Følsomme menn

Hei Preben. Jeg har tenkt en del på det du har skrevet om å være følsom i varerende grad. Jeg tror jeg kanskje er en av de mer følsomme, kanskje også til kvinne å være. Jeg kjenner meg også igjen i beskrivelsene dine, hvordan jeg opplever andre - spesielt menn - til tider som svært ufølsomme. Synes det er lett å bli såret, og føler ofte at jeg ikke blir sett i et forhold. I starten så merker jeg ikke så mye, da ting er spennende og man liksom ikke er nær likevel. Den vonde følelsen kommer derimot gradvis etter hvert som man bli bedre kjent. Som da det siste forholdet ble slutt. Plutselig stoppet det bare opp, og vi kom ikke nærmere. For ham var alt i orden. Selv synes jeg at forholdet ble tomt. Det var som jeg sakte sultet i hjel i mangel på nærhet. Hvor finner man følsomme menn? Hvor finner man dem som har en sjel inni, og ikke bare er maskiner?
Liv.

Hei Liv. Jeg synes følsom/ufølsom-tematikken du tar opp er interessant. Det har et kjønnsperspektiv - helt klart, men det gjelder også mer eller mindre følsomme individer. «Følsom» er et nokså diffust begrep, men jeg synes det blir litt kjedelig hvis vi bare konkretiserer det til å gjelde empati. Empati handler om evne til innlevelse med andre mennesker. Empatiske mennesker har letterer for å sympatisere, og ta hensyn. «Følsomhet» kan muligens fange noe mer. For eksempel, la oss bli enda mer diffuse og snakke om kunstnerisk følsomhet. Finnes det? Noe som ikke nødvendigvis trenger å handle om mennesker, men ett menneske i møte med tause omgivelser. Følsomhet i møte med natur, farger, språk, lyd. Et følsomt menneske får sterkere reaksjoner på sine omgivelser. Føler mer.

Jeg er ikke så følsom. Fordi jeg er mann, og fordi jeg er Preben. Mister jeg noe som følge av dette? Lenge trodde jeg at følsomhet ga en rekke fordeler, som skjønnlitterær forfatter, til eksempel - man snakker jo om en språklig «sensibilitet» som skal til. Og fordeler som menneske genrelt? Det å skrive om livet og om å forstå andre mennesker krever jo maksimalt med innlevelse, ikke sant? Maksimal empati. Klisjeen på åndsmennesket er jo en person som er følsom inntil det psykotiske, som må beskyttes både fra selv og andre. En litt sånn halvgal eksentriker som ikke trenger å følge våre regler fordi han (ofte er de menn) er så spesiell. Det superfølsomme åndsmennesket er en klisje som henger igjen fra romantikken, men som fremdeles gir kredibilitet til «kulturen» i kulturen. Odd Nerdrum er et enkelt eksempel - men som de fleste likevel vet hvem er.

Men det er ikke slik at maksimal følsomhet gir mer innlevelse, bedre forståelse, kunst, eller menneskelighet. Faktisk er det slik at det finnes like mange mennesker som er like følsomme som meg, som deg. Vi er alle like normale, og definere derfor den menneskelige erfaring i like stor grad. Din ekstra følsomhet gir ikke mer innsikt i min opplevelsesverden, enn min ufølsomhet stenger meg ute av din verden. Vi ser, tolker, opplever verden forskjellig. Følsomme mennesker har en priveligert tilgang til livet slik følsomme mennesker erfarer det. Ufølsomme mennesker har priveligert tilgang til livet slik ufølsomme mennesker opplever det. Derfor trenger vi også ufølsomme kunstnere, forfattere og filosofer. Cormac McCarthy er en av mine yndlingsforfattere, til eksempel. Utvilsomt fordi han skriver om en verden og mennesker jeg gjenkjenner. Han validerer meg. Han bruker språket på en måte jeg føler balanserer utenfor det patetiske. Han beskriver et maskulint univers på en maskulin måte. Stramt, nøkternt, nådeløst. Følsomheten hans blir da troverdig for meg, og derfor gripende.

Min erfaring tilsier at ufølsomme mennesker har en tendens til å være realister. De er mer skeptiske til verden, fordi de ser en verden de følsomme ofte ikke ser. De følsomme mener jeg har en tendens til å være idealister. De er optimistiske på menneskehetens vegne, og tror på det gode i folk. De forstår mennesker slik de forstår seg selv. Idealister ser godhet der realister ser tilfeldigheter eller maskert egeninteresse, villedelse og unaturlige omstendigheter der realisten ser mennesketnaturens potensiale for ondskap i full utfoldelse. Bryter samfunnet sammen, griper realister etter våpen for å beskytte seg selv og sine. Idealister griper etter fiskesnøre, frø og redskaper til å dyrke jorden.

Dere tror meg kanskje ikke men studier har funnet at det langt på vei kan være biologien din som avgjør om du stemmer venstre eller høyre, og hvor empatisk du er. Høyrekonservative partier trekker flest menn, mens sosialistiske partier trekker flest kvinner. Høyre konservativepartier trekker mindre empatiske, skeptiske realister, mens sosialistiske partier trekker empatiske, optimisitske idealister.

Her det er jo interessant å merke seg (selv om skillet jeg nå skisserer blir noe kunstig) at hvis samfunnet bryter sammen trenger vi både dem som griper etter våpen, og redskaper og frø for å dyrke jorden. Begge mennesketypene bærer en type innsikt i menneskenturen. Griper alle etter våpen, overlever ingen. Men hvis ingen skjønner at åkeren må beskyttes, så overlever heller ingen. Ufølsomme realister har en blindhet for menneskets potensiale for samarbeid og godhet, mens følsomme idealister har en blindhet for menneskets grusomhet og egoisme. Tror jeg.

Ser man på dette i et kjønnsperspektiv stiger mannen frem som den litt tøffe beskytteren som ikke tar noen kjangser i møte med fremmede. Manglende følsomhet gjør ham distansert, men også bedre rustet til å forutse mennesker med onde hensikter. Han tåler er brutal verden bedre på den måten, men er paradoksalt nok også årsak til den. Hennes ekstra følsomhet og sans for samarbeid blir selvsagt en ressurs som hele familien - inkludert ham - nyter godt av. Hun skaper og vedlikeholder sosiale nettverk. Nyere studier har avdekket at det kan finnes en kvinnelig stressrespons som er helt annerledes enn den mannsdominerte «fight or flight» varianten. Det kan se ut som kvinner kan reagere på stress med å utskille ekstra store mengder oxytocin, som fasilitere tilknytning og samarbeid med andre mennesker. Et kjemikalie som også frigis når mennesker har sex.

Det jeg prøver å si er vel at ufølsomhet også har en rekke fordeler, akkurat som følsomhet har. Men i trygge Norge er det lettere å ta seg råd til et idealistisk syn på tilværelsen og mennesker, da vi langt på vei beskyttes mot den verden de fleste andre mennesker fortsatt lever i. Ufølsomhetens fordeler er ikke like nødvendige, mens de negative aspektene henger igjen. Det er også de følsomme blant mennene som er vinnerne. I arbeidslivet og reproduksjonen. De som har testosteronet og «vinnerinstinktet», men samtidig sans for samarbeid, og som bryr seg om hva de ansatte føler og tenker. Som forstår kjæresten sin. Det er de som får barna. Følsomme barn for fremtiden.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

7 okt. 14 22:59

Interessant lesing!

Jeg opplever også gang på gang at jeg blir mer følsom der han er mindre følsom, og jeg blir mer ufølsom de (få) gangene jeg møter på en mann som er mer følsom og idealistisk enn meg selv.

Helt enig med Preben i at det ikke er gitt at noe er bedre enn det andre. I et forhold kan man ikke ville ønske å være nær noen for å være grei. Så til innsender har jeg lyst til å si: Les gjennom sms'ene deres. Tenk på hvem som har trukket og foreslått mest… spesielt i tiden rett før du følte en tomhet. Kan det være at han ikke fikk gå i sitt eget tempo, men du forsøkte å påtvinge ham ditt? Det er i så fall nokså ufølsomt. Å føle mye, men likevel ikke agere og reagere så mye, for å tilpasse seg andres tempo og behov for rom, DET er virkelig empatisk.

Sukkerbruker

8 okt. 14 17:51

Jeg er så følsom at det gjør vondt :( Finner jeg lykken en dag, så kommer jeg aldri til å stoppe å smile.

Sukkerbruker

8 okt. 14 17:54

Jeg er så følsom at det gjør vondt :( Finner jeg lykken en dag, så kommer jeg aldri til å stoppe å smile.

Sukkerbruker

17 okt. 14 15:57

fins det ein mann som ikkje bare på 1 ting og godtar at eg er ein av de kvinnene som ikkje kan ha barn og elsker meg som eg er og som holder seg til partneren sin og ikkje er utro

Sukkerbruker

17 okt. 14 15:58

fins det ein mann som ikkje bare på 1 ting og godtar at eg er ein av de kvinnene som ikkje kan ha barn og elsker meg som eg er og som holder seg til partneren sin og ikkje er utro mvh hege marie

Sukkerbruker

19 okt. 14 09:54

Jeg tror såkalt naive idealister ikke er verken så naive eller så idealistiske som du fremstiller det, og realister mer realistiske. Samfunnet som bryter sammen er et glimrende tankeeksperiment for å belyse dette, men jeg tror ikke du har reflektert særlig før du hevdet at den ene gruppen ville dyrket mat og helt neglisjert forsvar og voice versa. Realister ville selvfølgelig gjort begge deler (det er ingenting som tilsier at de skal være mer realistiske mhp behovet for forsvar enn behovet for mat). Naive idealister er jeg mindre sikker på, men jeg har vanskelig for å tro annet enn at de også ville gjort begge deler.

Naivitet og idealisme har en tendens til å forsvinne når det står om livet - ens eget. Jeg tror at det til syvende og sist koker ned til dette: Vi liker ikke å tenke på ting som er ubehagelige. Mange har lagt seg til vane aldri å gjøre det - om de ikke må. I stedet "lurer de seg selv" og "velger å tro" hva det nå enn er som får dem til å føle seg bra.

Mitt inntrykk er at kvinner gjør dette mye mer enn menn. Og siden jeg ser på det som en slags intellektuell feighet, en fundamental uærlighet og mangel på integritet, blir det enda vanskeligere å finne en kjæreste. Ditt forsøk på brobygging her er etter mitt skjønn feilslått - i hvertfall for de som ønsker et varig forhold. Man skal helst kunne beundre og akte sin partner, og for meg i hvertfall er disse holdningene (for det er det de er - realister kan være uenige om alt og se verden helt forskjellig, men har samme tilnærming til livet!) for fundamentale til å ignorere.

Sukkerbruker

19 okt. 14 10:39

For øvrig må jeg si at jeg heller ikke kjenner meg igjen i at realister skal være mindre følsomme eller mindre idealistiske enn mer naive optimister. Og etter å ha reflektert litt over det ser jeg liten grunn til å tro det er noen sammenheng her, og en plausibel forklaring på hvorfor det kan virke sånn.

Jeg er svært følsom på mange måter. Vakker musikk får tårene til å trille. Små hendelser av godhet, selv på film og i annen fiksjon, kan gjøre det samme. Men jeg vet at jeg *fremstår* som ufølsom en del ganger. Det har å gjøre med at jeg mener det er vel så viktig i en diskusjon å belyse det man diskuterer som det er å unngå å støte (innenfor visse grenser jeg oppfatter som rimelige, selvfølgelig). Samt at jeg synes det er tullete å bli såret eller sint fordi folk ikke mener det samme som en selv, og har en tendens til å tenke at "det er deres problem, ikke mitt". Likedan forsøker jeg å akseptere at andre kan si noe jeg finner støtende - at de har full rett til sin mening - og jeg ønsker jo dessuten å få vite hva de faktisk mener, uten filter. (Det bør være unødvendig å legge til, men det finnes selvsagt mange måter å såre på som ikke hører hjemme noe sted - som for eksempel rene personangrep.)

I egne øyne er jeg både en realist og en idealist. Og tenker du over det ser du fort at dette ikke er ytterpunkter på samme spekter, men to ulike dimensjoner. Man må nødvendigvis ha en ide om hvor man vil, hva som er ønsketilstanden, hva som er ideelt, før man kan gjøre seg opp noen formening om hvordan komme dit. Det er først da realismen setter inn og naturlig nok ofte fører til mer pragmatiske løsninger enn de som foreslås av mer naive mennesker.

Kort sagt tror jeg at du er med på å underbygge en stereotyp som fungerer omtrent som følger:
- Realister fremstår ofte som ufølsomme fordi de i mindre grad unngår vanskelige tema og aksepterer at man kan støte og bli støtt i meningsbrytning.
- Realister fremstår ofte som mindre idealistiske fordi de er mer pragmatiske og i mindre grad går direkte fra ideal til praksis uten å tenke gjennom ting.

Nå er det sikkert mange naive positive folk som synes jeg er passe frekk som våger å hevde at det finnes noe som er bedre enn noe annet. Men det mener jeg. Å ikke tenke og velge å flyte på følelser er egoistisk og dessuten farlig. I den verden vi lever i er det et desperat behov for elektorater som er skeptiske, tenkende, engasjerte og REALISTISKE!

Helt til slutt vil jeg bare forsøke å hindre en misforståelse som lett kan oppstå om man leser mellom linjene her. Jeg sier IKKE at følelser ikke er viktige. Ayn Rand har sagt det (av alle steder i et intervju på trykk i Playboy i 1964 - ting forandrer seg!) bedre enn jeg kan selv, så jeg tillater meg å sitere:

"An emotion is an automatic response, an automatic effect of man's value premises. An effect, not a cause. There is no necessary clash, no dichotomy between man's reason and his emotions -- provided he observes their proper relationship. A rational man knows -- or makes it a point to discover -- the source of his emotions, the basic premises from which they come; if his premises are wrong, he corrects them. He never acts on emotions for which he cannot account, the meaning of which he does not understand. In appraising a situation, he knows why he reacts as he does and whether he is right. He has no inner conflicts, his mind and his emotions are integrated, his consciousness is in perfect harmony. His emotions are not his enemies, they are his means of enjoying life. But they are not his guide; the guide is his mind."