Langdistanse

Hei Preben. Jeg er en 30 år gammel jente fra Oslo som trodde hun hadde funnet drømmemannen, helt til jeg fant ut at han skulle flytte til Houston i USA for å jobbe et år. Vi datet i tre uker før han fortalte meg dette, og han drar om to måneder. Hva er vitsen, liksom. Jeg er fortvilet, har datet en god stund men aldri funnet noen jeg virkelig har likt siden det ble slutt mellom meg og eksen. Vi har et barn på 7 år sammen, så jeg kan ikke være så spontan heller. Jeg er realist, og egentlig innstilt på å avvikle hele greia, men kjenner at tanken på det gjør meg bitter. Jeg er vel også litt usikker, men som sagt, jeg er realist, og tror ikke på langdistanseforhold. Spesielt ikke siden vi nesten ikke kjenner hverandre engang. Han er optimist, og sier at han kommer hjem etter seks måneder et par uker, før neste økt. At det derfor ikke er så lenge. Har du noen tips? Hilsen Astrid

Hei Astrid. Takk for epost. Forstår at denne situasjonen er kjip. Hadde dere i det minste hatt litt tid til å bli kjent så hadde det vært enklere. Ett år er tross alt ikke så lenge hvis han kommer hjem et sted i midten. Men før vi alle bare bestemmer oss for å være realistiske og spille på odds, la oss prøve å være litt romantiske. La oss si at du har bestemt deg for å se om dette kna være noe. Hva kan du gjøre? Det er som du sier, lenge siden du har møtt noen du liker. At han er optimist gir meg et signal om at han er interessert i deg, og har lyst å få det til å fungere.

Jeg har ikke mye erfaring med langdistanseforhold, men jeg har litt. Det var en periode ikke så langt uti forholdet hvor frøkna mi var på et prosjekt på et oljeraffineri, 4 timers kjøring unna hjemmet vårt. Slik er konsulenttilværelsen av og til. Vi kunne bare se hverandre i helgene, og ikke engang alltid da. Dette pågikk i seks måneder. Dette kan selvsagt ikke sammenlignes, men jeg tror noen av metodene vi tok i bruk for å være nær hverandre, borte fra hverandre, likevel kan anvendes i ditt tilfelle. Hvis han kommer hjem hvert fall en gang, så kan du i det minste dra bort på besøk en gang. Og planlegger du det litt ordentlig, så kan du kanskje være der noen dager også? Jeg skjønner at du ikke kan være borte i ukesvis når du har barn, men ungen klarer seg faktisk helt fint med pappa en stund, pluss litt skyping med deg. Og du har et liv som skal ivaretas, du også

Utfordringen for deg virker å komme dit hen at dere er forelsket. På meg så virker det som at dere er veldig interesserte begge to. Og du har tross alt tatt deg tiden med å skrive denne eposten. Så skal jeg også si det at det tok mindre enn to måneder før jeg og dama ble forelsket. En god del mindre. Hvis dere bruker tiden dere nå har, så mener jeg at dette er nok tid. Hva har du å tape? Enten så blir dere forelsket, og det er bra, eller så finner dere ut at det ikke stemmer, og da slipper du å bekymre deg. Er det virkelig slik at oppholdet hans der borte er tidsbestemt, og han skal hjem igjen, så betyr det at når han kommer tilbake, så er sannsynligvis du den eneste dama han har noe på gang med også. Dere har hatt et helt år på dere til å bli skikkelig godt kjent. Alle relasjoner han danner seg der borte er tidsavgrensede, og han vet det. Det er du som eventuelt er fremtiden, ikke sant?

Du aner kanskje nå at jeg begynner å dra andre damer og ”utroskap” inn i bildet. Det er bevisst. Jeg tror nemlig at det er viktig å definere relasjonen realistisk. Ikke la relasjonen bli en begrensing, men heller en mulighet. Kall det dating til dere/han er tilbake. For skal vi være både realistiske og optimistiske så er det all grunn til å tro at han kommer til å ha seg et og annet eventyr der borte, og det er kanskje heller ingen dårlig idé at du holder denne muligheten åpen for deg selv også. Definer forholdet realistisk, og alt blir lettere.

Måten jeg og dama holdt det gående på var å bruke Skype ofte. Å sitte og prate i telefonen blir fort kjedelig. Det spiller ingen rolle hvor glad man er i hverandre, dag ut og dag inn mens man gjør lite annet enn å jobbe, skaper kjedelige og repetitive samtaler. Det endte opp med at samtalene ble kortere og kortere. Det endret seg derimot når vi begynte å bruke Skype. Vi trengte ikke prate sammen, vi gjorde ting sammen. Så filmer sammen, og sov sammen, men et Skype vindu åpent. Det fjernet pratepresset, og gjorde forholdet mer naturlig. Noen ganger kunne jeg se på mens hun gikk frem og tilbake, lagde mat etter hun kom hjem fra jobb, eller mens hun surfet på datamaskinen. Så sa vi et eller annet hvis og når det falt oss inn. Det funket.

Det er opp til deg, men siden jeg er i det romantiske hjørnet i dag så anbefaler jeg deg å kline til! I stedet for å bryte tvert nå for at det ikke skal føles verre, vær heller sammen så mye som mulig, frem til han drar. Og du kan saktens dra bort et par ganger også. Tiden går fort, ikke la den løpe i fra deg

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer