Psykopater: Gode elskere, farlige kjærester.

I boken «Kvinner som elsker psykopater», skriver Sandra Brown (2010) om kvinner som har elsket psykopater. I følge forfatteren skal visst psykopater være gode elskere. Siden de har sansen for overskridelser, krever spenning og variasjon, er oddsen stor for at de har mye og variert seksuell erfaring. De liker å pushe grenser. Dette kan også gjøre dem spennende for en normal person. Men over tid så blir det alt annet hyggelig.

Kanskje noen av sukkerbloggens lesere har hatt lignende erfaringer?

I begynnelsen er disse mennene gjerne svært oppspilte og generøse. De er hyperseksuelle og gir deg mye oppmerksomhet. Fra kvinnens ståsted blir intensiteten, hyperseksualiteten, oppmerksomheten gjerne romantisk forførende. Han kan ha problemer med å holde hendene av deg, både privat og offentlig. Det kan være uttrykk for overskridelse og lav impulskontroll. Men psykopater er også sosiale jegere som liker å overøse ofrene med oppmerksomhet – i starten.

Psykopatisk forføring starter med spenning og romantikk, men utvikler seg gradvis til et plagsomt dominansforhold. Kvinnene sier at de følte seg spesielle og verdsatt i starten, mens de gradvis ble ført ut i seksuelle utskeielser de kunne være svært ukomfortable med. Samtidig forsøker psykopaten å manipulere deres tanker og følelser. Selv på dette stadiet kunne kvinnene oppleve forholdet og den hypermaskuline og dominante oppførselen som spennede. Som at man «pushet» seg selv mot nye erfaringer. Men over tid ble ukomfortabelt. Kontrollen og perversiteten ble «normalen» i forholdet. Et krav. De kunne fortelle hvordan kvinnene skulle kle seg, eller ikke kle seg. Sminke seg eller ikke sminke seg. Noen psykopater krevde at «kjæresten» kledde seg veldig konservativt foran andre menn, mens andre krevde at de kledde seg svært utfordrende. Igjen for å pushe grenser.

Forholdet utvikler seg så til et mareritt. De krevde mer spenning, mer pervers sex, med flere personer, hardere porno, mer av alt for å oppnå seksuell nytelse. Kvinnene beskriver en følelse av å være et sexleketøy, objekter for dem. Ikke lenger som personen de trodde engang ble begjært og elsket. Noen psykopater ble sågar voldelige, og seksuelt voldelige mot «kjæresten». De tenner på overgrepene.

Brown skriver at det som gjør psykopater til spennende elskere og falige kjærester - i tillegg til erfaringen - er at de i starten er svært flinke til å appelere til, og tilfredstille kvinners ønske om å bli begjært som sexobjekt. I begynnelsen kan de også være flinke til å fake ekte følelser, men de er bare i stand til å se på partneren som et sexobjekt som nødvendigvis blekner etter hvert som nyhetsinteressen avtar. Etter "forelskelsesfasen", finnes ikke noe reelt bånd. Hun byttes enkelt ut med neste person, og er i konstant konkurranse med andre kvinner. Behovet for spenning og variasjon, samt en følelse av å alltid fortjene det beste, bidrar til at kvinner som elsker psykopater strekker seg langt i å holde på interessen dems. Hun er nødt til å gjøre mer og mer, som er akkurat det han ønsker. At hun skal underkaste seg ham fullstendig.

I følge Brown så projiserer psykopater en fantasi på sine kvinnelige partnere som «omniseksuelle». En partner som alltid er kåt og tilgjengelig, hvor og når som helst. I vanlige forhold er man sensitiv for den andres grenser. Man trenger ikke frykte at man blir straffet med kulde, utroskap og psykologisk – noen ganger fysisk – vold. Det blir man gjerne av en psykopat som ikke føler seg tilfreds. Men man skal også være klar over at denne formen for emosjonell utpressing bare er et spill. Det finnes ingen regler man kan følge vil få en psykopatisk kjæreste trofast, snill eller oppriktig kjærlig.

Siste fase, etter en lang nok tilværelse som et sexleketøy, innser kvinnene til Brown at de ikke blir elsket på noen meningsfull måte. At deres ønsker og behov ikke betyr noe som helst. Den spennede mannen de en gang følte seg avhengig av fremstår etter hvert som et tomt skall. Han kan ikke elske, kun eie, og da bare som en del av en større samling. Sexen føles mekanisk og kald, og er pervers på hennes bekostning siden han så lett går lei. I den grad han ønsker å behage er det for at han skal føle seg mektig og potent selv.

«Psykopatiske elskere» blir selvsagt en selvmotsigelse. De kan ikke elske, de er gode i senga. Og de liker å trykke på såre punkter hos mennesker som står dem nær. Dette gjør dem til sadistiske elskere. Når de har beseiret deg, starter nedturen. Spill som vanlige folk spiller for å krydre tilværelsen utgjør hele livet deres. Man har å oppfylle deres fantasier, enten man vil eller ikke. Boken til Brown får være en advarsel.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

20 okt. 14 13:53

Dette er selvopplevd.
Men som forfatteren påpeker,- så blir dette etterhvert for komplisert å takle.