De følsomme

Jeg mener å ha lagt merke til noe når det kommer til skrivende mennesker. De som skriver sakprosa er mindre følsomme enn de som skriver skjønnlitteratur. Jeg ligger et sted imellom, tror jeg, men heller nok i den ufølsomme retningen Men jeg sverger at noen mannlige skjønnlitterærer forfattere jeg kjenner, må overgå de fleste kvinner i følsomhet. Håper dere tillater generaliseringen, men jeg mener at menn og kvinner som grupper, varierer med hensyn til følsomhet på en systematisk måte, og jeg er neppe den eneste. Kvinner er mer følsomme enn menn. Så hva er det jeg går glipp av i min ufølsomhet, både som mann og som et mindre følsomt individ? Hva er det følsomme individer ser som jeg ikke ser, rett og slett fordi jeg ikke er fintfølende nok?

Et minne som har brent seg fast var en kveld hos en skjønnlitterær (heterofil) forfatterkompis hvor vi skulle se film. Hold dere fast: En film av en svensk kvinnelige filmreggisør som handlet om hester og to små jenter. (Vent, la meg google litt.. Nei, jeg klarer ikke finne filmen den selv om den ikke er så gammel).

Svenske kulturister skal gjerne være progressive, så det var det et slags jentefjortislesbisk drama som utspilte seg blant disse hestene, og filmen virket dvelende og kjedelig, synes jeg. Det var altså en film for voksne, men det var også ting som skjedde som jeg ikke forsto. Som at den ene jenta bevist gjorde noe som endte i en skade på foten hennes. Deretter mer dvelende og taus filming i ansiktene til disse jentene. Det var irriterende.

Dette var en skikkelig ”jentefilm” som atpåtil hadde svensk kunstkred. Ikke skrikende amerikansk kjærlighetskomedie, men subtil, svensk, jentehomofil, filmkunst. Og jeg la merke til alle de fine filmtagningene, den konsekvente og elegante fargekomposisjonen gjennom i hele filmen (mild pastell). Det var bra shit.

Men så sitter jeg der med den skjønnlitterære kompisen min og så sier: ”Hva var vitsen med å skade seg selv på den måten der?”

”Det er fordi hun er forelsket i jenta som nå trekker seg tilbake følelsesmessig. Og så viser hun det til henne på den måten”, svarer han umiddelbart og selvfølgelig. Som om han har hatt en privat kommentator i øret, som bare han hører, gjennom filmen. Det øyeblikket gjorde inntrykk på meg, og jeg husker det nå, flere år senere. Det er første gang jeg deler erfaringen.

Og hva var så den?

Jo, det gikk opp for meg at det finnes en menneskelig opplevelseverden der ute, inne, rundt meg, som jeg virker på, men samtidig er helt blind for, hele tiden. Sannsynligvis finnes det også kunst som produseres av de svært følsomme som jeg ikke har noen forutsetninger til å erfare eller sette pris på. Som et fargespekter jeg er helt blind for.

Jeg er ikke helt nummen, og har til og med skrevet (”ufølsom”) skjønnlitteratur. Jeg vet også at finnes mindre følsom skjønnlitteratur av ypperste kvalitet (som Cormac McCartys til eksempel), som jeg kan nyte til fulle. Dermed så vet jeg også at intens følsomhet ikke er en forutsetning for stor litteratur, i hvilket tilfelle jeg ville sluttet å skrive mer skjønnliteratur (hvilket jeg kanskje gjør i alle tilfeller, men av andre grunner). Jeg kan sette meg inn i andre mennesker. Men tydeligvis ikke i samme grad som den følsomme skjønnlitterære kompisen min.

Og nå skal jeg også skrive noe jeg håper ikke tolkes negativt, for det er ikke det i det hele tatt, men jeg opplever den skjønnlitterære kompisen min som litt kvinnelig - på grunn av all følsomheten. Og så er det også slik at jeg har venninner som er så ufølsomme at det gir mer mening for meg å relatere til dem som ”menn”. For de har sterke, selvhevdende egoer som fint kan overkjøre andre folks følelser, uten at det stresser dem noe særlig.

Jeg er sikker på at på gruppenivå, så ligger menn oftere i den ufølsomme enden, og kvinner i den følsomme, selv om unntakene tydelig finnes. Å skjønne at denne ”kvinneligheten” og ”mannligheten” eksisterer løsrevet kjønn som sådann, har gjort det lettere - for meg i hvert fall - å se personer som individer. Det har også gjort det lettere for meg å skjønner kvinner – tror jeg, og gitt meg ydmykhet til å skjønne hvor ulik verden kan fremstå for kvinner og menn (på gruppenivå), og følsomme og ufølsomme individer. Hvorfor kvinner leser mer skjønnlitteratur, og hvorfor flere menn skriver sakprosa. Hvorfor kvinner sier at fyren de dumpet var ”psykopat”. Og hvorfor han sier at hun var ”hysterisk”, eller at ”dama hadde psykiske problemer”. Svært følsomme ser vel ufølsomme ”psykopater” over alt, mens de ufølsomme ser emosjonelle nervevrak like ofte.

De svært følsomme kan ha vansker med å etablere sunne og lykkelige samliv, akkurat som de svært ufølsomme har det. Svært følsomme mennesker har et stort behov for intimitet men blir ofte overveldet av den andre personen. De har svært mye empati for den andre, men opplevrer som oftest å få lite empati tilbake. De skal tolkes og tolkes. Svært følsomme mennesker er også mer sårbare overfor negative mennesker, som for eksempel narsisister, som kan utnytte følsomheten for å mate sitt eget ego.

Avslutningsvis, denne teksten er kanskje litt uryddig fordi jeg veksler mellom et individ/følsomhetsperspektiv og et kjønnsperspektiv. Men det jeg lurer på, er om det å forstå følsomme mennesker, å forstå psykologien til den følsomme parten i et forhorhold, også gir innsikt i et kvinnelig perspektiv? Jeg undrer bare.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

7 sep. 14 13:28

"interesting" ; )
Vi er flere som ser på mennesket som bestående av en maskulin del og en feminin del, to ulike strukturer i psyken som sammen gjør oss til et helt individ. Mellom disse to strukturene befinner "barnet" seg og det blir på sett og vis en indre treenighet. Vakkert og hellig syns jeg.

Den kvinnelige strukturen i psyken står for kaos, mulighet til utvikling, endring, kreativitet, det å favne, holde om, nære osv. Den maskuline struktur er meir handlende, opprettholder struktur, setter ut i handling.

Når disse to strukturene får leve sammen bygges en vakker bro i mennesket og vi trer fram som heile. Det er oftes kvinner som står for den ytre feminine struktur i sin måte å relatere seg på og leve seg selv ut i, mens menn står for den maskuline. MEn det kan vel se ut som vi bygger et samfunn hvor den maskuline struktur applauderes kraftig og dermed ugyldiggjøres den feminine struktur ganske så mye….vi er ikke tjent med det, hverken kvinner eller menn, men kanskje mang en kvinne gjør det for å overleve mentalt i sitt samfunn hvor de feminine strukturer ikke anerkjennes. Ergo det blir til ved et ubevisst forsvar. Her trer kvinner fram med sin maskuline struktur som kraftig handlende, effektive, lite følsomme og også gode på å holde alle former for struktur. Disse kvinnene får det litt trøblete i samhandling med mang en mann, men ikke alle : ) Kalles gjerne for en Amazone eller, buldoser, et resultat av et patriarkalsk samfunn som ikke anerkjenner de verdier som ikke gir konkrete målbare resultat og avkastning i penger.

En mann som søker en kvinne med hovedtyngde av utlevelse i sin maskuline struktur er oftest en mann som ikke har evnet å romme sin egen maskuline struktur, men lever ut sin feminine. Da snakker jeg ikke om en feminin mann ; ), men om en mann som favner, som alt får flyte igjennom, som rommer sitt kaos og som også ser at bak den strukturerte framtoning hos kvinnen så ligger det en feminin struktur som ikke er moden…aldri har levd i varmen nok til å modnes, men den er der jo, og kan fortsatt modnes. Disse menn har ofte en Amazone som mor, da kjønnsidentiteten settes av motsatt kjønnheten.

I dette leiter vi vel alle, kaster baller fram og tilbake opp og ned. Når vi vedkjenner oss egen kjærlighet i oss selv er vi vel klar for å åpne opp for å dele den med andre. Det er når vi er i kontakt med begge vår indre strukturer, lar de samhandle inn i oss og i nettopp det evner å romme vårt indre barn og trenger ikke til å la noe legges ut. Det handler vel om i et møte med et annet helt menneske å gi seg lov til å flyte over slik at noe nytt kan få oppstå.

HEr inne så er det ganske så interessant, da min erfaring er at å framtre som sårbar og sterk blir en kobling de fleste menn finner forunderlig. Som om styrke kun er noe maskulint og ikke hører sammen med det feminine sårbare. Med et indre par i samspill så er der både styrke og sårbarhet i en og samme person. Da trenger man ikke til en partner som skal stå for ens annen halvdel, men en partner som også eier begge sider i sin struktur. Vi har vel alle en skjørere side, men litt vakkert er det jo at begge evner å leve så trygt i seg sjøl og med den andre at dette kan få deles og bli nettopp parets styrke. En kvinne eller mann som faller inn i depresjonen blir til et menneske som mister sin kraft i det egne maskuline og kun henger i den feminine strukturen som ikke evner å handle ut. Vi trenger til begge sidene i oss sjøl om det i forsvars tid kan være hensiktsmessig å ta i bruk en av de litt kraftigere for å ivare ta vår syke på et ubevisst nivå.

Det var denne hele mannen og hele kvinnen da….jeg syns det er vakkert : )



Sukkerbruker

11 sep. 14 03:05

A free man:

- To fine for me, to even think...

- A realy far-fetched dream...

Or could it be... HEY BOY! GET REAL...

- It`s nothing but a stupid dream,
- she`s in a higher league then you...

- So manny scars... And all the pain...
- that we would risk to gain ...

It`s just a stupid dream ...

No poin, - in even hope...

- But the pain, - It shall remain...

Skule

Sukkerbruker

11 sep. 14 03:05

A free man:

- To fine for me, to even think...

- A realy far-fetched dream...

Or could it be... HEY BOY! GET REAL...

- It`s nothing but a stupid dream,
- she`s in a higher league then you...

- So manny scars... And all the pain...
- that we would risk to gain ...

It`s just a stupid dream ...

No poin, - in even hope...

- But the pain, - It shall remain...

Skule

Sukkerbruker

11 sep. 14 03:05

A free man:

- To fine for me, to even think...

- A realy far-fetched dream...

Or could it be... HEY BOY! GET REAL...

- It`s nothing but a stupid dream,
- she`s in a higher league then you...

- So manny scars... And all the pain...
- that we would risk to gain ...

It`s just a stupid dream ...

No poin, - in even hope...

- But the pain, - It shall remain...

Skule

Sukkerbruker

11 sep. 14 03:09

Sorry for Multiple poster, trykket bare en gang!
Copyright Anders Refstad ...

:- ) Alias Skule !

Jada...

Sukkerbruker

11 sep. 14 03:12

Hente det pappiret fra grunnskolen med "Ikke vurdert", ..?

BTDT...

Og så ..?

F... That!


:- ) Alias Skule !

Jada...

Sukkerbruker

12 okt. 14 10:57

Fint innlegg om følsomhet. Men hva betyr følsomhet? Jeg føler (!) at du snakker om minst fire forskjellige ting. En ting er følsomheten i det å kunne lese andre menneskers følelser og å forstå de, noe annet er å ha kontakt med sine egne følelser. En tredje ting er følsomhet i betydningen å være lett å såre. En fjerde ting er evnen til ekte medfølelse - empati som gjør at det gjør vondt når andre har det vondt.

Alt dette kaller vi følsomhet, men det går an å være flink til å lese andre mennesker og situasjoner uten å være sårbar (profesjonelle psykologer), flink til å lese andre uten medfølelse (psykopaten), flink til å kjenne på egne følelser uten å være sårbar (moden og trygg), sårbar uten selvinnsikt (dårlig kombinasjon). Etc. etc...

To mennesker med hver sine kombinasjoner av følsomheter kan gå riktig godt sammen eller skape helvete på jord sammen. Det viktige er selvinnsikt om ens styrker og svakheter hva gjelder de forskjellig type følsomheter. (Det ble litt langt og omstendelig det her :) ).