En rastløs sjel

Hei Preben. Jeg har et spørsmål. Eller rettere sagt, jeg lurer på hva du tenker om min situasjon. Med årene så må jeg vel kanskje innse at jeg ikke kommer til å fungere i et stabilt og monogamt forhold. Mønsteret som gjentar seg, gang på gang er dette: Det starter med en helt vanlig forelskelse. Jeg blir oppspilt og lykkelig og tenker at denne gangen går det bra. Forholdet utvikler seg, jeg har til og med vært samboer noen ganger, men så skjer det uungåelige: Jeg mister interessen, mest seksuelt. Jeg kan være glad i personen og ha varme følelser. Jeg slutter bare å bli opphisset. Jeg klarer det ikke selv om jeg vil. Noen ganger holder jeg ut lenge, men hun jeg er med blir naturligvis lei seg, eller bare lei. Det er som en tidsinnstilt bombe.

Tidligere tenkte jeg kanskje at det var noe galt med damene jeg gikk for, men i det siste årene har jeg vel tenkt mer at det er meg det er noe galt med. Å være singel har jeg alltid taklet. Nå tenker jeg derimot mer og mer på å stifte familie. Jeg vil komme meg videre i livet, men frykter at jeg aldri vil klare det. Det er som at jeg er min verste fiende. Kaster snart inn håndkleet. Ståle

Hei Ståle. Jeg tror mange, både kvinner og menn vi identifisere seg med det du skriver. For meg så stiller du fundamentale spørsmål hva gjelder idealene til den romantiske kjærligheten. Forventingene møter vi alle sammen, fortellingene om det vellykkede monogamiet omgir oss på alle kanter. Samtidig så ser jeg folk som sliter like ofte, og av ulike grunner. Så er det også dem som får det til. Som finner en person som tilsynelatende er ”den rette”, som ofrer alle de andre potensielle, og som etablerer familie. Selve glansbildet.

Ens posisjon i kjønnsmarkedet påvirker hva man ser. Kronisk single finner gjerne frem til andre kronisk single venner, mens de etablerte gradvis faller fra i mangel på tid eller prioriteringer. Så dukker de kanskje opp hvis de går skeis. På andre siden finner de etablerte hverandre rundt parmiddagsbordet, mens de single er nødt til å bruke lørdagskvelden mer ”produktivt”. Ikke overraskende fremstår virkelighet og hverdag etter hvert svært så annerledes for de to gruppene. Så hva er det som skiller dem?

La meg si at de fleste mannlige vennene jeg har, som både er av den etablerte og uetablerte sorten, deler en slags realisme når det kommer til monogamiet. Sjelden har jeg møtt en fyr som helhjertet tror at han skal møte en kvinne, så gifte seg med henne, få barn, og leve livet monogamt ut med henne. De mest optimistiske virker heller å disiplinere seg. De snakker lite eller ingenting om andre kvinner, og de forholder seg tause mens andre snakker om dem.

De mindre optimistiske disiplinerer seg også, men gir seg mer spillerom. Flere ganger har jeg hørt at det de vil, er å satse til de har fått barn, og så deretter så lenge det går. Klarer de å være med samme kvinne i seks syv år og få barn, anser de det som et vellykket prosjekt.

Så finnes mennene som er skrudd sammen slik at de tilsynelatende passer godt for monogamiet. Det preger hele personligheten, og seksualiten deres. De kan godt få lyst på andre damer, naturligvis, men det er aldri noe problem å bli opphisset nok til å få det til med dama de har vært med i mange år. De sier hvertfall at de ikke opplever det kontrolltapet du beskriver. Jeg tilføyer at dette bare er ulike oppfatninger jeg har fått opp gjennom årene.

Det er vanskelig å vite hva som foregår i de private hjem, men man bør kanskje anta at alt ikke er like fint som det virker på overflaten. Det som er interessant – og tragisk - med det du skriver, er at du faktisk ville valgt monogami og barn fremfor singellivet. Men ditt biologiske vesen tillater det ikke, tilsynelatende. Og det blir jo et problem da de fleste - antar jeg - forventer, eller krever at deres partner skal bli opphisset nok til å ha sex med dem selv etter flere år.

Kanskje dette er et nokså vanlig problem? Menns (og kvinners) seksualitet er mer eller mindre rastløs. Noen har nok tid på seg til å være sammen med en annen lenge nok til å få familie og deretter i mange mange år, andre nok tid til å få familie, og så deretter en liten stund. Så kommer dem som sliter. Seksualiteten deres er så rastløs at de ikke klarer å tenne på samme person lenge nok til å etablere familie. Tragedien blir først et faktum når man blir eldre og man får lyst på barn. Man vil være trofast, og er det, men det blir en forhold med svært lite eller ingen sex. Forholdet går naturligvis i stykker.

Så hva kan du gjøre? Vel, jeg tror de er to veier å gå her. Enten så går du videre med det som virker å være en gryende forståelse. At det er noe ”galt” med deg, og så søke hjelp. Ikke vet jeg, men samme fenomen kan ha ulike årsaker. Det kan være verdt å undersøke.

Det kan vel også være noe galt med valgene du tar med hensyn til partnere. Kan det finnes en type kvinner der ute som du ikke går lei av? En homofil venn av meg sa det fantastisk enkelt en gang: ”Det som er viktig er at du du blir kåt og kan le med personen du er med.” Det er sant også for heterofile fohold vil jeg påstå. Kanskje lettere sagt enn gjort, men samtidig så kan det jo også være at man overanalyserer og tenker for mye om hvordan en potensiell partner skal være. Alle disse egenskapene man ser etter, og så glemmer man at det som virkelig betyr noe. Er du sikker på at kvinnene du har vært med var så varierte?

En annen vei å gå er å akseptere at kjærlighetskartet ikke passer med terrenget. At noen er dømt til å falle utenfor den romantiske fortellingen, men uten at det er noe galt med en som sådann. Så får man fortsette å prøve. Kanskje finner man en kvinne i lignende situasjon som har lyst på barn uavhengig av om det blir en perfekt kjernefamilie. Jeg har sett det skje. Et ukeslangt forhold ender i graviditet og fødsel ni måneder senere. En familie kan vel være så mangt i disse dager.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer