Oppdragelsesstilen hans

Hei Jeg har et vanskelig spørsmål som muligens er litt utenfor det du vanligvis svarer på. Jeg lurer på hva man gjør når sukkerdaten eller eks sukkerdaten ikke behandler sine barn slik barn bør behandles? I mitt tilfelle var det ikke snakk om fysisk mishandling, men evig kritikk og irettesettelse. Jeg skjønner at det som oftest var godt ment. Andre ganger virket det bare som kritikken rant ut av ham. Kritikken rammet selvsagt også ofte meg. Men vi er ikke kjærester lenger, og jeg burde klare å holde meg unna han og kritikken hans. Men jeg har brukt veldig lang tid på å komme meg på beina igjen etter bruddet med ham, delvis på grunn av all kritikken tror jeg.

Jeg har prøvd å forklare han at det kan bli for mye kritikk, og at kritikk bryter ned selvtilliten til den han kritiserer. Han var som oftest helt utilgjengelig for denne form for tilbakemelding. Jeg bad ham om å møte barnet sitt med raushet og varme. Vi så hverandre en del etter at vi ikke lenger var kjærester. Barnet har ikke begynt å få karakterer på skolen. En dag fortalte hun meg om alle jobbene hun ikke kan få når hun blir voksen fordi hun ikke er flink nok på skolen. Jeg tenker at det ikke nødvendigvis stemmer, og klarer ikke å se nytten av at hun blir fortalt dette.

Min eks har fortalt, at læreren sier at barnet ikke tørr å rekke opp hånda selv om hun vet svaret på det læreren spør om. Jeg sa det kanskje ville hjelpe om han fokuserte mer på alt dateren sa som var riktig istedenfor å sette all fokus på de få tingene hun sier som ikke helt stemmer. Jeg er skuffet over at min tidligere kjæreste ikke var i stand til å snakke om dette. Vi traff hverandre på sukker, og jeg savner venner eller familie som kjenner oss begge som jeg kan snakke om det med. Jeg tror ikke dette er alvorlig nok for barnevernet. Jeg har vurdert å ta kontakt med barnets mor, men er usikker på om det er riktig.

Hei tilbake. Synes det du beskriver er skikkelig trist, hvis jeg tar det på ordene, selvsagt. Jeg har ingen grunn til annet, da det virker som at du legger frem saken på nøktern og empatisk måte. Bruddet mellom deg og denne faren var kanskje fredelig, og skapte ikke behov for demonisering. Det er slitsomt å omgås mennesker som er kritiske hele tiden. Enten bryter de ned selvfølelsen ens, eller så skaper de gjensidig antipati og bryter ned følelser man har overfor den andre parten.

Jeg har skrevet en sak tidligere om en av grunnene til noen mennesker er slik. De kan ha problemer med intimitet, og kritikk er en måte for dem å regulere intimitet på. Slik kan han holde både deg og datteren på avstand emosjonelt, selv om han er glad i dere begge. Til grunn for denne frykten for intimitet, er gjerne en frykt for å bli forlatt. Kommer noen for nær, blir dette er faresignal om at man kan bli såret. Komplekset utarter seg gjerne som følge av faktorer i egen oppvekst, men jeg skal ikke skal gå inn på dette her. Det blir en avsporing, og kan godt være at ikke stemmer. Dessuten, det er datteren vi skal bry oss om her, og et spørsmål om hvorvidt du bør ta kontakt med moren eller ikke.

La meg være djevelens advokat et øyeblikk. Jeg kan ikke la være å anvende et kjønnsperspektiv her. Du er en kvinne og mor, han er en mann og far. Det finnes selvsagt store forskjeller i hvordan fedre og mødre oppdrar sine barn alene, og mange steder overlapper det sikkert. Likevel, i det store og hele finnes det nok også gruppeforskjeller. En maskulin oppdagelsesstil, og en feminin oppdragelsestil.

La meg så være litt generaliserende.

Gutten blir oppdratt til å tørke tårene, gjerne av sin far. Til å ikke sutre. Til å slå tilbake. Til å holde ut. Være uredd. I kort så prøver faren å oppdra slik han selv ble oppdratt. Hans jobb er å være en mann, med alt det innebærer. En av disse tingene er å dyrke frem realisme. Et realistisk syn på verden, livet og andre mennesker. Mannens verden er en kamp om ressurser og ovelevelse. Det gjelder å vinne. Dette er instillingen som forventes av kjønnet som skal bygge et rede som beskytter kvinne og barn fra naturens grusomme konsekvenser. Faren vil at sønnen skal lykkes i livet, og han må gjøre mann ut av ham.

Som samfunn ”herder” vi våre gutter fremdeles, nå ber dem tørke tårene, mens vi trøster våre døtre. Denne herdingen har – jeg skal ikke si en pris – men det har konsekvenser. La meg sette det på spissen: Mennesker som vokser opp i svært dehumaniserende omstendigheter har ofte problemer med emapti. De ble vist liten nåde, og de utviser senere liten nåde. Spartanerne var det tøffeste krigerne av alle. Hvordan klarte de som samfunn denne bragden? Ved det vi i dag ville karakterisert som kollektiv barnemishandling av guttebarn. Tøffe ”mannfolk” ble de.

Når vi ”herder” våre gutter emosjonelt gjennom oppveksten, har dette selvsagt også konsekvenser for hvordan de forholder sg til andre menneskers følelser når det blir voksne. Hans verden er hardere, tøffere, og mer nådeløs. Det er en resultatorientert verden. Det er døtrene som får høre at det er OK å la være hvis du ikke har lyst. At det er OK å gråte. Mor kan kanskje si det samme til gutten sin også, men av sine omgivelser, av sin far, og guttens observasjoner av hvordan jenter belønner andre gutter, skjønner han tidlig at det er vinneren som er noe - i alles øyne.

Så er det et vell av biologiske faktorer jeg heller ikke skal gå inn på. Men som utgjør klare kjønnsforskjeller som sansynligvis både vil påvirke "mannlighet" og oppdragelsesstil. 

Hvorfor denne lange utlegningen? Jo, fordi jeg vil at du skal gjøre regning med at dette kan være en mann som oppdrar slik han selv ble oppdratt. Er det slik at han systematisk bryter ned barnet, eller er det bare en maskulin, ”spartansk” oppdragelse du selv ikke har blitt eksponert for, som datter, og senere som en mor uten en mannlig samboende? Jeg vet ikke. La meg til slutt understreke at jeg her slenger ut antagelser jeg egentlig ikke lener meg på. Jeg skriver det bare fordi jeg ønsker å gi deg et perspektiv du kan reflektere litt fra. Og når du har gjort det, og hvis du fremdeles føler at oppdragelsesstilen hans er destruktiv, vil at at du skal ta en kaffe med moren. Det kan være et usunt oppvektsmiljø og du skal følge din egen samvittighet. Er du usikker, så følger du opp. Det er et verdifullt prinsipp når det kommer til å ta vare på andres barn. Det lærte jeg de årene jeg jobbet i barnevernet.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

19 mai 14 11:07

Synes denne bemerkningen var spesielt bra: "Mor kan kanskje si det samme til gutten sin også (at det er OK å la være hvis du ikke har lyst. At det er OK å gråte), men av sine omgivelser, av sin far, og guttens observasjoner av hvordan jenter belønner andre gutter, skjønner han tidlig at det er vinneren som er noe".

Ja, hjelper pent lite å si at små gutter gjerne må leke med dukker de også, gråte, bare være snille og søte og aldri slåss. De ser like fullt hvilken eldre gutter og menn som lykkes senere i livet, og hvilken som jentene vil ha. Og ser de ikke det så får de seg en ubehagelig overraskelse senere i livet, nå de "bare er seg selv" og er aldri så snille og myke, men jentene i stedet vil ha de tøffe barskingene.

Sukkerbruker

29 juni 14 00:34

Synes Preben bør nevne at: Er en bekymret for et barns omsorgsituasjon plikter en å melde barnevernet. Barnevernet skal vurdere om det er alvorlig omsorgsvikt eller ikke. Er du bekymret, så meld fra til barnevernet. Barnevernet plikter å ta imot anonyme bekymringmeldinger.