Ensomheten kveler meg

Hei Preben. Jeg ble singel for noen måneder siden, og har funnet ut at jeg takler dette svært, svært dårlig. Jeg er nok en ensom person. Når jeg tenker tilbake så har jeg gått fra forhold til forhold, og ikke vært alene siden jeg flyttet hjemmefra for over ti år siden. Det tror jeg også har vært noe av grunnen til at jeg er singel i dag. Jeg venter ikke på den rette. Jeg hopper bare fra isflak til isflak, livredd for the kalde vannet. Nå som jeg er eldre, er jeg lei, og jeg vil ha mot til å tørre stå alene. Å bruke tid på å finne ham jeg har ventet på i alle år. Problemet er at ensomheten min driver meg i armene på feil mann, gang etter gang. Tror jeg da. Har du noen tips for å holde ut? Takk for flott blogg forresten. Ida.

Hei Ida. Greit at du har funnet ut av saker og ting. Så er det jo lettere sagt enn gjort å bryte med det som kanskje har blitt et kjipt handlingsmønster. Å gi gode råd kan også virke litt for lettvint, og jeg vil helst ikke fremstå slik. For fornuft er ofte ikke nok til å styre følelsene vi har. Ensomhet er tross alt en følelse. Ikke et sosialt faktum. Men kanskje det å gjøre seg litt mer bevisst dette viktige skillet kan lindre noe av følelsen mens den herjer, likevel?

Ensomhet som følelse er en del av den kognitive utrustningen vi har fått nedarvet, som skal sikre overlevelse for oss selv og våre barn. Det gjør den også til en veldig sterk følelse, på lik linje med sjalusi og frykt, kanksje. Jo, alle følelser har et evolusjonspsykologisk fundament, selvsagt. Men man skjønner også da at disse følelsene ikke nødvendigvis er like funksjonelle i dag. Å bli forlatt på bakken eller i skogen en liten stund, før i tiden, kunne bety døden. Panikken som følger følelsen av å være etterlatt blir rasjonell.

Vi har alle hatt følelser av å bli forlatt en eller annen gang i løpet av livet. Gjerne mens vi var små barn. Når vi blir minnet på denne følelsen i voksen alder, eller sanser at den er like rundt hjørnet, kan panikken presse seg frem. Noen har hatt følelser av å bli forlatt oftere eller strerkere enn andre, opp gjennom oppveksten. Hvorfor er det slik at du er nødt til å alltid ha en kjæreste? Hvorfor finner du ikke tilstrekkelig støtte i venner og familie?

La meg prøve å kommer med noen tips da.

Som vi allerede har vært inne på, når du er ensom, prøv å fokuser på at det først og fremst er en følelse som har oppstått i deg. Det er ikke nødvendigvis et sosialt faktum. Hjernen har en tendens til å delegere oppmerksomhet i retning av det vi frykter, så følelsen har en tendens til å bli blåst opp når den kommer. Men har du færre folk rundt deg av den grunn? Hjernen har også en tendens til å rasjonalisere følelser, dessverre. Følelser vrir på fakta, med andre ord. Vi spør oss selv, «hvorfor føler jeg meg slik? Er jeg en taper? Er det ingen som elsker meg?». Og slik blir det verre. Er det i stedet mulig å bare registrere følelsen, så titte litt på de sosiale fakta, og så slippe taket i den? Jeg vet sannelig ikke. Men prøv?

Det er ingen grunn til at man er nødt til å sitte med følelsen alene? Og du trenger jo strengt tatt ikke finne en fyr for at den skal bli borte? Du kan savne en kjæreste, uten å føle deg ensom og isolert, ikke sant? Hva med å ringe til en venninne, eller ta en tur hjem til mor? Folk varierer litt i hvordan de håndterer negative følelser. Noen isolerer seg, andre søker fellesskap. Hvordan er du? Jeg har faktisk en kompis som foretrakk å bo i kollektiv godt oppi voksen alder fordi han ikke likte å være alene og singel. Han var også veldig flink til å kultivere vennskap, som kanskje er den sunneste responsen på følelser av ensomhet. Hvor flink er du til dette? Bruker du kjærester for å erstatte et sosialt liv generelt?

Gjør deg bevisst tankemønstre, ikke bare handlingsmønstre. Opp gjennom oppveksten lager vi små fortellinger som liksom skal forklare hvordan vi føler oss. Barn som ikke er lykkelige, kan gjerne lage seg en forestilling om at noe er galt med dem. Mobbeofre kan føle seg isolerte og ensomme godt opp i voksne alder som følge av tankemønstre som har satt seg, og som bekrefter et negativt selvbilde som ikke stemmer med virkeligheten. Bærer du på slike negative monologer, som det også kalles, som forvrenger selvbildet ditt?

Sist men ikke minst, ensomhet er en selvsentrert følelse. Å ha noe utenfor en selv man verdsetter mer, gi en følelse av mening med livet, og i noen tilfeller også fellesskap. Det finnes folk som flykter inn i veldedighetsarbeid eller «en god sak» som et middel til å bekjempe egne demoner. Men det kan også gjøres i mindre ekstreme former. Hvordan har vennene dine det om dagen? Er den noen rundt deg som du mistenker kan ha det vanskelig om dagen? Kan du være noen for dem?

Jeg stopper her. Resten kan vi ta i en annen gang, for jeg er sikker på at problemstillingen dukker opp igjen. Jeg la merke til metaforen din, Ida. Ser du virkelig dine omgivelser som en et is øde? Seriøst, verden smelter ikke under beina dine; du har tid. Pust med nesa og tenk litt på det jeg har skrevet. Jeg håper det er litt til hjelp. Lykke til:)

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer