Mannefobi

Hei Preben. Jeg har et seriøst problem jeg har slitt I lang tid. Jeg er veldig sjenert som person. Men det verste er at hvis jeg er på date med en fyr, så klarer jeg ikke spise foran ham. Det føles som at jeg ikke får puste og at jeg holder på å dø. Hvis jeg blir bedt med ut på date så er jeg alltid engstelig for at han foreslår middag, og det gjør menn ofte. Vanligivis så pleier jeg alltid svare at jeg er litt opptatt tidlig på kvelden, men at vi kan møtes litt senere ute. Det funker i helgene men ikke i ukedagene som oftest. Og over tid så blir det vanskelig å unngå en middag uten å virke uhøflig eller rar. Nå har jeg blitt bedt ut med på date med en fyr jeg er skikkelig interessert i. Jeg har ungått å spise med med ham to dater nå, og jeg vet at nå blir det sikkert foreslått middag neste gang. Jeg er skikkelig nervøs og lurer på hva jeg skal gjøre. Hva tenker du? Og hva er galt med meg? Frøken Nerver.

Hei frøken Nerver. Slett ikke greit dette her. Må inrømme at det er første gang jeg har hørt om akkurat dette problemet, men jeg tror likevel at løsningen på problemet ikke er like original. Men la meg først si at det er forståelig at man kan være engstelig og nervøs når man skal på date. Spesielt hvis det er noen man liker. Det ”å finne noen” er på sett og vis hva det hele handler om, ikke sant? Man tar lange og harde utdanningsløp, jobber hardt med karrieren, det ene og det andre statusprosjektet, møte forventinger, og så videre. Gjerne koker det ned til øyeblikket hvor man vurderes av en person man liker og vil ha som sin. Han eller hun blir nøkkelen til det neste steget i livet. Samliv, ekteskap for noen, barn, i manges øyne: vellykket.

Det finnes også en annen forklaring på hvorfor vi blir så engstelige. Flere har påpekt det absurde i at man blir så stresset. Ikke bare på date, men i det hele tatt å ta kontakt med en potensiell date ute på byen, eller andre steder. Vi bedøver angsten for å ta kontakt med alkohol. Hvorfor er det så grusomt å ta kontakt?

Menneskes psyke slik vi kjenner den, antas å ha blitt utviklet et sted mellom 100.000 til 40.000 år siden. Noen mener at forklaringen ligger så langt bak i menneskets historie, da vi levde i langt mindre grupper. Blir man avvist på byen neste helg, legger ingen merke til det, og det er nok av andre man kan forsøke å sjekke opp. Men når man lever man i små grupper, blir derimot en avvisining potensielt katatrofal. For alle andre ser det. Blir en person avvist av en potensiell make i gruppen, og det gjelder også i mindre sosiale grupper i dag, øker sannsynligheten for at alle potensielle maker i den gruppen avviser personen. I moderne samfunn er det bare å forflytte seg til neste sosiale gruppe, det finnes tusenvis av dem, mer eller mindre avhengig av hvor man bor. Lenger tilbake i tid så var det derimot ikke like lett. Man var avhengig av den lille gruppen man var en del av for å overleve. Å gå alene var sannsynligivs svært risikabelt, det samme å forsøke å få inpass i en annen gruppe.

Derfor er angsten vi har i dag på mange måter irrasjonell, hvis man ser på det i dagens lys. Noen har selvsagt lettere for det enn andre, men jeg tror de fleste av oss blir litt nervøse. Det blir et kritisk øyeblikk. Først, er det noen jeg kommer til å like, deretter, vil personen like meg. Når det kommer til deg så tror jeg derimot at du kanskje også har litt sosial angst generelt, og nærmest en slags fobi spesielt. Når du beskriver at du ikke får puste og at du føler at du holder på å dø, så høres dette nesten ut som et panikkanfall. Når du sier at du er veldig sjenert som person, tolker jeg dette som at du mulighens er mer eller mindre engstelig i møte med andre mennesker.

Den gode nyheten for deg er at det faktisk går an å kurere fobier og sosial angst. Jeg vet ikke helt hvordan statistikken ser ut, men jeg vet at en kombinasjon av systematisk de-sensitisering og kognitiv atferdsterapi virker temmelig bra. Det man må gjøre er å akseptere at man har et problem, og så jobbe med det. Det finnes mange terapeuter som driver med dette, så jeg antar at det første steget er å gå til fastlegen og deretter få en henvising.

Jeg drister meg også til å si at du kan lese deg opp på dette på internett, og hvis du orker, ta noen grep selv. Merk at jeg sier bare dette fordi dette ikke er en lidelse som er livstruende. Gå til en lege, men vit at du kan få til resultater selv, om du først setter deg inn i hvordan det virker. Selv klarte jeg å kvitte meg med flyskrekk. Jeg har riktig nok studert psykologi i noen år, men det er ikke nødvendig for å skjønne basic læringspsykologi. Det blir en vurdering du selv må gjøre ut ifra hvor alvorlig du anser situasjonen å være. Men det finnes altså en vei ut av uføret.

Når det kommer til det akutte problemet med den forestående daten så forslår jeg at du forteller ham om skrekken din. Men du kan nå også si at du holder på å kvitte deg meg problemet. At du holder på med ”systematisk de-sensitisering”. Da virker det ikke så hjelpeløst og ”rart”, kanskje. Nå kan det også være tilfeldig at dette med å spise utgjør et problem for deg er tilfeldig. Men det kan jo også hende at det ligger noe vanskelig der som handler om ditt forhold til mat. I sum så tenker jeg at livet er for kort til å slite med slike ting selv. Mye kan endres om man virkelig går inn for det, og det kan være greit å få litt tilbakemelding utenfra fra noen som blir litte bedre kjent med deg. Jeg foreslår derfor at du tar kontakt med en lege. Det er ingen skam i disse dager . Lykke til jeg tror faktisk at det går bra.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

9 aug. 14 22:12

Eg synest og etedate fjes mot fjes er felt. Reina jobbintervjuet. Da blir for mykje fokus. Muligens bedre å sitta på samma sida på bordet om du ikkje alt har prøvde. Sjå på folkelivet og ?