Skada

Hei Preben. Jeg holder på å date en vakker jente, av og på i tre måneder. Det gikk veldig fint i begynnelsen, vi hadde det kjempegøy, og det virker som at vi holdt på å bli forelsket i hverandre. Jeg introduserte henne for venner, eller jeg gjorde det en gang, og andre gangen vi hadde planlagt å spise middag hos et vennepar av meg, før vi skulle ut, skjedde det noe. Det var bestevennen min, og meg og kompisen hadde planlagt hele kvelden. Altså, det var en temmelig big deal for meg, og de burde være viktig for henne også synes jeg. Kvelden kom, og hun var skikkelig sen. Og ikke nok med det, hun hadde kommet rett fra jobb og var fremdeles i arbeidsklærne.

Jeg lurte på hva greia var, og hun sa bare at hun måtte innom tanten sin, og at hun spiste litt der. Jeg skjønte ingenting og ble skuffa. Jeg tror hun merket det, så jeg sa det til henne. Men det var liksom som hun fisket etter en krangel. Ok, vi dro på middag, men hele kvelden ble rar. I dagene etterpå så er det som at vi sklir mer og mer fra hverandre. Hun vil møtes, men det er liksom som at det er en vegg der. Jeg kommer ikke innpå henne. Hun sier lite, og klager en del over ting jeg ikke helt skjønner, samtidig som at hun vil være med meg. Men det som skjer er at jeg føler meg trist og alene, selv når vi er sammen. Merker at jeg begynner å bli sliten og vet ikke hva jeg skal gjøre. Er som om hun både liker meg, og ikke liker meg.. Noen gode råd?

Hilsen irritert.

Hei irritert. Instinktet sier at hun rett og slett ikke er så veldig interessert i deg, at hun ikke bryr seg. Men så sier du også at det er en slags inkonsekvens i måten hun oppfører seg på. At hun både søker kontakt med deg, men likevel opprettholder en slags emosjonell, og/eller (?) fysisk distanse. Det er vanskelig å tenke klart når dama er skikkelig vakker, men det du beskriver kan også være en person som har intimitetsproblemer, eller rett og slett har lite empati, og at det derfor ikke er så mye nærhet, varme og forståelse å hente? Det kan også være et slags kontrollbehov, hvor du er i ferd med å vikle deg inn i en slags maktkamp, som stort sett ender i tragedie hvis den parten ikke underkaster seg en veldig asymmetrisk relasjon. Måten du skriver på, gjør at det ikke virker som at du er den personen. Og når begge er sterke, og det å vinne handler om å elske eller bry seg minst, vet man liksom hvor det bærer.

Oppførselen du beskriver får meg til å tenke på en jente jeg møtte for mange år siden. Hun var pen, og jeg strakk meg nok derfor litt for langt i hva jeg fant meg i. Og når jeg fikk nok, sa jeg veldig tydelig ifra. Det rare den gang var, at hun virket oppriktig lei seg. Siden den gang har jeg fått høre om et fenomen som kanskje kan forklare den snåle atferden hennes, og kanskje noe av den snåle atferden til kvinnen du beskriver. Det har fått navnet ”intimitetsanoreksi”, da personen sulter seg selv på intimitet, på en lignende måte som anorektikere sulter seg på mat.

Når man leser om intimitetsanoreksi, kan det virke som at det er en diagnose ignorerte husmødre i den amerikanske middelklassen setter på ektemennen som ikke lenger elsker eller tenner på dem, i samråd med samlivsterapeuten sin. Men beskrivelsen din, og min egen erfaring, gjorde at jeg tok det mer seriøst. For både kvinner og menn kan utvise disse symptomene.

I kort så har personen med intimitetsanoreksi store problemer med intimitet. Når forholdet når et visst punkt og det blir for intimt, saboterer personen situasjonen på ulike måter for å endre stemningen, slik at intimiteten forsvinner. Det kan være umotivert klaging eller sutring, kontrollerte ”humørsvingninger”, somatisering (spille syk, er dårlig opplagt), plutselig være veldig opptatt med andre ting, eller andre mennesker, eller å kritisere sen andre parten. Til felles har alle disse strategiene at de har som hensikt å manipulere situasjonen, og i forlengelsen av det, hele forholdet, slik at intimitetsanorektikeren har kontroll over mengden kjærlighet, varme og nærhet. Personen som lider av dette har en boble rundt seg. Hvis noen er i ferd med å trenge gjennom, oppleves det som ubehag og personen reagerer med sabotasje. Sist men ikke minst, slike mennesker er veldig flinke til å få den andre personen til å føle skyld for den dårlige stemningen. Selv er den intimitetsanorektiske personen alltid veldig opptatt av å være ”den gode” i forholdet. Noe som også blir veldig viktig å signalisere utad.

Ikke uforståelig er det svært destruktivt å bli fanget i et slikt forhold. Den intimitetsanorektiske, som nødvendigvis elsker minst, får mest makt i forholdet, samtidig som at den svake parten får egoet kvernet i stykker av manipulasjon, ultimater og en jevn strøm av umotivert kritikk. Man sultes emosjonelt. Og gjerne kan man bli så irritert og sinna på den andre, at man etter hvert hjelper til med å begrense nærhet og varme i forholdet. Man blir spydig tilbake, straffer, og føler seg såret.

Episoden du beskriver kan også være et eksempel på en intimitetsanorektisk person som saboterer en spesiell situasjonen som er ladet med intimitet. Når forholdet skal tas til ”det neste nivået”. For eksempel når hun/han skal introduseres for bestevennen sin på en koselig og romantisk par-middag. Gjerne oppstår det drama på Valentines Day, eller andre, lignende spesielle dager. Ser du et mønster?

Man mener at det finnes flere årsaker til intmitetsanoreksi. Felles for dem er at det har vært tilknytningsproblemer til den ene eller begge foreldrene under oppveksten. Det kan være så alvorlig som misbruk, eller at foreldrene ikke har vist nærhet og varme overfor barnet. Barnet blir så såret at det rett og slett bare stenger av disse følelsene for å unngå å bli såret mer. Senere i livet, når slike varme følelser er i ferd med å oppstå, er det et faresignal for den intimitetsanorektiske, da skuffelsen og følelsen av å bli forlatt og såret, aldri er langt unna.

Paradoksalt nok så saboterer de intimitetsanorektiske for seg selv, for det finnes ingenting personen ønsker mer enn varme og ømhet fra en annen person, samtidig som at personen ikke tillater seg dette i frykt for skuffelse og smerte. Emosjonell utsulting blir en måte å opprettholde en slags skrudd kontroll på, akkurat som den anorektiske sulter seg på mat. Derfor den onkonsekvente atferden, som da gjenspeiler en slag utrygghet.

Det sies at man ikke kan endre disse personene, så et enkelt råd fra meg, men med et veldig klart forbehold om at jeg ikke kjenner denne personen godt nok, er at du går en annen vei. Men les deg litt opp, og se om du finner et mønster. Det er du som må ta denne avgjørelsen.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

3 april 13 12:01

Jeg lurer på om det ikke er mulig for den som lider av intimitetsanoreksi å selv gjøre noe for å endre adferd?
Du sier at man kan ikke endre disse personene, men hvis jeg f.eks. var en slik person, kunne ikke min selvinnsikt hjulpet meg å overkomme dette?

Jeg må bare tilføye at i mitt tilfelle har det blitt slik, ikke pga oppvekstvilkår og forhold i familien, men pga ekstreme påkjenninger i forhold i mitt voksne liv.

Vet at jeg saboterer når det kommer for langt, og har registrert at jeg tar et endt forhold med et skuldertrekk.Jeg tillater ikke andre å få så stor betydning i livet mitt lenger at jeg får noen reell nedtur når det er over.
Mener du virkelig at jeg er dømt til å fortsette slik? At det ikke finnes håp om å endre seg på dette punktet?

Sukkerbruker

4 april 13 03:39

Veldig interessant tema dette med intimitetsanoreksi.

Jeg kjente ei som som kanskje led av det. Hun fikk trolig lite nærhet i barndommen. Mor fikk uvanlig mange unger, og hadde neppe kapasitet til å ta seg skikkelig av alle.

Men har intimitetsanoreksi alltid med mangel på empati å gjøre? Hun virket absolutt empatisk. Det så mer ut til å ha med utrygghet å gjøre. Hun har mange forhold i historien sin før hun traff meg og alle endte som fiasko. Men jeg kan ikke huske at det dreide seg om manipulasjon. Isåfall lurte hun meg trill rundt.

Det er flest kvinner som lider av dette?

Sukkerbruker

6 april 13 18:53

Det blir veldig enkelt å stemple et menneske som "skada". Jeg er et slikt menneske. Men jeg har selvinnsikt og forståelse nok til å jobbe med disse tingene. Det jeg opplever som et problem er når mennesker mottar denne type info., så blir de skremt bort. Gjerne før de noensinne har forsøkt å bli kjent med meg. Preben. du må også forklare folket at et menneske med selvinnsikt og forståelse for egen problematikk ikke er så mye å la seg skremme av, som de mennesker du beskriver. Jeg har et problem vedr. intimitet, men ser ikke på meg selv som et hjelpeløst barn som må dytte sine problemer over på andre. Det er mitt problem og jeg jobber med det kontinuerlig. Mye av denne praten om at andre må passe seg osv. er jo velg og bra. men det gjelder for de mennesker som ikke har klart å skaffe seg selvinnsikt. Denne type mennesker utvikler en type personlighet(du vet hva jeg sikter til), som man bør vokte seg vel for å involvere seg i. Problemet er generaliseringen som foregår.

Sukkerbruker

15 april 13 13:32

Jeg har diagnosen posttraumatisk stresslidelse. Det er både relasjonsskader i barndom og skader pga stalking over flere år. Jeg jobber hele tiden med meg selv, alle typer relasjoner med andre mennesker, og da-selvsagt, alle typer intimitetsgrad. Det blir slett ingen medisin om folk rundt meg skulle rygge unna meg. Tvert i mot, det vil utdype skadene jeg er påført. Mennesker som lever i voldelige forhold, eller mennesker med traumatisk barndom, finnes i hopetall. Det blir, slik jeg vurderer det, fullstendig meningsløst å stigmatisere, Preben. Kan ta et annet eksempel...hva tror du vil skje med den oppvoksende generasjon, de som er vant med at mor og far bytter partnere, og at de nye partnerne har barn fra før etc., etc? De vil ha med seg kompliserte relasjonsforhold i ryggsekken sin. Kan jo påvirke evne og opplevelse til både intimitet og empati, eller?

Sukkerbruker

2 mai 13 11:43

Å forstå seg selv er beste utgangspunktet for ending. Og vi kan alle styre vår skjebne. Krever innsikt, kunnskap og noen verktøy. Det du Preben kaller intimintetsanoreksi, vil jeg kalle ambivalent tilknytning.

Tror de fleste av oss kan ha godt av å lese om tilknytningsteorier... samtidig er det viktigste å huske at vi alltid har potensiale for endring, men den må komme innenfra, og vi kan ikke " hjelpe" noen andre til endring ... Så jeg tenker vi ta ansvar for oss selv, og gjør en relasjon oss vondt så er det kanskje ikke rett relasjon?

Sukkerbruker

14 mai 13 22:14

Det stemmer nok at denne personen kan endre seg. Men det forutsetter antagelig at motivasjonen kommer fra henne selv. Det krever også at hun blir klar over - og ser problemene ved - sitt eget atferdsmønster. Hadde jeg vært mannen i dette forholdet, ville jeg avsluttet det før jeg ble for involvert. Av hensyn til meg selv. Mange trenger å hjelpes, men ofte hjelper man seg selv best. Hadde forholdet rukket å utvikle seg, kunne man kanskje hatt en trygg base for å snakke om og jobbe seg gjennom problemene. På et tidlig stadium som dette vil jeg tro at man verken har tillit eller motivasjon nok til å gjøre den jobben sammen. Ingen av de to vet heller helt hva de har å vinne på det, i og med at de aldri egentlig har blitt ordentlig kjent med hverandre.

Sukkerbruker

27 des. 13 01:01

Jenta sin opptreden minner meg mest om en skuffelsesreaksjon. Hun trekker seg unna, og " Hun sier lite, og klager en del over ting jeg ikke helt skjønner". Kanskje fordi "en" hun hadde forventet mer av har sagt eller gjort noe som har skuffet henne. Jeg synes "irritert" virker noe selvsentrert/umoden, og med mer livserfaring kunne han nok ha unngått denne situasjonen. Irritert skriver feks "Altså, det var en temmelig big deal for meg, og de burde være viktig for henne også synes jeg.". Denne middagen planlagt sammen med kamerater kom kanskje vel tidlig i dette umodne forholdet, og jeg lurer på om hun ble spurt om opplegget var OK for henne? Hun viser klart at hun har både jobb og familie som også må ivaretas. Psykologen fungerer attpåtil som en slags forsvarsadvokat for irritert når han antyder at jenta ikke er empatisk nok, og kanskje lider av Intimitetsanoreksi. Dette (og feks unnvikende personlighetssforstyrrelser) er interesanne tema, men å dra diagnoser inn i denne saken uten å kjenne personene blir for meg feil. Jenta i saken har hjertet på rett plass, og er mer moden enn denne irriterte gutt(ungen?). Jeg regner denne saken som foreldet, men hadde alikevel lyst til å dele noen tanker om dette fordi jeg følte psykologens svar var i overkant fantasifull.