Et svakt subjekt

Forleden dag gikk det opp for meg hva som egentlig skjer når jeg møter en ny mann. Det hele fremstår som en selvutslettelsesprosess. Jeg har to store livsprosjekt pr i dag: Det å finne meg en mann og det å finne den rette jobben. Jeg er 34 år, har et lengre forhold bak meg (ca syv år tilbake i tid). Deretter fulgte noen glade år i singellivets tegn, før jeg i flere år var knyttet til en mann som jeg aldri kunne få. Etter fylte 30 år opplevde jeg den såkalte 30-års krisen, og behovet for mann og barn har fulgt meg siden. Jeg har møtt mange menn, men i hvert tilfelle har møtene endt som vennskap eller et rent seksuelt forhold. I snart et år nå har jeg datet aktivt via sukker, jeg har innsett at mannen jeg ikke kunne få er bare en venn, og åpnet endelig dørene for nye kjangser.  I de fleste tilfellene har det ikke gått lenger enn den første daten. Men siden i sommer har jeg tre ganger opplevd å nesten ende opp med en kjæreste. Men bare nesten. Forholdene har tatt slutt etter noen måneder.

Jeg har utviklet meg mye de siste årene, og jeg har utrettet mye. Jeg har oppdaget at jeg er sterk, dyktig og at jeg får det utroligste til, bare jeg vil. Det hele har vært en svært positiv spiral. Jeg ser nå at jeg tidligere alltid har hatt en mannsperson å lene meg til, enten det har vært far, kjæreste, elsker eller venn. Fremdeles har jeg nære (også mannlige) venner, som stiller opp når det trengs. Men de største forskjellene i livet mitt de siste årene, har jeg selv stått for.

 Saken er at jeg aldri har følt meg så lykkelig, hel og full av selvtillit, som når jeg er alene. Det er som jeg mister kontrollen over meg selv når jeg involverer meg med en mann. Jeg blir mer opptatt av hva han tenker på, føler, gjør, ser for seg osv. Jeg burde heller slappe av i situasjonen, se det hele an, men isteden føler jeg at det kan ikke gå fort nok. Jeg er person som i et forhold trenger mye bekreftelse, men jeg ønsker samtidig å gi mye. Litt av problemet kan også ligge i at jeg er så spontan og utålmodig. Jeg klarer ikke å la mannen faktisk få anledning til å jakte på meg. Nå er det mulig at det er en teori som er noe utgått på dato i dag, men jeg innbiller meg at menn fremdeles er menn. Så det starter med høy intensitet og mye spenning, før det hele er over, nesten før det har begynt. Jeg føler hver gang at jeg ikke blir kontaktet nok av vedkommende, vi får ikke nok tid sammen, føler ikke jeg får like mye igjen som jeg gir, og jeg venter bare på fase to. Når forholdene tar slutt, er det tid for ettertanke og jeg finner raskt tilbake til meg selv. Men nok en gang føler jeg at dette store livsprosjektet mitt, er noe jeg mislykkes i gang på gang.

 For å oppsummere dette har jeg altså problemer med tilnærmingsmåten, det å klare å være litt avventende, det å kjenne etter, la mannen komme litt på bane. Samtidig har jeg en jobb å gjøre når det gjelder å beholde meg selv i møte med en mann. Alle mine svake sider har en tendens til å overskygge mine positive kvaliteter. Jeg forsvinner i mannen, jeg blir rett og slett borte. Drømmen min er jo å få min egen familie, og lets face it: jeg har ikke allverdens tid.

 Håper du har noen tips og gode råd til forbedring. Vennlig hilsen Victoria

Hei Victoria. Du virker som en selvreflektert kvinne. Og problemet ditt har jeg selv hatt berøring med. La oss først forenkle saken litt, og dele verdens befolkning inn i to typer. Den ene typen går inn i et rom fullt av mennesker og tenker: ”Hva synes jeg om alle disse folka?”. Den andre typen går inn i samme rom og tenker: ”Hva tenker alle disse folka om meg?”. Du faller sannsynligvis inn i siste kategori, og fellesnevneren for din klengete, selvutslettende stil, er sannsynligvis kjærlighetens fiende nr 1: Lav selvtillit. Og la meg nå påpeke at denne ikke trenger å være rasjonell. Tvert imot er den sannsynligvis irrasjonell, men det er nå en gang slik at av ulike grunner så er vi forskjellige. Det finnes også kjønnsforskjeller. Menn tror de er verdensmestre, inntil det motsatte er bevist, kvinner tror de er middelmådige, inntil det motsatte er bevist, og gjerne flere ganger. Ja, nå generaliserer jeg voldsomt, men det får være greit i denne omgang.

En annen måte å si dette på, er at mennesker varierer i hvilken grad de har et sterkt subjekt. Sterke subjekter står mer eller mindre urokkelig i sitt eget perspektiv. Det er hvordan de ser verden som betyr noe. Egoet ”lekker” ikke, som ditt, og slår sprekker, helt til perspektivet ditt blir fylt opp av perspektivet til den andre. Du objektiveres, og har ikke lenger hovedrollen i ditt eget liv. Det er plutselig han som gjelder. Sårbarheten din øker når du slipper andre innpå deg, og når følelsene tar tak. Menn blir som store planeter. Når du kommer for nærme, tar gravitasjonen overhånd, og suger deg inn. Du vil kanskje gi meg rett når jeg sier at du sikkert føler deg mer ”som deg selv” når du er alene? Da er du ikke like avhengig av bekreftelse og trygghet for å vite at du faktisk eksisterer.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det som skjer for motparten, eller ham, er at kjæresten hans blir mindre og mindre, helt til hun blir en liten ert. Og da er det ikke mye igjen å være glad i. Det er faktisk en form for ensomhet som oppstår i ham. Du føler at du gjør alt for ham, men i realiteten gjør du mindre, fordi du har blitt mindre. Du er ikke til stede, for det er alltid subjektet vi blir forelsket i. Alltid. Et objekt kan vi ha sex med, men det blir fort kjedelig. Samtidig vokser det frem en slags blanding av forakt og sympati, som selvsagt er ødeleggende for romantikken og spenningen. Man starter med en partner, en kvinne og en person man kan dele alt med, men ender gradvis opp med et lite barn man skal passe på. Man slutter å fortelle om seg selv, fordi man blir redd for å såre personen, for alt sårer så skrekkelig. Og slik bygges også sakte muren mellom dere. Menn er for deg, det kryptonitt er for Supermann. Så er spørsmålet, er det eneste du kan gjøre å holde deg unna?

Sannsynligvis ikke. Jeg har likevel lagt merke til en feil kvinner som deg ofte gjør. Nettopp fordi du har et svakt subjekt, tiltrekkes du ofte av sterke subjekter. På samme måte tiltrekker du deg kanskje venninner som er svært selvsentrerte, som andre sterke subjekter synes er slitsomme å være med, fordi de krever så mye, og gir så lite bekreftelse tilbake. Du, derimot, øser ut av deg selv, gir og gir bekreftelse, og krever svært lite tilbake. Du er en egoists våte drøm. Har du venninner som du føler tapper deg for energi? Tenkt litt på det. Du er en magnet for disse menneskene. Det jeg prøver å si, er at du sannsynligvis har en tendens til å forsterke problemet ditt, både med hensyn til hvilke venner du omgås, og hvilke menn du trekkes mot. Jo, alle kvinner tiltrekkes av menn med et sterkt subjekt, akkurat som vi alle tiltrekkes av selvsikre mennesker. Det du sannsynligvis må ta høyde for, er at du er en sårbar person. Du er en liten planet, og kan ikke kommer for nærme de store planetene, for gravitasjonsfeltet deres river deg i stykker. Å jobbe med selvsikkerheten kan ta lang tid, så jeg tror kanskje det beste er å heller være litt strategisk i forhold til hvem du omgås. Kanskje du må droppe noen venninner som krever for mye oppmerksomhet, og gir for lite, og kanskje du er nødt til å være like strategisk når det kommer til menn.

Håper svaret mitt gir gjenklang hos deg. Det er sikkert vanskelig å ikke bare følge instinktet, men i ditt tilfelle så arbeider dette imot deg. Velg personer som ikke klarer å sluke deg, og som ikke gjør deg så usikker når du er sammen med dem. Du vil bli overrasket hvordan rollene kan snus, og hvordan du kan bli en annen person, alt etter hvem du er sammen med. Jeg har venner som både aktiverer og passiviserer meg. Man merker det også veldig fort når man før berøring med en ny person, hvordan det kommer til å bli. Du klarer sannsynligvis ikke ”tvinge” deg selv til å ”ta det med ro”, eller ”la ham jage deg”. Det blir for vanskelig. Fanges du i et for sterkt gravitasjonsfelt, slites du uungåelig i stykker. Hold deg heller unna disse, og finn de som i større grad gir noen lunde lik tiltrekning. Mindre egoer, svakere subjekter.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

14 april 12 11:02

Dette kjenner jeg meg igjen i, og synes analogien din er herlig;-) Jeg er en gigantplanet alene, og imploderer det øyeblikket jeg 'overgir' meg. Det har ført til en del kluss, siden jeg ikke får den bekreftelsen, oppmerksomheten og omsorgen jeg trenger for å være komfortabel i et forhold. Mannen blir forvirret, for det var da ikke ei usikker jente han falt for..?

Heldigvis begynner jeg å lære, og skygger unna de som 'spiser meg opp'. Det høres kanskje passivt ut, men samtidig bygger det selvtilliten, og minner meg på at jeg har makt til å velge det som gjør meg lykkelig. Og når det gjelder menn.. Er det likevekt og likeverdighet som gjør meg lykkelig, som gjør kjærligheten riktig for meg:-)

Det handler om å sette grenser for seg selv, og ikke tillate å selv gå i oppløsning for å forsøke å holde kjærligheten sammen. Og der tror jeg man må være litt selektiv på hvem man ser etter, ikke fordi det er dårlige folk, men bare fordi de er ulike oss..:-)

Lykke til:-)

Sukkerbruker

11 juli 12 17:31

hallo
Mitt navn er Miss Mary, jeg har mye på
diskutere med du vennligst kontakt meg med i e-posten min Utedass
[mary_real@ymail.com] jeg vil sende deg mitt bilde for mer informasjon

hello
My Name is Miss Mary, I have a lot to
discuss with you please contact me with in my privet mail
[mary_real@ymail.com] i will send you my picture for more information.