Det gjør jævlig vondt

Hei! Jeg leste artikkelen du skrev om om "incel" med stor interesess siden jeg aldri hadde hørt om "diagnosen" før. Jeg er en av de taperne. Jeg opptrettet til og med en anonym mailadresse utelukkende for denne mailen pga den helt enorme skammen og følelsen av å være fullstendig mislykket som menneske. Jeg er en mann på 24 år, og har aldri vært i nærheten av et forhold eller noe seksuelt i hele mitt liv. Det mest seksuelle jeg har gjort med andre er å kline tre forskjellige jenter. Men det var tulleklining på fest, så det var ikke noe forføring inne i bildet.

Dette betyr at jeg har "ransaket" hodet mitt flere millioner ganger for å finne ut av hva som er galt med meg. For å være så patetisk som jeg er skal ikke gå an. Alle andre i hele verden klarer, i varierende grad, å sjekke jenter. Jeg er derimot sjanseløs. Har aldri opplevd å bli likt av en jente i hele mitt liv (som noe annet enn en venn), og det gjør jævlig vondt. Å få en kjæreste er det jeg ønsker meg mest av alt i hele verden, men jeg begynner å bli mer og mer sikker på for hver dag som går at jeg kommer til å ende opp som en av de taperne som aldri klarte å få seg noe, og som dermed kommer til å dø alene uten noen som helst form for familie.

Har meldt meg inn her på Sukker i ren desperasjon. Vært på en date. Ble bare med den. Ingen andre svarer. Det til tross for at jeg ser normal ut, er i ferd med å bli ferdig med en av utdannelsene som gir høyest status her i landet, og har en profil som jeg har prøvd å gjøre skikkelig. Til å være så mislykket, tror jeg at jeg fremstår som en helt normal fyr med et godt sosialt nettverk, som ofte er å finne på byen, men som mangler den ene helt vesentlige tingen. Jeg pleier å tenke litt halvseriøst at jeg er lettere sosialt tilbakestående. Spørsmålet er hva i all verden jeg skal gjøre? Føler at jeg har mistet 6-8 år av livet mitt som jeg aldri får tilbake, og jeg må få et gjennombrudd snart for å ikke utvikle en alvorlig depresjon.

Hilsen en anonym tulling full av skam.

Hei Anonym. Takk for tilbakemelding. Jeg visste vel at artikkelen kom til å treffe noen, desverre. Jeg tror taushet rundt dette tabuet kan være svært skadelig for de som rammes, og det er flott at du tør. Det som er veldig lett å se er at Incel tilværelsen din har ført til svært mye selvforakt. Og det er trist. Jeg forstår at det er vanskelig å holde på selvrespekten når man føler at man blir sett på som verdiløs utenfra. Men vet du hva, det er faktisk et bedre utgangspunkt en det som ofte er den alternative psykologiske mekanismen, som er et destruktivt selvforsvar: Å begynne å hate parten man bli avvist av. Mange mennesker som blir avvist av det motsatte kjønn gjør nemlig det. Enten de er menn eller kvinner, Incels eller bare nesten.

Jeg har også lenge gått og fundert på hva det er som skiller mennesker som vender forakten innover, eller utover. Det har vel kanskje noe med hvor ydmyk man er i utgangspunktet? Folk er ulikt skrudd sammen. Noen går inn i et rom med fremmede og lurer på om man vil bli likt. Andre går inn i et rom med fremmede og lurer på om man vil like dem man møter. Noen ser seg selv utenfra i større grad enn andre, og objektiverer seg selv lettere. Andre mangler evnen å se seg selv utenfra; å objektivere seg selv, og har da også gjerne ha vansker med å justere oppførselen etter omgivelsene. Slike folk kan ofte bli mislikt og oppfattet som sosialt klønete. De lider også som følge av dette. Men det finnes også dem som gir faen i andres perspektiver, oppfatninger og følelser. De ligger ikke høyt på autismespekteret, men scorer sannsynligvis nokså lavt på empati. De lider heller ikke noe særlig.

Jeg tror det er dem som går inn i et rom med fremmede og lurer på om man vil like dem man møter, som også har lettest for å vende forakten utover. Som har har lettere for å hate andre enn seg selv. Det er derfor jeg sier at ditt utgangspunkt er det beste av to onder. Som mannlig Incel må det være lettere å jobbe seg ut av selvforakt, enn å måte bruke masse tid på å bryte ned livløgner og kvinneforakt som skal holde et skrøpelig og urealistisk verdensbilde oppe. Du ser deg selv på bunnen. Så er det på tide å komme seg opp. Å reise seg. Selvforakten i brevet ditt er åpenbar. Det er trist, og ganske sikkert ikke fortjent.

Det første jeg vil du skal gjøre, er å vurdere muligheten for at du i løpet av all denne tiden med avvisninger har blitt over-sensitiv for nederlag. At erfaringer over tid har begynt å påvirke måten du tolker situasjoner og folks reaksjoner. At du forventer å bli avvist. At du leser avvsininger inn i en masse ambivalente situtasjoner som rett og slett bare er helt nøytrale, eller kanskje til og med positive. At det kan ha blitt et reaksjonsmønster for deg. En negativ fortolkningsramme som også fører til en god del selvoppfyllende avvsninger. At det er du som trekker deg unna, og ikke dem som dytter. At du på den måten skåner deg selv. Og at du kan ha begynt å unngå situasjoner som i det hele tatt gir mulighet for aksept eller avvisning.

At klinisk deprimerte mennesker tolker sine omgivelser negativt er ikke overraskende. Hvordan tror du et menneske som forakter seg selv slik du gjør, tolker andre menneskers oppfatninger av deg? Det er faktisk godt mulig at det som en gang var en presis vurdering av egen situasjon, i dag har blitt noe helt annet. Du kan i dag ha blitt en annen person en det du engang var. Jentene har også blitt eldre. De kan ha endret seg. Ikke dermed sagt at problemet ikke er reelt. Det er det. Men at problemet i større grad sitter i hodet i dag, enn før, og kanskje også på en annen måte?

Jeg vil ikke forenkle, men jeg antar også at du mangler selvtillit. Det henger jo sammen med selvrespekten. Og jenter liker selvsikre gutter. Så hva gjør man i en slik catch 22 situasjon? Man mangler selvtillit fordi man blir avvist. Man blir avvist fordi man mangler selvtillit. Det kan selvsagt også være ting som står i veien, men ut ifra teksten din så kan jeg ikke se annet enn at selvbildet ditt har blitt et alvorlig hinder for deg. Dette til tross for at du er åpenbart ressursterk. Du er også fremdeles veldig ung. Når du blir ferdig med "statusutdannelsen" din så er du ett steg nærmere målet. Du vil kunne tilby en jente trygghet og stabilitet. Jo eldre de blir, jo viktigere blir dette for dem. Snart begynner de å se etter potensielle fedre. De populære testosterongutta som er kongene nå, kommer snart til å falle akterut. Jenter mister mer og mer interessen for dem. Egoet deres vil krympe. Ditt vil vokse. Tiden jobber faktisk for deg, om du ikke knuses underveis. Ikke gi opp. Det kommer faktisk til å ordne seg (sjekk innboksen din).

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

14 mars 15 19:41

Det er ikke alle som like lett finner en partner her i likestillingssamfunnet. Det gledelige er at det er en stor skala av ulik kultur her i verden. Mange steder er jentene mer oppsøkende og mannens rolle annerledes.

Mitt tips er å pakke kofferten og reise rundt til ulike steder og oppleve ulik kultur. Kanskje du finner kjerligheten eller kanskje du kommer tilbake med en annen mentalitet.

Likestillingstrenden her hjemme kan fort bli at menn reiser til utlandet for å finne kjærligheten, og kvinner reiser til danmark for inseminering.

Ikke ta det så tungt, ut og reis!