Er alder bare et tall?

Hei, vi leser stadig innlegg på sukkerforum hvor det hevdes at "alder er kun ett tall" og noen er "yngre psykisk enn fysisk". Jeg undres :) Er det egentlig sånn eller kan det hende at en person som er umoden i forhold til sin alder også innehar andre egenskaper som f.eks en lavere intelligens, lettere psykisk utviklingshemning, personlighetsforstyrrelse eller annet? Forøvrig syns jeg det beste argument for å ikke være aldersbestemt ved partnervalg er at det ikke betyr så meget når alt kommer til alt. Livserfaringer setter større spor enn alder eller evt "kvinner lever lengst". Er det forøvrig noen forskjell blant kvinner og menn når det kommer til modenhet etter oppnådd alder på 25 sånn i utgangspunktet? Hilsen Undrende.

Hei Undrende. Greit at du røsker tak i noen floskler. Litt farlig også kanskje, da alder kan være sårt tema for noen? Så er det slik at sukkerbloggen aldri har vært redd for å være litt kompromissløs i tematikken. La oss først starte med påstanden at alder kun er et tall. For det er jo riktig. Kalenderen og årstallene er en konstruksjon som på en mer eller mindre presis måte måler tid. Alder forholder seg til tid, men også til biologi. Noen eldes raskerere enn andre, og både arv og miljø virker inn. Røyking øker tempoet, mens trening bremser tempoet. Og gener er også viktig.

Her er det snakk om fysiologisk alder. Man kan føle seg så ung til sinns som man bare vil, men aldring setter sine fysiske spor, samme hvordan man føler seg. Og biolgisk alder virker selvsagt inn på hvor ung man føler seg også. Det er vanskelig å føle seg som en tenåring hvis man må bruke stokk, antar jeg. I kjønnsmarkedet setter fysiologisk alder noen rammer. Det er en fordel å være ung, selv om flere ting virker inn her. Menn ser ut til å prioritere ungdommelighet i større grad enn kvinner. Og siden det å kunne og ville ta ansvar for en annen person – og tilby trygghet - har en sammenheng med hvor gammel man er, så slipper menn litt letter unna ungdommelighetstyranniet. Altså, man skal få seg en god jobb, ha gjort seg noen erfaringer, lagt seg opp noen ressurser, et cetera. Det tar litt tid.

Det er selvsagt ikke alle menn som klarer det heller, og for dem så er alderen kanskje like nådeløs som for kvinner. Menn blir da ikke bare gamle. De blir gamle og mislykkede.

Så er det dette med å modnes. Jeg tror dette henger mer sammen med erfaringer, og situasjonen man er i, enn alder. Ansvar, for eksempel, er noe som tilsynelatende ”modner” en person, og denne formen for modenhet henger da sammen med bekymringer. Få ting modner en person raskere enn å få barn har jeg hørt. Man får totalansvaret for et annet menneske, og bekymrer seg selvsagt for alt, mye mer. Har man reist litt i verden så ser man også små barn som har blitt frarøvet barndommen sin som følge av bekymringer. De må skaffe mat, ta vare på søsken, jobbe, et cetera. Impulsivitet og barnslighet er det ikke plass til i den verdene de lever i, med brutale konsekvenser.

Så er det selvsagt mennesker som har vært voksne, og som blir barn igjen. Eller som aldri blir voksne. Dette gjelder noen rike, kanskje rike og i tillegg berømte. Deres sosiale og økonomiske status gjør at de kan omgi seg med mennesker som tolererer deres regresjon til en egoistisk, barnslig og impulsiv væremåte. Primadonnaer er voksne barn. De har ingen bekymringer lenger, og kan kjøpe seg fri fra konsekvenser. Egoet ekspanderer.

Jeg tror - i likhet med Undrende - at etter at man har passert 25, så er man ferdig utviklet som menneske. Derfra er det er erfaringer og situasjon som avgjør hvor gammel man er til sinns, og livstil og gener som avgjør hvor gammel man er i kroppen. Det er alltid er mål å være så ung i kroppen som mulig i kjønnsmarkedet. Når det kommer til sinnet så tror jeg at for mye ”modenhet” dreper sjarm og romantikk. I hvertfall som mann så føler jeg at en kvinnes omfattende erfaringer ikke gir meg så veldig mye. Realisme får jeg nok av andre steder.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer