Nok å være to?

Hei Preben. Jeg satt og diskuterte med bestekompisen min her om dagen. Temaet var hvilke jenter man bør gå etter når man skal finne seg en kjæreste? Jeg har gått og tenkt på dette siden. Vi var to single karer på vei inn i sommeren som kom, og vi er fremdeles single når som det har blitt kaldt og kjipt. Og ja, vi er begge medlemmer på Sukker. Vi er også begge i en alder hvor det ikke hadde vært unaturlig å få barn, for å si det slik. Noe kan derfor være galt med oss, ble vi enige om. Det var galgen-humor der og da, men det er jo ikke bare morsomt heller. Jeg er lei av singeltilværelsen. Det vi også fant ut at vi var enige om, var at damer ofte er kjedelige. Det finnes så utrolig mange kjedelige damer, og de blir bare kjedeligere jo eldre de blir. Hvor finner man selvsikre damer som har interesser, og som man kan tilbringen livet sitt med? Hilsen Karl (& Co).

 Hei Karl & Co. Høres ut som dere har hatt en røff sommer. Det er vel tiden på året man har de høyeste forventingene til kjærligheten. Alle de lange sommernettene, sommerfestene, grilling, båt, reker og romantikk. Det er vel noe i at man er mer sosial om sommeren. Når det er kaldt så trekker vi inn i de varme rommene med folk vi allerede kjenner. Eller vi fester blikker og går rett frem så fort vi kan i kulden. Eller tja, noen er flinke til å bruke deler av den kalde årsiden også da. Skiturer, og så videre. Men rent statistisk så burde det vel være større kjangs å møte noen om sommeren. Når det er sagt, så er det vel ikke årstidene som er det største hinderet for Karl & Co. Dere treffer jenter, men de er så kjedelige?

Jeg skal ikke trivialisere, for jeg kjenner meg igjen i problemstillingen. Faktisk i den grad at jeg har tatt et lite oppgjør med meg selv (prøvd i hvertfall). Jeg er en forholdsvis spenningssøkende person av natur. Jeg har ikke tatt trygge valg i livet, og det har fordeler og ulemper ved seg. Jeg kan også fort kjede meg i andres selskap, og dette gjelder da også kjærester. Som du kanskje gjetter så har også jeg noen forhold bak meg. Men jeg peker ikke (lenger) på mangler hos «kjedelige» damer. Jeg tror nemlig at de såkalte kjedelige menneskene er bedre egnet til lange og stabile forhold enn spenninssøkerne. En annen ting er hva man kan kreve av en potensiell partner. For det finnes også en rekke andre viktige ting drømmedama, eller drømmetypen skal ha. Han eller hun skal være forståelsesfull, omsorgsfull, stabil og tålmodig, ikke sant? Spesielt hvis man tenker på en fremtidig familie?

Det er ikke vanskelig å skjønne at slike egenskaper, som ikke sjelden inkluderer en viss forutsigelighet i atferd, kan oppleves som kjedelige. Samtidig er det også er svært postive egenskaper som hjelper i et forhold. Nå sier jeg ikke at dette nødvendigvis er gjensidig ekskluderende sider ved en personlighet, men det finnes nok et mønster. Så hva er det man ser etter når man systematisk velger bort de kjedelige damene?

For min del – i begynnelsen - så tror jeg det handlet om at jeg var rastløs og ikke villig til å si nei til alle de andre mulighetene der ute. Senere så handlet det mer om urealistiske forventinger til en partner. Og her tror jeg kanskje hele kulturen og idealet omkring den romantiske kjærligheten er noe skrudd. Det virker som at personer som er i forhold ikke skal trenge andre personer i livet sitt. Partneren kan/skal fylle alle behov, slik at man kan vende seg innover i sitt par-prosjekt og bli en selvforsynt enhet. Det hadde selvsagt vært fantastisk å finne en partner som kunne fylle alle ens sosiale, emosjonelle og fysiske behov på en gang, men er det ikke også litt urimelig? For min del så tviler jeg. Ikke fordi det er noe galt med menneskene rundt meg, eller «damene», men fordi jeg er en person som av en eller annen grunn trenger mye og variert stimuli for å være lykkelig. Mer enn mange andre kanskje. Mer enn jeg mener man kan forvente av en enkelt annen person, uavhengig om det er en mann eller kvinne.

Jeg tror også at mange personer opplever dette. De ender likevel opp i gode forhold, hvor enten begge parter er spenningssøkende, eller bare den ene, og får barn, om enn kanskje ikke like ofte. Det jeg tror disse parene får til, er å gi hverandre plass til å fylle opp med andre mennesker der hvor det er nødvendig. Det er selvsagt ikke lett i en travel hverdag hvor det sosiale blir tiden man har til overs mellom bleieskift og jobb. Man møter da kanskje heller ikke så mye forståelse for at man må møte noen venner for å få påfyll, hvis partneren endelig ser muligheten for litt kvalitetstid sammen, bare dere to. Problemet kan selvsagt oppstå på et tidligere tidspunkt i livet også. Partneren vil tilbringe mer tid sammen enn du vil. All tid om mulig, slik at det blir umulig å få påfyll andre steder.

Dette var ofte et problem for meg. Jeg hadde behov for å møte den nevrotiske alenepappa-kompisen min og sjekke om han snart ble ferdig med den siste boka si. Eller dra på middager som ikke var parmiddager, og glemme at jeg var i forhold en liten stund. Bare være alene litt. De fleste kjærester jeg vært sammen med har hatt forståelse for dette, men problemer med det likevel. Fordi de bare var skrudd sammen slik, eller fordi det romantiske idealet om den fantastiske og selforsynte tosomheten ga dem noia, og en følelse om at noe var galt hvis man ikke var sammen hele tiden, om alt. Jeg fikk alltid lov, og jeg oppfordret dem til også å hilse på venner de ikke hadde sett på lenge. Det ble alltid en liten eim av skuffelse liggende i luften. Et lite ubehag som førte til at jeg sensurerte meg selv, og ikke dro mange av de gangene jeg hadde lyst. Det var for å gjøre henne til lags, men det førte jo bare til at jeg ble misfornøyd i lengden, og fikk følelsen av at vi ikke «passet sammen». De siste årene har jeg vært tydeligere og ikke gått på akkord med meg selv. Det har også vist seg å være det beste.

Jeg kan ikke si hvor du finner den ene eller andre typen kjærester, Karl. Håper likevel teksten min kan ha noe verdi for både deg og kompisen din i jakten på det gode forholdet. Det er faktisk mulig at de «kjedelige» damene er de beste kjærestene, selv om de ikke klarer å erstatte vennene dine.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

2 des. 14 21:26

Dere kan jo eksperimentere litt med relasjonsprofilen. Da kan dere teste ut litt rundt egenskapene Preben diskuterer og bli mer bevisst på hvordan dere skal la relasjonsprofilen bli stående.
Lykke til!

Sukkerbruker

3 des. 14 22:04

Klokt svar. Vi har for høye forventinger til at partneren skal være muntrasjons- og underholdningsmaskin. Det virker også som om det er et kvalitetsstempel å si at man har reist jorda rundt fem ganger, har spennende hobbyer, driver med ekstremsport og "forventer effektivitet". Det er et kunstig bilde, skapt av media. De fleste lever ikke sånn, og vil heller ikke det i lengden. Å være kjedelig kan lett snus til noe positivt. Kjedelige jenter går ikke så fort lei av dere. De er gode på langsom kjærlighet. Den som varer, og som dere egentlig leter etter.

Sukkerbruker

14 jan. 15 07:04

Jeg leter etter ei "kjedelig" jente...som liker sofakos fremfor risikosport og 12 timer på treningsenter hver dag...

Hvor finner jeg disse "kjedelige" trygge jentene dere her snakker om?

Menn ER forskjellige...:D

Sukkerbruker

24 feb. 15 20:38

Jeg tror at vi normenn generelt er kjedelige. Kvinner som menn. Rett og slett fordi vi ivrer sånn etter å ligne hverandre at vi går rundt som litt androgyne alle sammen. Ikke nødvendigvis av utseende. For jentene pynter seg og gutta har skjegg, men vi er lært opp til å tro at vi er og mener at vi bør være like. Ikke kun likeverdige, men også med like egenskaper. Spesielt gjelder det slike søtinger som meg selv, fra utdannet middelklasse.
Personlig har jeg gjort det jeg kunne hele livet for å prøve å luke ut ulogiske og irrasjonelle tanker, handlemåter og følelser. Uten å forstå at jeg dermed også luker ut det intuitive, og følelsesbaserte og mystiske, og myke i meg. Jeg har lært å stå på egne ben hundre prosent, i alle situasjoner. Og aldri lært være sårbar, eller utviklet mye følsomhet. Jeg har lært å argumentere, logisk som en romersk senator(?!) ..og aldri latt meg eksplodere i glødende raseri. Og på den måten vist at jeg bryr meg.

I det hele tatt har jeg dyttet vekk det i meg som er aller mest levende og spennende. Og som er der for at man kan åpne opp for følelser, ikke bare hodet.

Nå har jeg lært å legge fra meg det rasjonelle når jeg ikke trenger det og styrke det emosjonelle, og dæven for en respons jeg får!

Jeg føler at hjertet mitt åpner seg og at jeg stråler av sødme og sensualitet. Og rommet praktisk talt stopper når jeg kommer inn, og jeg får lidenskapelige og seriøse forslag fra alle kanter.

Jeg har kun vært her en dag nå, og tenker på å dra, fordi en som virker utrolig bra vil møtes.

(Og gutta jeg vil ha, ja det er de som er motsatt av meg, og ganske like det jeg hadde lært meg. Ambisiøse, tydelige. Klare)

Så kan anbefale det til jentene her. Ikke vær for redde for det irrasjonelle. Det er en gave!