Ungkarskvinnen

shutterstock_64911517Hei Preben, jeg er en kvinne på 32 år som har vært singel siden jeg var 25 (til sommeren blir det åtte år). Jeg har hatt to langvarige forhold (seks og tre år), men det stoppet liksom opp ved 25 år. Jeg har i alle mine år som singel vært aktivt på jakt etter en mann, uten hell. Det siste året har interessene mine endret seg litt. Det vil si at jeg har begynt å tenke at jeg ikke har så stort behov for en mann som jeg trodde jeg hadde. Jeg er godt utdannet og har en god jobb, jeg eier min egen leilighet og bil og jeg klarer det meste selv. Jeg bor i en av Norges største byer og har mange single venner, og jeg har også en flott familie i samme by. Jeg har altså et godt sosialt nettverk og for første gang i mitt liv kjenner jeg at jeg har funnet et tyngdepunkt i meg selv. Jeg jager ikke lengre konstant etter en mann, jeg er mer opptatt av min egen utvikling og har en jobb jeg trives svært godt med og som kjennes meningsfull.

Jeg ønsker meg jo innerst inne fremdeles et forhold, men det kjennes som at det sitter mye lengre inne enn før. Det er gjerne naturlig å kjenne det slik etterhvert som man blir voksen og har etablert et livsmønster man trives med, men det kjennes også litt underlig. Det er liksom lettere å bare bli i komfort-sonen enn å kaste seg ut i det. Så hvordan håndterer jeg dette? Skal jeg bare godta at det er slik, at det å finne en partner er en møysommelig prosess som kan ta lang tid? Eller er jeg i ferd med å gå inn i en slags dvaletilstand det vil være vanskeligere og vanskeligere å komme ut av ettersom årene går?

Jeg kjenner jo at jeg er mer redd for nærhet enn jeg var før, jeg trekker meg lettere unna og det er gjerne ingen god utvikling? Eller kanskje det er naturlig og sunt å være litt reservert? Ikke vet jeg - men du har kanskje noen innspill? Det gjør jo for så vidt ingenting at jeg ikke treffer noen akkurat nå, men jeg ønsker meg barn og jeg er jo redd for at jeg blir så laid back at jeg bare lar årene gå, og så våkner jeg en dag og skjønner at det er for sent. Å skaffe seg barn utenfor rammene av en familie (reise til Danmark/være alenemor) er ikke noe jeg ser på som et godt alternativ eller plan B om du vil. Håper på svar!

Hilsen ungkarskvinnen

Hei Ungkarskvinnen. For det første. Gjennomsnittsalderen for førstegangsmødre i Oslo er 30 år, så du er ikke helt ute å kjøre. Jeg synes også at det virker som at du virkelig ønsker å finne noen, så derfor å bare gi opp og fokusere på deg selv, synes jeg er en dårlig idé. Men går det langt tid så er det også sikkert naturlig at man går i en slags dvaletilstand. Det jeg synes er litt underlig, er at du fremstiller det å finne noen som en enormt hinder, og som en langvarig og «møysommelig prosess». Dette er ikke astrofysikk. Tvert imot er det kjemi, på barneskolenivå. Man kan treffe en person i morgen man aldri har truffet før, for så å være sammen nesten hver dag, livet ut. Og det er nettopp det å kunne forholde seg til tilfeldighetene på en bra måte som er nøkkelen her, tror jeg. Kanskje du trenger litt coaching?

For det første så kan det jo være greit å sjekke hvilke signaler du sender ut. Kler og oppfører du deg på en måte som viser at du er søkende? I hvilken grad forholder du deg til andres blikk? Eller er du mer opptatt av hva du ser, og ikke hvordan du blir sett? Jeg snakker ikke om pumps og høye heler her, men at du kommuniserer at du er en seksuell og tilgjengelig kvinne. Be den flotteste og mest populære av dine venninner å gi deg en makeover, og vis at du bryr deg. Det er på tide å anstrenge seg litt igjen, og komme ut av alle den lettvinte komforten. Konkurransen er hard der ute, og det er nok av andre kvinner som vil «go the extra mile» for å felle kronhjorten.

shutterstock_64716748
Livsstil Så er det et spørsmål om livsstil. Har alle venninnene dine etablert seg og redusert sitt sosiale liv til å be hverandre til middag? Har du i såfall fått noen nye venner som du kan dele singeltilværelsen med? For den skal nytes den også. Det betyr å ikke sitte singel rundt et middagsbord blant andre par, og håpe på at noen kanskje vet om noen som vet om noen. Shop nye venner, som er fokuserte. Det er ingen møysommelig prosess. Treffer du en fyr i morgen som er interessert, går alt av seg selv. Og hvis en fyr er interessert, er flere fyrer interessert, for i motsetning til hva mange sier, om astrale tåkeskyer, stjernetegn og annet tullprat, så er vi enkle vesener. Og vi menn vil stort sett ha det samme. Derfor konkurrerer vi, og drar på jobb om morgenen i stedet for å sitte på sofaen og spille Playstation. Det samme gjelder for dere. Det som er oppgaven din, er å erverve de kjennetegnene som attraktive kvinner har, og tydeliggjøre de du allerede besitter.

Rekkefølgen Ikke dermed sagt at personlighet ikke er viktig. Personlig kjemi er viktig. Men man må skjønne rekkefølgen i tingene. Vi mennesker blir kjent med hverandre, utenfra og inn. Og man skal kvalifisere langs hele rekka. En flott personlighet på nivå 5, hjelper ikke om man diskvalifiserer på dansegulvet, nivå 1, for å si det litt platt. Her har vi ulike krav. Noen mennesker er realistiske, andre urealistiske. Førstnevnte får kjærester, sistnevnte får ikke det. Det man må skjønne er, at man får aldri presentert hele seg på en gang. Man må følge rekkefølgen, og sørge for at man er bra på alle tingene. Ja, noen er bedre på enkelte ting enn andre, det betyr ikke at man ikke skal strekke seg der også. Selv om man alltid kanskje vil utkonkurreres av den sexy blondina i baren på nivå 1, kan det godt være at hun diskvalifiserer på nivå fire, fordi hun er dum i hodet, og hvor du faktisk hadde kvalifisert. Når han skjønner det, er det en fordel om han i det minste ba om telefonnummeret ditt. Hvis jeg skal bruke en metafor på dette kan det være et besøk på en fin restaurant. Man får små, delikate porsjoner, perfekt anrettet, og i den riktige rekkefølgen. Ikke lapskaus på et fat.

shutterstock_65673790
Innstilling En annen ting som jeg opplever at kan ødelegge langtidssingle, er at de får en veldig klar oppfatning av hvem «de er», og at de på død og liv må være «seg selv». Og da blir det selvsagt veldig vanskelig å gjøre noe som de ikke føler «er meg». Som da er å være en singel, og egentlig misfornøyd person. Dette gjennomsyrer alt, fra hvor de kan gå ut, eller hvordan de kan kle seg. Som om de fullstendig mister evnen til å rollespille med omgivelsene. Det er selvsagt også katastrofalt for å mestre rekkefølgen i tingene, for hvis det ikke «er meg» å kle seg sexy og flørte, diskvalifiserer man til fordel for kvinner som ligger under, men som er smarte nok til å skjønne at det er greit å legge igjen hele sitt psykologiske kompleks hjemme for kvelden. Hvis det ikke «er meg» å trene, som innebærer å trene minimum to til tre ganger i uken, minst en time hver gang, og man begynner å bikke tredve, ja så vil man finne ut at kjønnsmarkedet kan være et nokså kaldt og kynisk sted, nokså fort. Mitt råd er dette: Du er ingen person. Du er en situasjon. Endrer du situasjonen, endrer du personen. I ditt tilfelle, fra å være en singel person, til en partner. Kjernen i dette budskapet er selvsagt at for å få til endring, må du begynne å handle annerledes enn du har gjort frem til nå. Med andre ord, slutt å tro at det som «er meg», er deg. For du har blitt sånn.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

2 des. 10 13:17

Du må date og treffe og flørte med gutter jevnlig og leve livet så bra som mulig ellers.

Hold alle muligheter åpne. Ha sex med de du har lyst på sex med. Vær venner med de du har lyst å være venner med. Ha sex og vær venner med de det passser med og treff hverandre så mye som det passer. Prøv å leve et mest mulig oppbyggende liv, tren, vær aktiv, spis sundt, pass på deg selv, vær snill mot folk rundt deg.

Kjærligheten komme av seg selv når tiden er riktig, ikke stress med det.

Men treffer du ikke gutter jevnlig under fløtende forhold vil ingenting skje. Du må komme deg ut av huset.

Sukkerbruker

2 des. 10 18:42

Gi opp! Tenk at du klarer deg fint selv...

Og vips så dukker drømmemannen opp! :p

Sukkerbruker

26 des. 10 14:10

Hvor finner man de single venninnene da? Alle mine har kjærester, de øvrige potensielle svært mye yngre enn meg.
Hilsen kvinne 45 år

Sukkerbruker

11 jan. 11 18:43

Apropos "å være seg selv"...som Preben skriver om?

Jeg skjønner ikke helt denne sammenhengen, jeg:
<>
Vil det si at alle (langtids-)single er misfornøyde personer?
Jeg er totalt uenig. Det er fullt mulig å være singel, fornøyd med seg selv og egen situasjon. ;-)

Og i tillegg denne:
<>
Jeg er totalt uenig. Selvfølgelig er jeg en person, single eller ikke. Jeg vil faktisk påstå: Endrer du personen, endrer du situasjonen. Og IKKE omvendt. Holdning starter i hodet, ikke i omgivelsene. :-)

*50 cents fra Tingeling*

Sukkerbruker

11 jan. 11 18:44

Og sitatene ramlet visst ut pga tegnsetting. Here goes:

1) "Som da er å være en singel, og egentlig misfornøyd person."

2) "Du er ingen person. Du er en situasjon. Endrer du situasjonen, endrer du personen."

Sukkerbruker

26 jan. 11 22:29

Skjønner henne godt jeg. Det å date kan være ganske så slitsomt til tider. Jeg blir ganske så rådløs. Noen ganger også usikker, selv om jeg er selvsikker.
huff og sukk
I helgen hadde jeg besøk av en jeg møtte, hadde fått oppfattelse av at han var virkelig en kronjuvel, men den idyllen sprakk etter helgen.
Er menn mer opptatt av å være ute etter sex her enn et forhold?
blir usikker på sukker egentlig. Får masse sextilbud, vet ikke om jeg tar det som smiger.
Men Singel med god jobb, vennner og humor. det er ikke gæærnt det heller. Men min i utgangspunktet mr Darcy viste seg til å være det motsatte. Men smilet er her fortsatt, man snubler, men brekker ikke nakken

Sukkerbruker

27 jan. 11 21:30

No har ikke jeg vært her inne så lenge, men tenker slik. Hvis noen viser interesse så hvorfor ikke vise litt interesse tilbake! Jeg tenker slikt at det skader ikke å treffe nye folk, man lærer utrolig mye selv om man ikke nødvendigvis er interessert i personen. Tør å gjøre noe annerledes.

Sukkerbruker

7 feb. 11 23:52

jeg kunne tenkt meg en voksen jente,jegergutt34 m vi e litt barnslige så jeg trenger en som drar meg i ørene barn er ok ,minssøster har g5år-j7år.så stolt og være onkel,den cule onkel leken,damer åsex liker timer m sex.