Projiseringer

Hei Preben! Jeg har et enkelt, men allikevel kanskje vanskelig spøsmål: Kan en som nettdater forutse kjemi ut i fra en profil og noen mail? I så tilfelle hvordan? Jeg føler at nettdating er litt som å finne nåla i høystaken, at jeg nesten bare må sette opp en liste med dater, møte de IRL etter tur og orden og håpe på kjemi. Jeg har nemlig noen ganger truffet folk som jeg har syntes har vært hyggelige som jeg kunne tenke meg å bli bedre kjent med, for så å innse når vi møtes at vi mangler kjemi. Og nå kjenner jeg at jeg både gruer meg og vegrer meg for å møte folk fra nett fordi jeg er så redd for å bli skuffet nok en gang. Når jeg tenker tilbake på disse datene så innser jeg at jeg kanskje ikke hadde skrevet nok med dem i forkant, jeg opplevde dem IRL som litt for ulik meg selv. Nå sitter jeg her ganske så rådvill og aner ikke hvilken hest jeg skal satse på. Har du noen tips til hva jeg bør se etter på nett før jeg velger å treffe noen for en date? Hilsen frustrert frøken

Hei frustrert frøken. Synes du nå gjør det unødvendig vanskelig for deg selv. Å finne noen, punktum, er som å lete etter nåla i høystakken. Det spiller ingen rolle om det er på Sukker, eller andre steder. På sukker har man at på til et mach-system man ikke har tilgang til på byen, jobben, eller hvor det nå skal være. Folk er også forskjellige med hensyn til å møte andre. Hvis Sukker klarer å sende deg ut på date regelmessig, ja så gjør Sukker en bra jobb. Og jeg sier dette som en fyr som ser på fra utsiden, som skriver litt for dem, hjemmefra. Problemet er vel heller at du har for store forventinger til hver date, og at du kanskje derfor gjør litt for mye ut av dem, både helt konkret, og psykologisk. En date er ikke mer enn hva det er. Et lite møte ansikt til ansikt, for å se om det finnes kjemi. Det er ikke noe man gjør etter at man har funnet kjemien.

Hva er problemet med å bli skuffet? I det minste så er du i en posisjon hvor dine ønsker og preferanser har betydning. Hva med alle dem som ikke får seg dates, eller er dem som skuffer? Altså, ikke meningen å harselere med deg, men noen ganger er det halvtomme glasset faktisk halvfullt. Det er også ting du kan gjøre for å redusere noen av de negative følelsene som dukker opp i forbindelse med disse datene dine.

Du sier at du kanskje burde ha pratet/chattet lenger med personen før du møter ham. Jeg vil råde deg til å gjøre det motsatte. Et møte på nett kan aldri erstatte et møte i virkeligheten, og følelser som dukker opp på nett, inntreffer på til dels falske premisser. Det er så lett å projisere drømmer over på en blank overflate. Og en nettprofil er langt på vei en blank overflate, sammenlignet med en virkelig person. Sagt på en annen måte, dine lengsler og drømmer, forsyner mannen på den andre siden av tastaturet med egenskaper du ønsker, men som kanskje ikke finnes. Og sannsynligvis projiserer du mer og mer, jo lenger du utsetter å møte ham, ansikt til ansikt, for å finne ut hvem han virkelig er. En nettprofil kan aldri blir mer enn en skisse, hvor du fyller inn de tomme områdene. Derfor, møt ham tidligere, med lavere forventninger, så slipper du å kaste bort så mye tid, og så mange drømmer.

I stedet for å spise middag, eller en annen stor greie, for liksom å legge ”maksimalt tilrette” for at her skal det bli kirkeklokker, tenkt mindre, tenk ”kaffe på hjørnet”, eller noe sånt, med en fastsatt tidsbegrenser, hvor du skal hente kids i barnehagen om en time, vaske bilen, levere in lottokuponger, hva som helst. Man kan kombinere det å ha en positiv innstilling, samtidig som man tilrettelegger for mindre grad av skuffelse.

For å gi endelig svar på spørsmålet ditt: Nei, man kan ikke finne ut om man har kjemi på nett. Kanskje, hvis man prater, helst med bildeoverføring på Skype/Facetime, eller lignende, i helfigur.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

2 april 11 17:53

Veldig enig i svaret til Preben. Bortsett fra dette med cam-samtale. Det vil jeg fraråde. Kameraene er ofte så dårlige at den andres utseende kan bli litt avskrekkende. Hadde jeg ikke først truffet de jeg snakket med på skype, i virkeligheten, så hadde jeg ikke truffet dem rett og slett.
Noen kan du sile bort ved en telefon samtale, men noen kan du pratet utrolig godt med via telefon og fortelle en hel masse du øsnket du ikke hadde sagt, når dere treffes.

Sukkerbruker

7 april 11 22:37

Er enig det men å møte folk ganske rakst. Men ikke helt enig måten. Hvordan kan man se kjemi etter en 22 minutters kaffedate - med mindre man flørter fra starten med blikket? For det er det man må om man har en halvtime til rådighet. Jeg liker ikke å sende ut flørtesignaler før jeg vet om dette er en bra person. Det trenger jeg mer enn enn kaffe mens unga venter i barnehagen på.... Så derfor er det lite trolig at en mann ville oppleve at vi hadde "kjemi" etter en kjapp kaffe.

Jeg har ikke så dårlig tid at jeg ikke kan sette av noen timer og bli litt kjent. Om det ikke blir noe, er det i alle fall nesten alltid hyggelig og lærerikt. Det er selvfølgelig lov å gå akkurat når man vil. Og jeg foretrekker at noen går etter en halvtime og sier direkte at det ikke er match, enn at han på forhånd helgarderer med å si at bilen må vaskes før 16. 43 ;-)

Sukkerbruker

9 april 11 14:57

Hun elter ikke etter kjemi. Hun leter etter en mann med utståling som fysisk tiltrekker seg henne, slik han gjør med andre. Og det finnes menn som har en veldig "seksapel" de har ofte mange damer gjennnom livet og svært mange værer når de kommer inn i deres nærhet. Mange er gifte med elskerinner, noen bruker damer for leilighet og sex. for de fleste er klar over sin utståling og bruker den.

Sukkerbruker

23 april 11 15:54

Det Preben Z. Møller skriver her er ikke helt riktig, for alle.

Mange lange brev (10 sider+) over lang tid (4-6 mnd) kombinert med mange sannferdige foto (gjerne noen som er "verre" enn virkeligheten) kan gi møter der man får inngående dybdekjennskap til personligheten uten at dissonansen mellom innbilt fremtoning og faktisk fremtoning blir uoverkommelig. Det vil alltid være en dissonans der likevel, men etter en stund (en dag) så fader dissonansen ut og man erstatter mentalt den innbilte fremtoningen med den faktiske fremtoningen.

At det er mer effektivt å ha hyppige upretensiøse møter kan nok sikkert være riktig, men det er også langt mer overfladisk. Det er veldig vanskelig å få så raskt tak i dybden til en annen person etter et fysisk møte fordi personen da vil begynne å beskytte seg selv siden man plutselig har fått noe å tape. Opplevelsen av anonymitet (ikke i form av identitet, men i form av fysisk gjenkjenning) er som kjent "disinhibiting", dvs at folk lettere forteller om sine svake sider og problemer. Det å føle at man blir forstått og akseptert på et så grunnleggende nivå kan skape sterke bånd.

Datingsystemer inviterer til overfladisk kommunikasjon, men det er jo også fordi det er en viss "desperasjon"/"kresenhet" i kundemassen som gir en "hastig" kultur. Hvis folk hadde vært mer opptatt å skaffe seg nettvenner så hadde stigmaet ved fysisk møte hadde blitt vesentlig redusert og jeg tror også at det ville gitt mer langvarige forhold.

Det over forutsetter selvsagt at de to personene som kommuniserer i brevs form er skrivende mennesker som tør å være utleverende...

Det er forøvrig noe absurd over situasjonen "jeg er kun interessert i å kommunisere med deg dersom det leder til ekteskap". Skal et forhold skal overleve en forelskelse så forutsetter det at det finnes et grunnlag for et nært vennskap i relasjonen, så da må det jo være bedre å starte i den enden og være glad om det glir over i en dyp kjærlighet.

Men, vi lever jo i et hyllevareforbrukssamfunn, og får vel det vi ber om... ;-)