Hjernen er alene

Hei Preben! Jeg har nettopp laget meg profil her, men føler meg litt ambivalent til hele greia, for å være ærlig. Cluet er at jeg nylig har vært i et forhold som varte i ett år, men ble dumpet på en svært ufin måte, noe som såret meg noe helt vanvittig og jeg sliter med å håndtere smerten og savnet etter ham.  Jeg tenker som så at kanskje det å få oppmerksomhet fra andre menn på et sted som dette, eller til og med kanskje bli godt kjent med noen, vil redusere smerten jeg bærer på og gjøre at 'restitusjonsprosessen' blir kortere og lettere å håndtere.  Samtidig tenker jeg at jeg antagelig ikke er klar for et nytt forhold enda, da jeg stadig er fryktelig glad i min eks, og at jeg bør bruke tid på å sørge og bearbeide kaoset av følelser som har oppstått i kjølvannet av det som skjedde.  Jeg er fryktelig rådvill og vet ikke hva som er lurt og mindre lurt her - har du synspunkt på saken som kan hjelpe meg å vurdere hva jeg bør gjøre?

Hei, ja, og vi har alle vært her. Å komme over noen, er mer eller mindre det samme som å komme over en depresjon. Det som skjer, er at hjernen ”straffer oss” fordi vi har tapt en ressurs. Eller, rettere sagt, hjernen tror vi har tapt en ressurs, og følgelig forsøker den å disiplinere oss, slik at vi holder oss til ”programmet” som har blitt installert i oss. Som er, i alle enkelhet, få barn, få barn, få barn. Dette er selvsagt et svært objektiverende perspektiv på slike følelser, men noen ganger så er det faktisk ikke så dumt å skape litt distanse til tankestrømmen i hodet vårt, og følelsene som maser på oss hele tiden. Ja, det er naturlig, og ingenting galt i å sørge. Det er en del av prosessen. Samtidig kan man si at selv om noe er ”naturlig”, så betyr ikke dette at det finnes en ”naturens orden” i tingene. Natur vil seg selv, og bryr seg ikke noe særlig om oss som skal drifte den. Livet er derfor tilsynelatende kaotisk, urettferdig og vilkårlig. Oppi alt dette skal vi forsøke å være lykkelige.

Opp gjennom historien har mennesker på ulike måter forsøkt å håndtere dette kaoset. Og det er vanskelig, for det finnes liksom ikke noe sted, borte fra vår egen hjerne vi kan dra på ferie til. Vi er natur, selv om vi aner en slags dualitet i tingene. Det får meg til å tenke på en eldre mann jeg møtte da jeg nylig var ute å reiste. Han var buddhist, og hadde visst klart å ordne dette slik buddhister gjør, gjennom meditasjon. Man trener opp en distanse til tankene og følelsene, slik at man på den måten kan ta ferie når man ønsker eller trenger det. Jeg har aldri fått det til. I stedet for et åndelig avbrekk, har jeg noen andre metoder. Og disse kommer fra en vitenskaplig erkjennelse av at endring i mennesker alltid skjer utenfra og inn. Nettopp ved å være klar over at vi er slaver av våre umiddelbare omgivelser, og av vår biokjemi, kan vi til en viss grad forholde oss strategisk til avmakten, og på den måten ta litt av makten tilbake.

Hjernen din ”straffer” deg ved å redusere mengden dopamin i synapsene dine, for å få deg tilbake på ”få-barn”-sporet. Men hjernen vil begynne å pumpe ut mer dopamin så snart du får ham, eller en hvilken som helst annen passende "make" tilbake. For å finne denne nye ”passende maken”, så må du ha ham foran deg. Derfor funker det ikke å sitte hjemme. Gjør du det, vil restitusjonen ta lengre tid. Hjernen din kommuniserer gjennom de følelsene du erfarer, som igjen produserer all slags tilsynelatende smarte tanker og argumenter for hvorfor du skal bruke mye energi på akkurat denne fyren. Men faktum er at det finnes uendelig mange som gjør akkurat samme nytten. Sagt på en annen måte: Du reagerer i utgangspunktet på noen veldig primitive signaler fra hjernen, men som er svært vanskelige å håndtere, fordi de i neste omgang genererer destruktive argumenter gjennom tankene du gjør deg for å for å håndtere dem. Du argumenter for følelsene, i stedet for å argumenter i mot dem. Du tenker ”Jeg vil aldri møte en fyr som ham igjen”, siden jeg har disse følelsene, han må være ”den rette” siden jeg føler dette, "jeg må få ham tilbake", fordi jeg føler dette, og så videre. Men disse følelsene kommer fra en hjerne som ikke har lyst til å gi deg en bekymringsløs tilværelse. Den bryr seg bare om liv. Ikke ditt liv. Det skal være en helvetes kamp. Og slik kverner de små tannhjulene i naturen videre.

En buddhist vi be deg om å ta et steg ut av denne tankestrømmen, studere den, akseptere den, og så avfeie den. Jeg vi si at du skal gi hjernen din noe annet å reagere på . Gå ut, ofte. Vær med venner. Arranger middagsselskap for vennene dine. Flørt. Dra på dates, selv om du ikke er særlig motivert. Å dra på ferie, en reise, er en fantastisk måte å få hjernen til å holde kjeft og heller gjøre noe nyttig. Nye steder gir mange nye inntrykk hver eneste dag som skal prosesseres, og hvem vet, kanskje du finner en liten romanse et sted. Og så skal du slette alt du har av telefonnummer, Facebookvennskap, osv. Alt som kan minne hjernen din på at denne fyren eksisterer. Så kan du, hvis du klarer, begynne å heller argumentere mot disse følelsene. Si det høyt til deg selv, foran speilet: ”Hjerne, hold kjeft. Du vet egentlig ingenting der du sitter, fastklemt inni hodet mitt. Du må gjerne forsøke å straffe meg i dine forsøk på å få kopiert deg selv, men det driter jeg faktisk i. Han er ikke "den rette" for meg, selv om du kanskje tror det. Følelsene du gir meg, driter jeg også i. Vi er faktisk ikke på talefot før du gir meg dopaminet mitt tilbake.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

4 mars 12 19:09

Hei
Jeg har vært i samme dilemma som deg.
Giftet meg med en mann etter ti år som kjærester, og etter ett år var separasjonen et faktum. Jeg gikk naturlig nok i kjelleren, men etter to måneder gikk jeg i gang med nett-dating for å få tankene over på noe annet. Det ble redningen, og nå et år senere er jeg i et fast forhold. Preben gir deg veldig gode råd, så bare kjør i vei, møt folk og ha det morsomt, hyggelig og spennende. Masse lykke til fra meg

Sukkerbruker

5 mars 12 08:48

Takk!! Går gjennom akkurat de samme greiene, og "bruker" Sukker nesten som en slags "rebound", uten å måtte gå all the way,, Ja, det kommer til å bli dates, og senere i dag, skal jeg ta et oppgjør med hjernen min, og spørre pent om det går an få litt dopamin igjen :) Både spørsmål og svar hjalp VELDIG!

Sukkerbruker

28 mai 12 10:30

Jeg syns det er en ting som mangler i svaret til Preben. Det er hensynet til at tap av kjærlighet kan være like stor sorg som ved et dødsfall. Du mister noen du er glad i, men ingen sender deg blomster eller kondolerer. Ved et dødsfall er det heller ikke noen som øyeblikkelig snakker om at du må fylle tomrommet og få dopamin ved å finne en ny kjæreste.
Jeg hadde en lang sorgprosess før jeg var klar for noe nytt, og jeg tror ikke jeg er den eneste. Hver enkelt må kjenne hvor en er, hva er rett for meg.

Sukkerbruker

11 juli 12 17:32

hallo
Mitt navn er Miss Mary, jeg har mye på
diskutere med du vennligst kontakt meg med i e-posten min Utedass
[mary_real@ymail.com] jeg vil sende deg mitt bilde for mer informasjon

hello
My Name is Miss Mary, I have a lot to
discuss with you please contact me with in my privet mail
[mary_real@ymail.com] i will send you my picture for more information.