Askungen

Hei Preben. Jeg har vanskelig for å holde på mennene mine. Da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen ble jeg mye mobbet av det motsatte kjønn for mitt utseende, og har av naturlige grunner fått dårlig selvbilde av det. Jeg har, med alderen skjønt at det ikke er noe galt med hvordan jeg ser ut. Verken nå, eller hvordan jeg så ut den gang. Det var ikke jeg som var problemet.

Jeg vet at jeg blir av mange sett på som en søt/pen/sjarmerende (alt ettersom) jente, men klarer vel aldri helt å riste av meg stemmen bak i hodet som sier noe annet. Nå vet jeg også veldig godt at selvtillit tiltrekker, og det motsatte gjør det ikke. Men det er vel heller ikke oppmerksomheten som uteblir. I allefall i den virkelige verden. Her på Sukker har jeg mange ”kikkere” og lite respons. Det er kanskje i og for seg ikke så farlig, men for å komme til poenget: Jeg kan sjarmere til den store gullmedaljen, jeg kan få en mann på kroken, jeg kan falle og bli forelsket, og han i meg…men så etter uker, måneder og opp til et år, så faller det hele sammen, og jeg blir dumpa.

Når dette skjer for ente gang, er det jo noe jeg gjør feil. Jeg har tenkt mye på dette, og ser selvfølgelig at det kan være mange grunner til det. Det første innlysende er jo at jeg velger feil menn….men hvordan skal man klare å komme seg ut av den tralten? Jeg snakker ikke om ”bad boys” her, men bare ikke riktige? Jeg har prøvd mens jeg har vært på Sukker å treffe gutter jeg normalt ikke ville se en gang ekstra etter i det virkelige liv. Jeg prøver på en innenfra og ut taktikk. Vi har en fin kontakt på mail (noen ganger veldig fin), men det finnes ingen kjemi der når jeg treffer dem.

Den som leter får se, tenker du kanskje. Men. Så tenker jeg på det du skriver om at folk har et større, og oppblåst selvbilde, og dømmer seg selv høyere enn man er. Men jeg kan ikke få det til å stemme for min egen del. Jeg går ikke etter de jeg vet jeg ikke kan få. Jeg er 30 år og skjønner at jeg ikke kan få Hr. Perfekt-og-muskuløs. Han vil jeg heller ikke ha. Men jeg vil gjerne ha en som får hjertet til å banke litt ekstra fortere.

Jeg vil ikke sitte med makta, men jeg vil heller ikke være den som hele tiden sitter og er usikker. Kan du komme med noen råd? Du sitter jo ikke på fasiten til kjærleiken, men hadde vært veldig fint med et innspill eller tre fra sidelinjen, og fra en utenforstående heterofil mann. ;)

Askungen

Hei Askungen. Jo, jeg gjenkjenner problemet ditt. Du er vakker og sjarmerende, og har ingen problemer med å få menn interessert i deg. Og selv har du det helt fint, inntil du begynner å få følelser for ham, og bryr deg om at han er der for deg, eller ikke. Da aktiveres usikkerheten din, og sakte men sikkert forvandles den spontane, hyggelige, lettsindige og ubekymrede personligheten din. Du blir klengete og needy. Du føler at nå er du ikke lenger deg selv. Du får mer og mer behov for oppmerksomhet, bekreftelse.

Med tiden blir han mett på skjønnheten din. Det gjør vi alle. Og akkurat når den flotte personligheten din skulle ta over som bærende element, svikter den. Han gir deg ikke alle komplimentene og bekreftelsene du nå trenger, mer og mer. Dere er jo ikke nyforelsket lenger. Det er nå du forsvinner fra ham, og blir en annen. Det blir vanskelig for ham å sette deg høyere enn du setter deg selv. Spontaniteten din forsvinner, lettheten forsvinner, han merker at du ikke er der som før, selv om dere har snakket om akkurat dette, så er du ikke der lenger. Og du føler deg bare mindre og mindre, mens du kveler ham, sakte.

Han slutter å tenne på deg, og dere har mindre og mindre sex, helt til det har gått en uke, en måned, og det sliter på dere begge to. Han begynner også å føle seg unormal. Skal det være slik? Er det noe galt med meg, tenker han. Kommer dette til å gå over? Han ønsker et større liv, han vil ta for seg, være grådig. Ikke krype rundt og be om unnskyldning for at han lever.

Han har lyst å se seg selv i deg, men klarer det ikke lenger. Han klarer ikke se på krypingen din. Det er ynkelig. Det var ikke dette han så for seg. Han så for seg et annet liv. En annen kvinne, mer lik den du var. Den du egentlig er, når du ikke elsker noen, når du ikke er redd for å bli forlatt.

Løsningen?

Du må finne selvsikkerhet, koste hva det koste vil, for dette er det eneste livet ditt, og når det er over er det over for alltid. Dette er Life or Death. Oppsøk og konfronter mobberne dine fra barndommen. Hør deres unnskyldninger. Slå dem i trynet med et balltre. Finn en mann som også føler seg liten, selv om du ikke klarer å finne ”kjemi” med ham. For hvem vil ha noen som kryper?

Se for deg et speil. Du trenger å ønske å være sammen med deg selv, innerst inne. Og hvis du ikke ønsker å være sammen med personen i speilet, så vil heller ingen andre det. Dette er målet ditt. Få lyst til å være sammen med deg selv, da vil alle andre det også. Kjønnsmarkedet er Caravaggios Narcissus som ser ned i vannet, og forelsker seg i sitt eget speilbilde. Det er dette som er den opprinnelige og eneste kilden til ekte kjærlighet. Den til selvet. Sannheten er at vi ikke klarer å elske mennesker som ikke elsker seg selv, for i et forhold speiler de også oss.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

16 april 11 21:55

Takk Preben . Dette var en meget godt svar. Svaret ditt er helt i tråd med en bok jeg nettopp har slukt og har fått en vekker av:

" Why men love bitches "- Sheryl Argov.

Sukkerbruker

17 april 11 16:43

Hei Preben. Takk for svar på brev. Du skrev det jeg egentlig visste, men håpet på at ikke skulle stemme. Noen ganger må noen andre si det høyt for at man skal se at det er sant. Takk!

Sukkerbruker

30 april 11 15:38

Mao. man må elske seg selv for bli elsket av andre.

Sukkerbruker

3 mai 11 19:55

Det der traff rett i hjertet, og så utrolig sant. Det vanskelige er å elske seg selv..

Sukkerbruker

12 mai 11 20:44

Tull og tøys. det finnes da mange som ikke elsker seg selv
og som likevel er i langvarige forhold.

Sukkerbruker

6 aug. 11 17:15

Ahhh herregud Preben, du er så ufattelig unyansert. Hvordan i all verden klarte du å karre til deg en sosiologigrad...

Sukkerbruker

7 aug. 11 01:17

Preben; er du ikke det minste betenkt over å gi så klingende bastante råd til mennesker i sårbare situasjoner? Spesielt med tanke på at du, som autoritetsfigur og akademiker, regelrett oppfordrer til vold (selv om det kanskje ikke var ment direkte slik)?

Det å påberope seg å vite "nøkkelen" til kjærlighet og sågar menneskers psyke - oppsummert i en kort prosatekst - vel, det forekommer meg en smule arrogant.

Men likevel godt skrevet.