Sosialdemokratisk kjærlighet

Hei Preben. Har det samme problemet som de fleste andre her på sukker. Finner ikke den "rette". Mange av mine venninner vil kalle meg kravstor og umulig på kjærlighetsfronten. Jeg vil heller definere meg som bestemt og bare rett og slett vet hva jeg vil ha. Holder på å ta høy utdanning og får ofte komplimenter om hvor bra jeg ser ut. Problemet mitt er at jeg er livredd for å ende opp med stasjonsvogn, rekkehus og 2 barn. Møter mange gutter, men tror jeg skremmer de vekk ved å være brå og si akkurat det jeg tenker og mener. Kan av og til bli sett på som noe "gal" men heller gal enn kjedelig. Med engang en gutt blir interessert i meg, daler interessen min, like fort. Elsker spenningen med å arbeide, og jobbe for å få noe. Da vet jeg at jeg har gjort et godt kjøp på en måte. På samme måte som når jeg får merkeklær til halv pris! Jeg vil jo så gjerne finne en som kan takle meg og elske meg for den jeg er.  Har alltid vært så sikker på meg selv, men i det siste har jeg tenkt at jeg kanskje må forandre meg, for å få et slikt forhold jeg vil ha?

 

Mvh bestemt-galing

Hei bestemt-galing. Jeg må vel si at jeg kan relatere til problemstillingen. Som meg, kjeder du deg nokså lett, og når alt blir A4 og forutsigelig, blir hele livet forutsigelig, og i mitt tilfelle, også døden. For hvis man bare marsjerer på rekke, som alle andre, vet en jo hvor det bærer, liksom. Jeg kjenner da at den eksistensiell angsten og utbryter trangen trenger seg på. Og så er det kjedsomheten da. Livet i sofaen foran TV-en mens man venter på neste hverdagsritual som til sammen utgjør livet man har foran seg. Nå svartmaler jeg for å beskrive en sinnsstemning, bare ås det er sagt. Jeg er også realistisk, og ydmyk nok, tror jeg,  til å ikke være snobbete i forhold til dette, som det sikker er lett å bli. At man ser ned på et trygt og stabilt liv med en trygg og stabil person. Tvert imot mener jeg at det er absolutt ingenting galt med det, og at det egentlig handler om å være et veltilpasset menneske som klarer å slå seg til ro innenfor noen vanlige rammer, og hvor selvrealiseringstrangen, rastløsheten, eller hva det nå er, får sitt utløp i tilfredsstillelsen av å føre livet videre gjennom barna. Jeg skulle gjerne hatt mer av det.

Slik er det vel for mange veltilpassede mennesker. Man realiseres gjennom barna. Og med mindre man er så heldig å være økonomisk uavhengig, så tilrettelegger man seg en hverdag som skaper de trygge og forutsigelige rammene som et foreldreskap fordrer. Når veltilpassede menn får seg en stabil og god jobb, og en fornuftig bil, er det den menneskelige ekvivalenten til å bygge et rede. Slik signaliserer de at de er klare til å inngå et partnerskap med en kvinne som de kan tilby trygghet. En boble hvor naturens grusomhet ikke kan trenge gjennom. Og bare så det er sagt, ikke alle lykkes i dette, selv om de gjerne vil. Man skal ikke kimse av dette. Norske menn jobber mer enn norske kvinner, også etter at man har regnet inn ”hjemmearbeid”. Og for noen så krever det selvsagt også at man oppgir guttedrømmen. Tror du ikke de heller ville kjørt en BMV M-serie hvis de kunne? De gjør det fordi de vil være gode fedre.

Kanskje er det her nøkkelen til din desperasjon ligger: Som du sier: Du elsker å jobbe for det, kurtisen, spenningen. Når det går veien, mister du interessen. At du vil ha et ”bra kjøp” og er ”kravstor” er jo ikke originalt her inn på sukker akkurat, så vi kan la det ligge. Er bare det problemet ditt, ja så får du enten gjøre deg mer konkurransedyktig på kjønnsmarkedet, på alle de måter det kan gjøres, eller det som ingen vil høre, eller gjør før desperasjonen eller barnesuget blir for stort: Fire på krava. Men som sagt vi lar det ligge.

Er du i barnemodus eller selvrealiseringsmodus? Eller kanskje et sted midt i mellom? Det vil sannsynligvis påvirke hva slags menn du ser etter, og hvilke egenskaper du setter pris på. Så interagerer dette selvsagt med personligheten din forøvrig. Er du ute etter et eventyr, magi, spenning, eller ser du etter en mann som vil være en god far? Nå vil du sikkert jukse og si ”begge deler”, men det er jeg ikke helt villig til å la deg gjøre. Da sniker du deg unna litt refleksjon rundt akkurat dette. Jeg møter ofte personer som befinner seg i et slags flux. De ser venner rundt seg få barn, og de har genuint lyst på de som alle de andre har. Men likevel så er det lett å se at ut fra valgene og livsstilen så er det egentlig ikke familieplanlegging som er fokuset. Det er festing og opplevelser som gjelder. Man lever fremdeles for seg selv, ikke det lille livet som kommer.

Kanskje befinner du deg i en slags overgangsfase. Du tenker at du snart må finne noen, og inn i boblen, men så er du ikke helt klar for det enda. Du stritter imot ve å sabotere for deg selv. Du blir over-kritisk, eller finner feil og mangler over alt, bare for å slippe å bli sugd inn i det. Som en slags kvinnelig Peter Pan, vil du være fri, og fly rundt, bare litt til. Men gi det et par år, så er du sikkert mer klar. Slapp av, det kommer nok skal du se. Tiden hvor du synes at stasjonsvogn og rekkehus er tipp-topp, og hans stabile, kanskje litt kjedelige jobb, vitner om en prioritering i hans liv som er akkurat det du ser etter. Og hvis det ikke skjer, så er det også OK. Ikke alle trenger å lage familie.

Så kan man selvsagt si at den sosialdemokratiske kjærligheten, med likt ditt, og likt datt eer kjedelig. Jo, det funker bra i politikken og EUs statistikk over levestandard og folkehelse, et cetera. Men herregud så kvelende kjedelige alle har blitt. Ulikhet og asymmetri gir både livet og kjærligheten næring, spenning, og antenning, tror jeg. Vi er forskjellige. Noen passer bedre til et familie liv enn andre. Tenk over hva du egentlig vil på nåværende tidspunkt, og hva du vil om fem år.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

18 sep. 12 01:20

Jasså du bestemt-galing.

Du søker en som kan takle deg og elske deg som den du er,
mens du selv tukler med andre ved å kjøpe halvpris-merkeklær.

Godt du har gjort deg noen småtanker om dette.

Sukkerbruker

18 sep. 12 01:31

Kult svar, Preben.

Sukkerbruker

25 feb. 13 00:05

Kjenner meg igjen i hva hun sier her... for meg personlig så er tanken på rekkhus, hund, felles boliglån, barn, stasjonsvogn, gull rekka på tv, sommerferie i syden, stemme på AP eller H, par middager ( angst), felles jul,... allt dette er selve marerittet mitt. Nå er jeg 29 år har egen leilighet på grunerløkka, null studie lån, ok betalt jobb, og sist men ikke minst jeg har draget på damer. Kan ikke fatte å begripe hvorfor jeg skal offre de damene jeg kan nedlegge i løpet av et år ( kanskje mellom 7-10), for en enkelt dame. alle rundt meg får unger og når jeg ser dem i øya så er det ikke lykke jeg ser men frykt for at de har valgt feil. Nei er glad jeg er mann så jeg kan utsette dette i flere år fremmover. Den dagen jeg velger å se etter noe fast så er det først og fremst for å få en unge eller 2, og om forholdet ikke funker over tid så er ikke det så farlig heller. Jeg innser nå at det er slik jeg er... hadde jeg kommet meg i et stabilt forhold tidlig i 20 årene så hadde det kanskje aldri blitt slik, men sånn er nå engang livet. Mitt tips til post skriveren er siden du nå er under utdannening så gjetter jeg at du er i midten av 20 årene??... Husk at du har en biologisk klokke som kvinne, skal du klare å kapre en alfamann så må du være smart. Ikke innbild deg at en alfa mann er keen på deg når du har bikket 34 og er desperat på unger ( sier dette fordi jeg ser altfor mange sånne ute på byen, som enda ikke skjønner at alfa toget har gått fra perrongen). Reis, fest, å pul rundt ferdig, men så må du bestemme deg om du ønsker fast partner bikker du 30 så ligger det i kortene at verdien din på markedet faller drastisk år for år, mens de fleste menn sin faktisk stiger ( sånn er det bare). Forøvrig bra svar Preben, her er du ærlig og kommer ikke med den vanlige propagandaen som er så vanlig.