Er det personen eller situasjonen?

Hallo Preben. Dreier alt seg om utseende og kjemi? Noen sier det når jeg blir kjent med dem, her på nettet eller i virkeligheten. Men er ikke det noen ganger også en avvisning. Bruker ikke mennesker tid på å finne riktig kjemi? For vi mennesker er jo alltid i forskjellige i ulike situasjoner og kan vise noe av oss selv som ikke er det meste positive eller omvendt, alt etter som. Noen ganger lurer jeg på om folk har det for travelt med å finne den rette, og i hvert fall når de har profil inne på nettet.  Mange er jo også på flere dating-sider, og leter i lange tider. Er de for krevende? Håper på å få et svar. PS. Jeg vet at jeg ikke er perfekt.

 

Hei, du stiller et veldig interessant spørsmål som jeg har gått rundt og lurt på mange ganger. Hvor mye av oppførselen vår tilskrives vår personlighet, og hvor mye handler om situasjonen vi befinner oss i? Eller formulert på en litt annen måte. Hvor forskjellige er vi egentlig? Er det store forskjeller som gjør at vi handler og oppfattes på ulike måter, eller er det at vi befinner i ulike situasjoner, som får mennesker som er nokså like til å handle og bli oppfattet på veldig ulike måter? Dette er ikke mindre interessant når det er snakk om møter mellom mennesker i kjønnsmarkedet. Hvor viktig er riktig timing? Eller er det nok at begge to er single? Noen tror på forelskelse ved første blikk, hvor kjemi, eller annen ”magi” vil overskride alt annet. Men hva ligger egentlig i ”kjemi”?

Utseende er uproblematisk. Vi vil ha sunne, symmetriske og selvsikre partnere. Derav konkurransen og derav genenes kamp for tilværelsen, og så videre. Men det er jo ikke så enkelt. Man kan ha en dårlig dag, og det finnes uendelig mange situasjonelle faktorer som spiller inn. Selv om man er singel så er man ikke alltid klar for å møte noen, man kan ende opp i et lokale hvor man ikke hører hverandre prate, man kan føle seg dårlig etter å ha spist en dårlig kebab. Man kan ha med seg feil kompis eller venninne som ødelegger stemningen, eller man bommer på førsteinntrykket. Også videre, og spå videre. Dert finnes garantert mange mennesker som møter hverandre og går videre, men som kunne endt opp samme under litt andre betingelser. Noen ganger jobber man mot situasjonen, andre ganger jobber situasjonen for deg. Kanskje dette kan gi grunn til å senke skuldrene litt. Gikk det det ikke, så slapp av. Trekke deg ut av situasjonen med verdigheten fremdeles i behold. Neste gang kan det hende at det går av seg selv.

I psykologien har dette spørsmålet vært gjenstand for en egen kontrovers, eller debatt. Den såkalte person-situasjon-debatten. Den startet opprinnelig som en uenighet mellom sosialpsykologer og personlighetspsykologer, og om hvorvidt det var personlighetstrekkene eller omstendighetene som predikerte atferden til et menneske.  Debatten startet med utgivelsen av initiert av Walter Mischel s (1968) bok Personality and Assessment. Der argumenterte han personlighetstrekk bare bestemmer 30% av hvordan folk oppfører seg i en gitt situasjon, og at personlighetsrekk derfor ikke var særlig pålitelige ”prediktorer” av atferd. Ikke nok med det. Han påsto også at personlighetstrekk egentlig ikke eksisterte. Dette var selvsagt forlokkende i et kulturradikalt klima  som postulerte at alle er like, og at det er klasseforskjeller, etc, som produserer forskjellene mellom oss. Likhet undergraver også legitimiteten til klassesamfunnet, siden privilegier da ikke har oppstått  som følge av naturgitte forskjeller i egenskaper, osv.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Slike påstander skapte selvsagt furore blant personlighetspsykologer som både hadde utviklet metoder og målt personlighet i flere tiår på dette tidspunktet. De aller fleste psykologer er i dag enige om at personlighetstrekk eksisterer og er prediktive for atferd. Men hvor mye av kjønnsmarkedet handler om personer som møtes, og hvor mye handler om gunstige og ugunstige situasjoner? Vi har alle en instinktiv forståelse av hvilke situasjoner som er gunstige. Når vi er omgitt av venner og når vi har det hyggelig, fremstår vi som mye mer attraktive personer, selv om vi er akkurat den samme personen når vi står keitete i et hjørne og famler med mobiltelfonen og venter på den forsinkede venninnen. Vi skjønner også at å sjekke opp noen i en do-kø ikke er særlig optimalt, og at det er bedre å flørte i et bryllup enn i en begravelse. Vi er likevel samme person. Generelt sett så vil situasjon bety mer jo mindre du kjenner personen, og når det er snakk om to fremmede så er det rimelig å anta at situasjonen betyr veldig mye. Kanskje det da kan være et poeng å gi den andre litt mer spillerom og litt mer tid på å formidle personen, slik at tilfeldigheten ikke får spille så stor rolle i kjærlighetslivet ditt.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

21 okt. 11 13:30

Synes dette var et bra svar. Det kan vel være liten tvil om at situasjonen har mye å si, også på oppførsel. Det kan man jo se bare på hvor mer utadvendte, interessante og tiltrekkende mennesker gjerne er i en situasjon hvor de er komfortable og trygge eller har det veldig hyggelig, kontra en situasjon hvor de mistrives eller er usikre. Jeg for min del ser i alle fall lett at jeg har betydelig mer draget når jeg møter jenter gjennom jobben, gjennom en hobby jeg trives med eller på en rolig bar hvor en kan sitte ned og prate (som jeg liker), versus på en stappfull nattklubb med dundrende musikk (som jeg ikke trives med). På jobben, på et seminar, på en salsaklubb eller på en rolig bar er jeg veldig komfortabel og får som regel bra respons hos jentene, på en stor nattklubb knapt noen respons i det hele tatt. Selv om jentene sikkert kan være akkurat de samme. Så situasjonen du er i og hvordan du trives med den teller absolutt mye.

oslomann