Bagasje

shutterstock_20854549Hei. Jeg er en jente på 24 år som selv syns jeg er sånn noenlunde balansert og fornuftig. Det jeg lurer på er jo selvfølgelig hvor ærlig jeg bør være med mine partnere om detaljene rundt min oppvekst og tiden min i tenårene. Jeg ble fjernet fra min mors hjem da jeg var åtte pga min mors alkoholmisbruk. Frem til jeg og min søster ble flyttet var det både vold og misbruk, mye av dette husket jeg ikke engang før jeg begynte i terapi og forstod omfanget av hva som ble gjort mot oss. Nå i senere år etter mye terapi begynner jeg å få et klart bilde av alt som skjedde. Også i tenårene mine har jeg hatt et par uheldige hendelser. Jeg sliter ikke med angst og føler ikke at dette er noe som har noen nevneverdig påvirkning på min hverdag, men jeg sliter selvfølgelig med noen ettervirkninger. Dette gjør seg mest gjeldende når det er snakk om sex og også litt på det emosjonelle planet. Jeg har vanskelig for å uttrykke følelser og sliter med noe redsel rundt den seksuelle biten av forholdet. Nå i det siste har jeg også begynt å få noen forferdelige mareritt og kan våkne av at jeg faktisk ligger og griner. (og la bare det være sagt: det gjør jeg ikke når jeg er våken uansett hva som skjer) Jeg føler på sett og vis at dette er veldig privat og har ikke delt noen av mine erfaringer med noen andre enn psykologen min, men jeg ser innvirkningen det har på forholdene mine. Til syvende og sist ender det med at de ryker fordi de ikke forstår hvorfor jeg blir engstelig og hvorfor jeg ikke kan snakke åpent om følelsene mine. Jeg er mer tilbøyelig til å lyve fremfor å innrømme hva som er den egentlige grunnen til oppførselen min.

Burde jeg fortelle den jeg er sammen med om disse tingene selv om det er noe jeg opplever som fryktelig privat? Og i så tilfelle, når vil det være riktig å ta dette opp?

Håper du kunne tenke deg å gi meg et svar på dette for det er noe jeg har lurt på lenge.

hilsen frøken løgnhals

Hei, frøken løgnhals. Dette hørtes jo veldig leit ut, og jeg gir deg gjerne noen av mine egne tanker, men vær klar over at jeg beveger meg utenfor mitt spesialfelt, og at jeg derfor skriver som et vanlig medmenneske, og ikke som noen «ekspert». Ta det med i beregningen. Så til selve saken, slik jeg ser den: Skal du, eller skal du ikke fortelle om problemet ditt. I alle tilfeller så går forholdene dine i stykker, fordi du ikke klarer å åpne deg og prate om hva som plager deg, og at du i stedet lyver. Men du lyver likevel såpass dårlig at det ikke hjelper, så vi kan vel konkludere med at nåværende strategi ikke fungerer. Det vil si, om jeg forstår deg rett, at du ikke sier hva som er galt, eller bare lyver, men likevel så oppfatter den partneren din at noe er galt, og han tror deg ikke.

Alternativer Det finnes ulike alternativer her. Det ene er at han ikke vil fortsette forholdet fordi noe er galt. Han er pragmatisk og friker ut fordi du ikke passer inn i formen han har gjort klar til deg. Alternativt vil han ikke fortsette forholdet fordi han ikke vet hva som er galt, og fordi han kanskje frykter det verste. Det er naturlig å tenke slik når du ikke vil si noe, og det jeg tror de fleste menn tenker da, er overgrep i barndommen. Og det er naturlig nok ikke så veldig sexy helt i starten av et forhold når man ikke skal «få nok av hverandre», og så videre. Det kan også være selve utestengelsen som er problemet, det vil si, han får ikke ikke vite hva du tenker, og dermed så føler han seg ekskludert, og at det blir umulig for ham å utvikle nære følelser til deg. At det ikke funker på det emosjonelle planet. Denne distansen kan jo også være noe av årsaken til at det blir vanskelig for deg. Og la meg legge til: Menn er ikke dumme. Vi merker at noe ikke stemmer.

Er du klar? Men det er vanskelig for meg å si, at siden det å ikke fortelle sannheten frem til nå ikke har fungert, så skal du begynne å gjøre det. For det ligger et kolossalt alvor her, som jeg tror et forhold kan tåle, men problemet er likevel, tror jeg, at forholdet bør ha utviklet seg litt for å tåle det. Det blir en belastning for mannen du møter, og uten et sterkt bånd, uten felles historie, opplevelse av delt skjebne, eller andre ting, blir det alltid lettest å gå. Du bør kanskje stille deg selv følgende spørsmål: Er jeg klar for et forhold? For selv om du har et ønske om et forhold, og nærhet, så virker det ikke som du er i stand til å gi så mye av deg selv som kreves. Du må klare å bygge et bånd som er så sterkt at det tåler belastningen, og jeg er sikker på at du kommer dit, men du må sannsynligvis klare å være sammen med en person såpass lenge, og skape såpass mange fine felles minner, at når tiden kommer for å fortelle det, vil han vite at selv om det kan være vanskelig til tider, så vil du kunne være der også for ham. For han har sett at det funker. Du må altså komme dit hen at du klarer å opprettholde et noen lunde normalt og varmt forhold til en person en stund. Vise at du er «normal». Det er hvertfall hva jeg tenker.

shutterstock_53744467

Komme dit Du sier at du får hjelp, og jeg tror at du skal kanalysere energien din dit for øyeblikket. Og vit at det er stor forskjell på psykologer. Er du fornøyd og føler du at det hjelper, da målt i konkrete resultater ved din egen utvikling, si at du ønsker å intensivere, om det er mulig. Føler du bare at psykologen er god å prate med, men at lite skjer (og tenk godt over dette), bør du vurdere å bytte. Styrkeforholdet mellom klient og terapeut er ofte så skjevt at man glemmer at man betaler for en vare. Det er også lov å stille spørsmål ved psykologen, og ikke bare en selv. Dessuten, meta-studier har vist at selve innholdet i terapien er nokså irrelevant. Alt virker like godt, eller dårlig, alt etter som, selv om innholdet i det ulike spesialiseringene er vidt forskjellige. Den underliggende faktoren som viser seg å ha effekt, var varme og empati. Om terapeuten liker deg. Nå er det også slik at enkelte terapeuter har begynt å fokusere mer på denne faktoren, men ikke alle. Og alle får det heller ikke til, vil jeg tro, og så er et et spørsmål om personlig kjemi. Krev å få sette opp konkrete mål, og en tidsramme. Ikke aksepter at alt er opp til deg, selv om hele terapisettingen er konstruert for å ansvarliggjøre deg.

Tenk radikalt En siste ting. Det er ikke alltid slik at å sitte og prate om følelsene sine hjelper. Tvert imot kan det gjøre vondt verre fordi man da hele tiden ripper opp i ting. Selv om hele vår frembrakte menneskekunnskap mer elle mindre forteller oss at mennesker endres og skapes, utenfra og inn, har vi en nesten urokkelig tro på at endring skjer innenfra. At om man bare sitter lenge nok så vil man klare å tenke seg ut av det, at ved en erkjennelse så vil man oppleve en «katarsis», eller renselse. Sprøyt. Min favoritt er en mer kognitiv og atferdsrettet tilnærming, hvor man forsøker å endre tenke- og handlingsmønstre. Har du en psykodynamisk anlagt terapeut hvor det meste som skjer er prat om barndom kan du kanskje vurdere å prøve en annen psykolog en stund? Du kan jo også høre med Thore Langfeldt ved sexologisk institutt, for slik å forsøke å komme i kontakt med en spesialist. Men det kan jo også være at du blir veldig godt ivaretatt som det er.

Helt til slutt. Jeg er ikke i stand til å sette meg inn i ditt sted, og jeg beklager virkelig din situasjon. Likevel tror jeg at det vil gå i orden for deg til slutt, bare at det vil ta litt mer tid en du tror. Det er visse ting et forhold må klare å produsere for i det hele tatt være et forhold. Ting som varme, intimitet, gjensidig tillit og trygghet. Også sexen må fungere noen lunde. Det er dette du skal få til. Min strategi når jeg møter veggen, når jeg får en indre utro, eller  en følelse av å ikke være fornøyd, er denne: Tenk mer radikalt! Gå enda lenger! Lykke til.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

1 mars 11 00:53

Dette var et forbløffende godt råd fra en som ikke er spesialist, Preben. Jeg vil gjerne si takk for at du svarer på et såpass vanskelig spørsmål.

Til Frk. Løgnhals vil jeg si: Jeg har ikke samme historie som deg, men flere likhetstrekk. Jeg er imidlertid nesten ti år eldre enn deg, og har fått veldig mye støtte fra familiemedlemmer og fra psykolog. Likevel gikk jeg inn i et utrolig destruktivt forhold i begynnelsen av tyveårene - et som repeterte vonde barndomsopplevelser.

Nå har jeg snakket og snakket og grått og grått og rast og rast i flere år, og har sakte, men sikkert begynt å nærme meg menn på en mer konstruktiv måte. Jeg tror Preben har rett i to ting; at det ikke funker å lyve, og at det kommer til å ta tid før du finner et godt og trygt forhold. Men hold ut, og fortsett å jobbe. Og ikke bli værende hos en psykolog som klapper deg på skuldra - jeg gjorde det en stund. Finn en som kan gi deg konkrete råd, og øv deg på å leve ærlig og åpent. Det du har opplevd er voksnes skyld, og trenger ikke ødelegge ditt forhold til sex, vennskap og nærhet videre i livet ditt.