Familieforræderen

Hei Preben. Takk for fin spalte. Julen er her og jeg er singel. Temelig kjipe greier å fly hjem til vestlandet og sitte rundt middagsbordene i slekta, mens søsken og søskenbarn sitter med sine kjærester og ektemenn med både ett og flere barn. Det er bare å grue seg til å bli bombardert med spørsmål om hvorfor man er singel, for det er lov å stille nærgående spørsmål når man er nær familie. Sånn er det bare. Det er enklere når man er i Oslo, hvor jeg bor. Mange er single, selv godt oppi trettiåra. Hemme etablerte alle seg tidlig. Man føler seg som en skikkelig avviker. Hvordan skal man holde ut? Hva skal man si? Kjenner jeg både gruer og gleder meg. Truls.

Hei Truls, hyggelig at du liker spalten. Beklager at svaret kommer litt sent. Jeg ble syk i forkant av julen. Men når det er sagt, så kjenner jeg meg godt igjen i beskrivelsen. Jeg kommer også fra vestlandet, et mindre sted som heter Jæren. Min lillesøster giftet seg forholdvis tidlig og fikk barn, og det gjorde også de fleste av mine søskenbarn. Jeg var vel også den første i slekta som flyttet til byen (Oslo) og tok høyere utdannelse. Det er et annerledes liv på mange måter. Man møter nye mennesker hele tiden, som i seg selv kanskje gjør det vanskeligere å etablere seg for de eventyrlystne, og man vil også komme på plass før man etablerer seg. Tar man lengre utdannelser, tar det nødvednigvis lengre tid. Og blir man forfatter faller aldri noe riktig på plass. For de som ble værende hjemme, så blir ting forutsigelig – på godt og vondt – mye tidligere.

Ender man så opp singel over lang tid, selv etter at studier er fullført, så kan perioden mellom tiden hvor de hjemme etablerte seg, og nå, bli veldig lang. Hva er det man venter på, liksom? Og kan man ikke bare flytte hjem og ta seg en jobb og finne noen? Vel, nei, man kan ikke det, for alle årene man tilbrakte der ute (i verden) har påvirket hvem man er. Og hvis man ikke har opplevd hvordan det er å flytte fra et lite sted til et større sted – og føle at det er riktig - må det være vanskelig å forestille seg hvor omveltende det er.

Innimellom drar man hjem og møter familien, og det føles godt. Det kan gå lang tid mellom hver gang. Det går noen dager og man ser hvor lite som har endret seg hjemme. Ingenting har endret seg. Hva gjør alle folkene som bor her. Jo de sitter og ser på TV, og handler daglivarene sine. Og selv om det gjerne er det folk gjør også i byen, så føles det bare som ett alternativ. Ikke som sjebne.

De første årene er man selvsikker og arrogant. Herregud, har de ingen ambisjoner, liksom? I byen er alt nytt og spennende, man har ting på gang. Damer, venner, planer. Alt er mulig. Noen år senere har man gjort en del. Ting blir rutine. Det går måneder mellom hver gang man møter noen man liker. De fantastiske vennene man trodde alltid ville være der har også begynt å etablere seg. Samlivspartnere kommer før venner. Det samme gjør barna deres. Venner er noe de etalerte møter i ny og ne, når man har tid blant alle de andre, viktigere tingene. Og gjerne møter man venner man har noe til felles med. De etablerte vennene. Når julen kommer, er familie alt. Venner – ingenting.

Etter hvert som årene går, endres ting sakte men sikkert. Egne valg virker ikke like smarte. Man ser hvor tette båndene deres er. Relasjonene man selv har investert i, forvitrer sakte men sikkert, år for år. I byen er livet kanskje mer spennende, men du verden så alene man kan føle seg, omgitt av så mange fremmede. Og det er ikke like spennede lenger, heller. Ulikt mange av de man ble kjent med i byen, så kan man heller ikke dra hjem og møte familen i forstedene i helgene. Man merker at man er innflytter. Man prater dialekt. Man er mer sårbar. Man er avskåret fra sine egne. Det er ikke de. De får i pose og sekk. Min familie er på andre siden av fjellet. Deres familie er i Bærum. 30 minutter unna.

Saken er den at for min del så kunne jeg aldri ha blitt hjemme. Jeg hadde blitt deprimert. Og når livet har pågått en stund så ser man også hvem man virkelig er, i konsekvensene av alle de bittesmå valgene man har gjort på veien. Konsekvenser man aldri kunne ha forutsett fordi de virket så ubetydelige. De er nå ens situasjon. Jeg gikk mot strømmen, så det var utvilsomt meg som gikk. Jeg satt lenge som deg rundt julemiddagsbordet. Familieforræderen. Han som stakk.

Så hva kan man gjøre for å holde ut, spør du. Vel, en ting man kan gjøre er å forberede seg mentalt i forkant. Vær en god onkel og lek med barna. Akseptér at du er litt annerledes enn dem, og husk at de er den eneste familien du kommer til å ha. Det viktigste for dem er at du er hjemme, sammen med dem. Gi dem disse dagene. Ikke fall for fristelsen å la være å dra hjem til jul, slik jeg gjorde en gang. Det var ingen god følelse.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

29 des. 14 15:12

Jeg kjenner meg igjen i situasjonen, og maaange gjør det. En ting funker alltid. Ærlighet: Nei, jeg har ikke funnet noen det har klaffet meg. Ja, jeg har forsøkt. Nei, jeg er ikke fornøyd med situasjonen, men jeg må bare akseptere at der er der jeg er akkurat nå, og det må jeg bare akseptere.
Når det er sagt - katten sluppet ut av sekken - så går alt så mye lettere. Da kan man bare være seg selv, som en del av familien. Det er jo tross alt det man er, enten man er med eller uten partner og barn. God jul!