et forhold et ansvar som man skal ta på alvor og vise hverandre respekt, i alle fall om man sier at man er dypt forelsket også....man må mene noe med det...

Sukkerbruker

18 jan. 10 19:31

Ikke rart at ting blir fjerne og uhåndterbare når eksperten sier mye bra, men glemmer at : praktisk ærlighet og det å være gammeldags real også må gjelde i forhold.
Slå opp på sms.. du skal være glad du er kvitt ham. Å bli såret av noen man har bygget en drøm sammen med er vondt, og at man "angriper" er uunngåelig og svært vanlig.
Men ikke så godt for en selv, der har du rett, ekspert, Bruk den enorme energien på deg selv og fremtiden. Klarer du dette, er du kommet langt. Av og til i livet vet vi ikke hva morgendagen, neste uke, måned eller år vil bringe, det virker utrolig nifst, men jeg lover deg, det går greit likevel.

Hilsen S. 57 år

Sukkerbruker

19 jan. 10 04:09

Enig i dette!Samma skjedde meg idag og..Ble dumpet på sms av en 36 år gammel mann som jeg møtt herfra.Hade avtale samme dag men han klarte ikke gi beskjed om det heller uten gjorde det rett før.Aldern har ikke betydning gutter er ikke helt ærlig.

Sukkerbruker

20 jan. 10 00:48

Å få høre tilbake at du selv må bli rausere, var neppe det svaret du ønsket. Om det er tilfelle, aner jeg ikke. Hvordan Preben er blitt overbevist om det i så stor grad at han kan tillate seg å si: Jobb med det! vet jeg ikke....

Man får ikke alltid den man vil, forklarer han videre. Nei, men hun sier da at hun ikke skjønner hva hun så i ham lenger, og vil jo ikke ha ham lenger. Manglende respekt i forhold til MÅTEN det ble gjort slutt på, må hun likevel få lov å mene noe om...

Jeg skjønner ikke hva BMI-fokuset gjør i historien, men jeg skjønner at det føles ugreit når noen slår opp uventet på SMS...

Sukkerbruker

21 jan. 10 19:21

Tusen takk for svar, her var det mye klokt, synes vel ekspertens råd kan være noe bombastisk av og til her, da han har noe lite bakgrunnskjennskap, og heller ikke vet hva vi har med oss fra før i livet som jo ofte kan slå ut på framtidige handlinger og også ramme urettferdig og tilfeldig inn

Sukkerbruker

21 jan. 10 21:38

Jeg skjønner veldig godt hva Preben formidler her. Har selv opplevd en ustabil kjæreste som stadig dumpet meg på mail/sms, mye frem og tilbake, jeg tok ham tilbake og det skjedde igjen. I ettertid har jeg lurt på hvorfor jeg brukte så mye tid på å analysere og pålegge ham diverse dårlige egenskaper, og meg selv - hva er galt med meg ettersom han ikke ville ha meg, og hva er galt med ham ettersom han kunne oppføre seg sånn, osv... Dette er et veldig vanlig mønster og måte å reagere og rasjonalisere situasjoner på. Mens det vi EGENTLIG burde gjøre var å bare tenke, ok, han var ikke noe for meg. Punktum.

Så enkelt, og så vanskelig. Fordi det ligger i menneskets natur å finne forklaringer (reelle eller innbilte) for å gjøre det lettere å takle ting vi ikke forstår. Vi tror det er nødvendig for å lege sårene, men det vi egentlig gjør er å holde såret åpent lengre enn nødvendig.

Sukkerbruker

23 jan. 10 13:33

Sånn umiddelbart kan det virke som om Preben ofte mener at vi jenter må ta oss sammen og forstå mannen og ikke kreve så mye av han og heller bare være fornøyd med oss selv og jobbe med oss selv for å gjøre oss attraktive nok på kjønnsmarkedet. Vi må omdefinere virkeligheten for å bli lykkelige, og alt er vårt eget ansvar, selv om det ikke er vår skyld.

Men jeg tror vi kvinner har også våre greier, som mannen ikke har, som eksempelvis vårt behov for forutsigbarhet og trygghet og samhørighet. Jeg føler det noen ganger frustrerende at slike behov nesten anses som nevrotiske og gammeldagse. Mulig det er veldig middelaldersk og kristent, mulig det er slik at vi ikke lenger skal ha noe evolusjonært behov for en mann som gir oss og barna trygghet gjennom familien, i en tid der vi selv tjener våre penger og kan passe på oss selv. Likevel er det ikke slik vi føler det bestandig. Vi føler vi trenger forutsigbarhet og trygghet i relasjoner, det er det som er vår virkelighet, like mye som menn føler de trenger frihet.. Hvorfor er det alltid vi som skal bøye oss for mannens behov, tenker jeg noen ganger? Og når vi ikke får forutsigbarhet tross i at vi prøver å forstå mannen i hjel på bekostning av våre egne behov, så tror jeg det er temmelig vanlig og normalt - om ikke særlig pragmatisk, å bli temmelig frustrert, lei, og kanskje til og med falle for fristelsen å demonisere mannen til å være ondsinnet og egoistisk og ustabil. Vi tror at vi skal få valuta for innsatsen vi gir i form av å dedikere oss totalt. Vi tror kjærlighet er et spørsmål om å gi eller ta.

Jeg vet ikke hva løsningen er, men hvis kjærlighet er så tilfeldig at den faller like lett på en lilje som på en lort, kan vi like gjerne fokusere på våre egne behov og ikke trenge å tilpasse oss så himla mye mannens behov. Og det kan vi gjøre uten å dømme mannen som ikke greier å møte oss. Vi kan elske uten at vi trenger å eie, tilhøre, være nær eller oppleve samhørighet og fellesskap og evighet. Det å elske handler om å se den andre som den er, ikke som han burde være. Og heldigvis kan vi elske mange personer og trenger ikke binde oss emosjonelt til frosker som forblir frosker uansett hvor mye vi kysser dem. Slik sett er det uforpliktende langvarige forholdet ideelt - det går ikke an å skuffe eller bli skuffet i et forhold der man ikke har forventninger. Kanskje kan slike forhold lære oss mye om ekte kjærlighet. Jeg synes ikke at slike forhold skal undervurderes. De kan være vakre og givende. Men jeg er enig i at slike forhold nok samsvarer mer med menns behov enn kvinners tradisjonelle behov. Så igjen ofrer vi kvinner vår virkelighet for å tilpasse oss mannen og den moderne verdenen der kvinner har blitt som menn for å bli likeverdige.

Men min mening er likevel at når vi velger å stifte familie, er ikke kjærlighet nok. Da må vi tenke pragmatisk og på våre egne behov. Forelskelse derimot er så berusende at vi kvinner oftere velger lidenskap fremfor fornuft når vi velger ut våre potensielle livspartnere, og det får vi igjen i form av skuffelser og svik - for ikke alle menn er ekteskaps-kandidater. Vi er ikke kritiske nok. Jeg lurer på om det er fordi vi fremdeles har spor av forestillingen at vi må elske og være innstilt på ekteskap, for å nyte sex uten å være billige horer. Så får vi det til å bli at siden vi nyter sex og ikke er billige horer, er mannen vi deler seng med, prinsen i vårt liv.

Hvis vi kvinner bedre greier å sortere ut hvem som er elsker-kandidater og hvem som faktisk er gode ekteskapskandidater, så sparer vi oss for mye trøbbel. Problemet er at vi ikke vet det før vi har gått gjennom ganske mye sammen, og kanskje har gått til og fra hverandre litt - valgt hverandre på nytt etterhvert som vi oppdager mer og mer av de kjedelige egenskapene. I gamle dager hadde man ikke noe valg, man måtte leve med hverandre for skilsmisser var sjeldent aktuelt for kvinnens del. Skilsmisser ga etterhvert kvinner retten til å velge seg vekk fra vanskelige forhold, men lærte vi da å leve med et annet menneske?

Selv har jeg valgt vekk min store kjærlighet i livet - fordi frustrasjonen over at han så sjeldent hadde tid til meg, hentet fram det verste i meg, og da kunne jeg ikke like meg selv. Jeg velger å ikke anklage han på noe vis, men det tok lang tid å komme ut av fellen hvor jeg vekselsvis demoniserte han eller hatet meg selv fordi jeg ikke var bra nok for han til at han kunne sleppe alt han hadde i hendene og bli min Likevel var det jeg som avviste han til slutt, fordi jeg trengte å føre et liv der jeg kunne like meg selv og mine reaksjoner og hvor hverdagen var gjennomførbar uten de store følelsevariasjonene. Han var aldri nedsettende mot meg, han var bare et menneske med sine feil og mangler. Han ga meg det han kunne gi, jeg ga han det jeg kunne gi - jeg kunne ikke greie at det tok for lang tid mellom møtene våre. Hvem kan klandres egentlig? Jeg er bare glad jeg har gjennomgått det for det var da jeg etterhvert skjønte hva kjærlighet er. Og jeg lærte å ta meg selv på alvor.

Så jeg er faktisk helt enig med Prebens svar. Jeg håper jeg har greid å formidle hvorfor.

Sukkerbruker

31 jan. 10 12:12

Dette siste innlegget var kjempebra svart, takk

Sukkerbruker

11 feb. 10 23:38

Jeg likte svaret til Preben, ikke fordi jeg skal skjerpe meg så veldig for å være attraktiv, men fordi det kan være greit for meg å huske at det finnes mennesker der ute som ikke vil ha meg og at det er greit :) det betyr ikke at jeg ikke er attraktiv eller har liten verdi. Det er som om å foretrekke epler fremfor mandariner....ingen som synes det er rart...

Nå kan man jo slå et slag for litt skikkelig og ærlig kommunikasjon da :) det blir vel aldri feil :)

Sukkerbruker

13 april 10 18:32

Jeg synes ikke noen kan holde på med to samtidig og fortsatt ha krav på respekt. Å juge og bedra er ikke straffbart, men burde vært hvis det hadde vært gjennomførbart i praksis. NOEN SPILLEREGLER BURDE VÆRT INNARBEIDET I VÅRE LEVEREGLER, F. eks at en bør avslutte et forhold før et nytt innledes. Hvis et forhold går mot slutten, bør man vise den hverandre rspekt og hensynsfullhet, - ja, ta litt vare opå hverandre i overgangsperioden, Sikre fred og forsoning. Både av hensyn til hverandre ( mange får jo tunge sorgreaksjoner ved på bli bedratt!) og ikke minst av hensyn til ev. barn!
Oppfør dere som sivilisert mennesker. Det er ikke bra å svike og bedra. Kan vi ære enige om det, Preben!?.