Hjernevask med Harald Eia

[caption id="left" width="170" caption="God påske:)"]God påske:)[/caption]

Du synes kanskje det er betryggende å høre at det finnes forskjeller mellom menn og kvinner. Er kanskje lei av kunnskap som alltid sniker inn et krav om endring? I queerkorrekte Norge, har en insistering på kjønnsforskjeller blitt sett på som idiotenes posisjon, men i de senere år har kjønnskonservative stemmer fått allierte med betydelig intellektuell slagkraft. De kalles den tredje kulturen, og de ror over atlanteren på bøker vi orker lese, og TV programmer vi gidder se. Selv følger jeg ivrig med på Eias Hjernevask.

Noen tredjekulturister har allerede fått mye oppmerksonhet i Norge, blant annet Steven Pinker og hans ikke nye, men nylig mye omtalte bok; The Blank Slate - The Modern Denial of Human Nature. Daniel C. Dennet var på Litteraturhuset i høst og pratet om god reduksjonisme. Richard Dawkins er en annen tredjekulturist vi allerede har truffet på NRK. Nå er Harald Eias variant også i gang, med det populærvitenskaplige programmet Hjernevask. Her har vi blitt kjent med Steven Pinker, men og så flere tredjekulturister som Simon Baron-Cohen. Sammen med andre norske evolusjonspsykologer og realister, har de pratet norsk kjønnsforskning imot, i beste sendetid. Spesielt hardt hard det gått ut over Jørgen Lorentzen, mye takket være hans egen forfengelighet, vil jeg påstå.

Programmet bruker mye tid på kjønnsforskningen. Det er ikke tilfeldig. Herfra har evolusjonismen møtt mye motstand. Samtidig har kjønnsforskningens ideologske overbygning gjort det lettere å relansere evolusjonspsykologien. «Kjønn» har blitt et testområde. Harald Eias valg av motstandere er ikke tilfeldig, men opportunistisk. Kjønnsforskning er bunnen i den akademiske hakkeorden, og samfunnsvitenskapens svakeste ledd, både i USA og i Norge.

Steven Pinker

Det kan virke som om evolusjonspsykologien har et ydmykt prosjekt. Å gjøre plass til seg selv, og få oss til å anerkjenne menneskets «natur». Dette er også Harald Eias utgangsposisjon i Hjernevask. Den gylde middelvei, med andre ord. Leser man derimot Steven Pinker bok, forstår man likevel fort at evolusjonspsykologien både har blitt kravstor og selvsikker. Pinker begår feilen evolusjonister ofte gjør, når de hopper fra er til bør. For eksempel når han sier at det er «..grotesk å få flere unge jenter til å utdanne seg til ingeniører når de ikke intersserer seg for slikt», eller de gangene han ytrer sin misnøye overfor «social engineering».

Steven Pinker viser oss ikke bare en liberalistisk legning, men bekrefter kjønnsforskerens verste frykt: Evolusjonisme og kjønn ender fort opp i konservative vendinger. Hans polemikk har blitt en spydspiss, og er grunnlaget for retorikken som brukes i relanseringen av evolusjonspsykologien. Kanskje også her til lands. The Blank Slate er også hyggelig lesning for de av oss som ønsker å naturalisere de sosiale fortrinn en priveligert oppvekst gir. Tendensen evolusjonismen har til å hoppe fra er til bør, blir dessuten alltid satt pris på av konservative liberalister.

Jeg vil likevel komme med et slags betinget forsvar av kjønnsforskningen. Det er fremdeles viktig at kunnskapen som produseres gir oss verktøyer til å realisere visse mål. Ikke bare en plass i naturen. Det er her evolusjonspsykologer må vise at de fortjener større plass. Det holder ikke bare å angripe i løse luften, selv om de skulle ha aldri så rett, og Jørgen Loretnzen driter seg ut. Noen målsetninger kan vi alle slutte opp under, ikke bare feminister. For eksempel trenger vi kunnskap som gjør det mulig å realisere likelønn, som kan eliminere, eller drastisk redusere voldtekt og vold i nære relasjoner. Vi kommer trenger kunnskap om den delen av mennesket vi kan endre. Her stiller evolusjonspsykologien seg negativ. Pinker kommenterer tørt:

"Selv om psykologien ikke er like politisert som andre deler av samfunnsforskningen, er også den noen ganger drevet av en utopisk visjon hvor endring i barneoppdragelse eller utdanning skal avhelpe samfunnssykdommer og mennesker"

Når man også avfeier politiske og sosiale målsetninger med en potensielt nøytral kjønnsforskning, mister evolusjonspsykologien relevans i mine øyne. Tar man konsekvensen av moderne evolusjonsteori; eksemplifisert ved Richard Dawkins bok, The Selfish Gene, hvor mennesker mer eller mindre er utstyrt med en kropp som stiller seg likegyldig til subjektet som lever inni, er det en ting å anerkjenne kjønnets natur, en annen å respektere denne. Er, betyr ikke bør. Pinker formulerer selv denne innsikten:

"...puzzling drives have a transparent evolutionary rationale, and they suggest that the mind is packed with cravings shaped by natural selection, not with a generic desire for personal well-being"

Det er sosialkonstruksjonismen som lar samfunnet komme i forkant, ikke evolusjonismen. La oss ta debattten ned på bakken ved hjelp av noen konkrete eksempler. Voldtekt og likelønn nevnte jeg tidligere som allment anerkjente problemområder. Hva har evolusjonspsykologien å tilby?

Hjernevask og voldtekt dreamstime_4245594 Uenigheten mellom evolusjonispsykologer og kjønnsforskere handler om hvorvidt voldtekt skal ses på som seksualisert vold, eller voldelig seksualitet. Den første forestilligen er en insistering på hard sosialkonstruktivisme, eller en blank tavle. Voldtekten er ikke forankret i seksualiteten, men et utrykk for partriarkatets vedvarende «massevoldtekt» av kvinner. Evolusjonspsykologien forankrer derimot voldtekt i seksualitet og mannens natur, og har sannsynligvis mye rett i det.

Det er selvsagt mulig å kombinere straff med perspektivet på voldtekt som naturlig seksualitet, men når det kommer til forebygging, har evolusjonspsykologien lite annet å tilby enn fengsel og kjemisk kastrering. Når 72,8% av gjerningsmennene som ble anmeldt for voldtekter i 2007 var av utenlandsk opprinnelse (prosentvis korrigert), sto for samtlige overfallvoldtekter, kom hovedsaklig fra Afrika og Midtøsten, med somaliere overrepresentert i gruppevoldtekter, kun en av tolv gjerningsmenn anmeldt for flere voldtekter var fra norge, blir evolusjonspsykologiens devaluering av kultur og miljø, påfallende.

Fordelen med evolusjonspsykologiens perspektiv er derimot at man ikke overser betydningen av å jobbe med individer. Voldtekt som sosial konstruksjon stimulerer derimot utviklingen av kunnskap som kan brukes i forebyggende arbeid. La oss nå si at kastrering og strengere straffer er en liten bit av løsningen, men problemet er at man ikke klarer å dømme overgriperen og samtidig beholde rettsprinsippet om «skyldig uten enhver tvil». Dessuten blir de færreste voldtekter anmeldt. Voldtekten er faktisk den tryggeste forbrytelsen man kan begå. Viktigere blir det da å kartlegge sosiale mediatorer, og jobbe i forkant av overgrepet, i «strukturen». Evolusjonspsykologi bidrar til erkjennelse, men ikke til kontroll. Det er det som er problemet når Harald Eia gjør seg til agent for evolusjonspsykologien, og sier at naturlig hevntrang må tas høyde for når vi lager lover og regler. Hvorfor det?

Hjernevask og likelønn<

Lik lønn mellom menn og kvinner er en forutsetning for likestilling. Kjønnsforskningen opererer etter et ideologisk dogme hvor mannen er norm, og hvor løsningen derfor blir å endre mannen, eller mennene (patriarkatet). Går vi utenom kjønnsforskningen, peker kunnskapen i retning av at kvinner må ansvarliggjøres i likestillingsprosjektet. Norge har ikke lønnsdiskriminering, men et kjønnssegregert arbeidsmarked. Når vi lønner likt, blir utfordringen å få kjønnene til å jobbe likt. Likestilling krever derfor at kvinner velger utdannelser og arbeid som gir en manns lønn, og disse - i all hovedsak, tekniske og økomiske utdannelsene, leder også frem til posisjoner hvorfra toppledere hentes inn. Kvinner velger bort slike utdannelser, i følge evolusjonspsykologien, fordi de rett og slett ikke interesserer seg for slikt.

Ved å påpeke biologiske forskjeller som årsak til lønnsforskjeller, argumenterer evolusjonspsykologien automatisk for et likestillingsperspektiv som må ta utgangspunkt i ulikhet. For Steven Pinker er dette uproblematisk, og han spiller gladelig ut sitt eneste kort: Det ikke er noe galt i at mannen tjener mer. Likestilling betyr noe annet enn likelønn, lik fødselspermisjon, eller karriere. Hvertfall i uoverskuelig fremtid. Det er greit at kvinner tjener mindre, fordi de ikke er interessert i utdannelser som leder til høytlønnede posisjoner; som bærer i seg forventinger om overtidsarbeid. Kvinner bør heller ikke dyttes inn i slike utdannelser. Både evolusjonspsykologi og kjønnsforskning umyndiggjør kvinner, enten ved at de «er sånn», eller at de utelukkende er ofre for skjulte glasstak, institusjoner som «krymper», eller andre ikke-tilstedeværende patriarkalske barrierer.

dreamstime_4343962Heller ikke evolusjonspsykologien går direkte på det kjønnssegregrerte arbeidsmarkedet ved å ansvarliggjøre kvinner. Tvert imot virker det som om den jævligste hverdagen forbeholdes mannen. Han skal fortsatt fungere som skaffedyr, gjennom rotteracet fortsatt kjempe om kvinners gunst på bekostning av egen helse, levealder, og kontakt med egne barn. At mange menn ikke ønsker å måtte leve opp til slike mannsidealer lenger, eller at nordmenn og kvinner i likestilte ekteskap både rapportere høyere grad av tilfredshet i samlivet, og i hverdagen, betyr mindre. Evolusjonister opererer med en forestilling om at yrker valgt ut fra biologisk disposisjon bidrar til økt livskvalitet, men tar heller ikke denne gangen konsekvensen av egen innsikt. Naturen tar ikke hensyn til vår lykke, det må vi fikse på egenhånd. Gevinsten kvinner oppnår ved å velge biologisk komfortable jobber, er kortvarig, om i det hele tatt.

Harald Eias angrep er viktig, men krymper når han smører en kritikk som hovedsaklig rammer kjønnsforskningen, tynt utover hele samfunnsvitenskapen. Norske samfunnsforskere har på sin side ikke turt, eller brydd seg nok til å ta et skikkelig oppgjør med kjønnsforskningen. Forskere som Geir Høgnses (måtte han hvile i fred) og Trond Pettersen har latt seg overkjøre og avfeie når de har produsert samfunnskunnskap som kolliderer med kjønnsforskningen. Klokelig har de holdt hodet lavt. Men seriøs samfunnsforskning kan nå lære noe. Tar man ikke kontroll over den politiske videreføringen av kunnskapen man produserer, og slik sikrer seg en plass i offentligheten, har man i praksis ikke del i virkelighetsproduksjonen. Kjønnsforskningen, som en akademisk videreføring av feminismen, har kanskje bidratt til å fremprovosere en erkjennelse av behovet for å utvide forskerrollen. Samfunnsforskningen bør begå samme innsikt. Ikke bare for å møte utfordringen fra tredjekulturister, men for å rydde opp i egne rekker. Det er på tide at samfunnsforskningen kvitter seg med de råtne eplene.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

22 mai 10 01:05

Så du tror at det å fornekte forskjeller mellom kjønnene og bruke det som utgangspunkt for forskning, kan bidre til at det blir mindre voldtekt. Du må i beste fall være naiv.

Sukkerbruker

22 juni 10 19:13

Kvinner må selvfølgelig ta ansvar.

Når det gjelder yrker, og når det gjelder andre ting. Men gud, det koster.

I kulissene ligger de etablerte strukturene og forventningene og rollene og mannlige aktørene som skal utholdes. Forseres. Jeg kan med dyrt kjøpt erfaring konstatere at vi har en hel del å jobbe med også her i vårt toppen-av-likestilte Norge.

Hadde en av disse somalierne prøvd seg på meg, skulle jeg brukket av ham "fingeren" og skylt den ned i do. Det eneste som provoserer meg mer enn en nordmann som voldtar, er en somalier som voldtar. Ja slik fungerer min merverdige logikk pr. 2010...

Kvinner som virkelig tar ansvar, blir gjerne seende ut som menn. Og det er et usvelgelig tankekors at man skal måtte skifte kjønn for å få gå i fred på gaten.

Så alle menn - vi skal nok ta vårt ansvar - om dere vil bidra til å gjøre det mulig!