Han vil hun skal abortere

Kjære Preben. Jeg har en venninne som er under et enormt press for tiden. Hun har blitt gravid med en mann hun ikke har et forhold til. Man kan kanskje kalle det galskap å ville beholde et barn etter et kort bekjentskap, men... Og det er et stort men. For å gjøre historien kort. Hun er usikker og vil gjerne beholde barnet. Han vil ikke.

Dette gir han utrykk for ved å sende henne ganske grove meldinger- hun har vist meg dem og jeg må si jeg er sjokkert, for å si det mildt- Meldingene består i av hans beskrivelse av henne som person så som; Du er gal, du er ekkel, du ødelegger mitt liv, jeg kommer til å ta selvmord, Jeg skal sørge for at hvis du beholder barnet så skal jeg ta det fra deg. Du stjeler mitt barn...! Han har tilbudt penger for at hun skal bli kvitt det. Han sier til henne at; Du kommer til å ødelegge mitt forhold med min datter Jeg skal ha bevis for at du tar abort etc, etc.

Dessverre har min venninne svart på alle - hva jeg vil kalle hans absurde krav og absurde meldinger, 1) fordi hun føler hun må forsvare seg 2) fordi hun har blitt provosert og 3) fordi hun er redd for hva han kan komme til å finne på. Han har gått så langt som å kreve navnet til hennes eks slik at han kan finne ut mest mulig om både henne og ham for å bruke i en rettsak! Jeg skulle ønske at dette var fiksjon, men hun har- heldigvis- tatt vare på all skriflig kommunikasjon dem i mellom. Hun føler ikke at hun kommer unna. Jeg oppfordrer henne til ikke å svare når han kontakter henne, men det virker som om begge trigges av denne situasjonen. Og oppfordrer henne til ikke å ta kontakt med ham.

Jeg vet at det til syvende og sist er hennes avgjørelse med tanke på abort/ beholde barnet, men hvilke juridiske rettigheter har han når barnet ikke en gang er født. Dette her er jo helt absurd! Dette er kun kortversjonen( og den pyntede) og jeg blir sliten av å vær vitne til det og kan tenke meg at hun er utslitt av å ha en slik mann på nakken!

På forhånd takk. Mvh Annalee

Hei Annalee. Takk for epost. Jeg må si at dette høres både trist og forferdelig ut. Du åpner opp for mange diskusjoner her. Hvorav en vi kanskje kan kalle «ufrivillig farskap». Jeg sier kanskje, fordi jeg vet sannelig ikke om dette er en pågående diskusjon i det hele tatt. Jeg mener vel også at det er udiskutabelt, moralsk sett, hvorvidt menn skal ha muligheten til å avgjøre at en kvinne skal abortere. Om en kvinne skal ha suveren rett til å abortere blir derimot diskutert på moralsk grunnlag rundt om i verden, og i store deler av verden har ikke kvinner denne suverene retten. At kvinner skal være fri fra menns hensyn (om å ville være far) er lettere å argumentere mot, enn frihet fra hensyn overfor et barn (som finnes eller ikke finnes enda). Derfor destilleres argumentasjonen i vesten ned til dem som er «Pro Life» og dem som er «Pro Choice» - Kvinners valg. Ikke menns.

Ufrivillig farskap er likevel et interessant aspekt ved menns erfaringer, som er verdt en diskusjon på eget grunnlag. Det å få et barn har enorme sosiale og økonomiske konsekvenser for en mann i Norge i dag. I andre deler av verden kan menn velge å være fraværende, hvis de ikke ønsker å være far, uten konsekvenser. I Norge griper staten inn. Jeg føler vel at dette fort kan bli en prinsipiell og filosofisk diskusjon i all tilfeller. For hvilken rolle spiller det om mann må leve fattigere en periode, eller om man svekkes på kjønnsmarkedet og får redusert muligheten til å få kjernefamilien på plass, når det er eget barn som er «belastningen». Det som blir panikk i tyveårene, vil jeg tror endrer seg, til den viktigste grunnen til at man står opp om morgenen. Panisk virker også fyren du beskriver

På den annen side: Det må være et absolutt helvete å få et barn med en kvinne som er ond, hevngjerrig eller ustabil, fordi man da blir kontrollert gjennom følelsene man har overfor barnet. Og det er i de aller fleste tilfeller kvinner som alene har det siste ordet, og «samværsabotasje» viser til noe lite hyggelig ved enkelte mødres atferd. Jeg håper ikke mange. Jeg la merke til noe du skrev som umiddelbart kan virke som inkonsekvent og panisk tullprat fra eksen til den gravide venninnen din. Han vil at hun skal abortere, men samtidig vil han ta barnet fra henne fordi hun vil «ødelegge» hans barn. Altså han vil både redde barnet, og abortere det. Men hvis frykten han har egentlig ikke handler om farskapet, men det å bli emosjonelt lenket til «feil» kvinne gjennom felles barn, så gir uttrykket hans mer mening. Han kan gjerne få barn, men på død og liv bare ikke med henne.

Fedre kan straffes av alenemødre av ulike grunner: Hun kan være mentalt ustabil, hun kan være bitter fordi han forlot henne (og skal derfor heller ikke tro han skal få være far heller), eller hun tenker at «jeg ga ham mine beste år og mistet utseende mitt, mens han koser seg», eller han har fått ny kjæreste, mens hun er fortatt alene og utslått åp kjønnsmarkedet, et cetera et cetera. Det kan være mange grunner, og hver enkelt av dem grunn nok til å ødelegge en manns liv. Ut ifra dette perspektivet er panikk rasjonelt nok. Hvem ville ikke gjort hva som helst for å slippe et slikt helvete? Jeg kjenner en mann som sa til meg helt kjølig at han gikk inn for å bryte ned en kvinne slik at hun tok abort. Det høres helt jævlig ut, men når jeg også vet at dette er en fyr som er veltilpasset og snill til vanlig, skjønner jeg også at det er sterke følelser i sving. Han sa det rett ut. «Jeg kan ikke få barn med henne».

Det finnes et argument oppi alt dette som gjerne trekkes frem når menn jamrer seg: At mannen bare skal bruke kondom. Men alle som lever i den virkelige verden, eller som er genuint interessert i menns erfaringer, vet at så enkelt er det ikke. Jo, uhell skjer, og begge har skyld, og så er man uenig i etterkant om hva man skal gjøre om man er blitt gravid. Da burde han brukt kondom. Men det finnes også mange tilfeller hvor kvinner på egenhånd finner ut at det nå er på tide å bli mor, og så sørger de for at det blir slik, uten at de på forhånd forsikrer seg om at han er med på det frivillig. Det blir selvsagt nesten umulig å bevise, og i alle tilfeller tar man først og fremst hensyn til barnet. Men hvis man kan påvise at en kvinne ble gravid med en ufrivillig far med fullt overlegg, hva mener man da om saken?

Bort fra denne litt filosofiske diskusjonen som kanskje kan forklare litt av panikken og råskapen i taktikken og meldingen hans, og over på det du konkret spør meg om. Jeg er ingen jurist, men jeg er ganske sikker på at han har absolutt ingen juridiske rettigheter. Din venninne står fritt til å gjøre akkurat hva hun vil. Et annet spørsmål er hva hun ønsker å oppnå. Vi hun gjerne ha ham som en tilstedeværende far til barnet? Vi hun ha ham som livsledsager? Hun kan faktisk bare kutte ham helt ut og så skrive ham opp som far på fødselsattesten. Resten blir juridisk sedvane.

Selv om du setter spørsmål ved din venninnes dømmekraft, og begrunner dette med at hun vil ha barn med en mann hun nettopp har møtt, skal jeg i det følgende ta utgangspunkt i at hun er en skikket mor, og se bort fra alt annet. Hvordan bør hun gå frem overfor denne ufrivillige faren? For det første synes jeg at du, som hennes venn bør støtte henne, og si at hun selv avgjør hva som skjer videre. Det virker på meg som hun nesten bare lar seg bli hundset av denne fyren. I stedet, hvis hun klarer, bør hun heller forsøke å møte ham for en mulig siste samtale. Og du må gjerne følge henne. I dette møtet bør hun forsøke finne ut hva han egentlig tenker og frykter, og hva som ligger bak all denne «strategiske» fæle oppførselen som skal få henne til å gjøre det han ønsker. Få ham til å kommunisere, og skjønne at det er faktisk hun som avgjør dette. Deretter kan hun kanskje fortelle litt om hennes forventinger overfor ham. Hvis dette ikke går, tror jeg at jeg vill brutt kontakt med ham, om jeg kunne.

La meg bare til slutt også bare tilføye at jeg føler meg ikke veldig sikker i rådgivningen i et så sjebnesvangert tilfelle, og med så lite informasjon å basere denne på. Dette er også en del av livet hvor hva som er riktig og galt, endres ut fra hvilket ståsted man har. Vennligst ta dette til etterretning. Lykke til. Jeg synes det er flott at du forsøker å hjelpe venninnen din. Hjelp og støtte trenger hun utvilsomt.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

21 sep. 15 19:33

Dette er nok venninnen ikke alene om å oppleve. Selv de som har opplevd samme situasjon, har problemer med å snakke barnefaren til fornuft. Utifra det du beskriver, er vel konklusjonen(min) at han bare tenker på sin egen situasjon. Han gir pokker i de konsekvenser en abort kan ha for ei jente. Å leve resten av livet med å vite at noen mangler, kan gi mye smerte.
Det er uansett kjempeviktig at du som venninne, er en god støttespiller for henne uansett valg!

Sukkerbruker

25 sep. 15 10:18

Hvis man får barn med en mann har man et bånd til ham så lenge man lever. Dette høres ikke ut som en mann som man bør ha noe bånd til. Det kan bli mange års helvete.
Hvor sterk er hun? Vet hun hva hun går til?
Det kommer også an på om hun kan få barn senere (hennes alder med mer).
Rent bortsett fra at man jo kan bli jævlig sta hvia noen prøver å presse, og da for alt i verden ikke vil gi seg. Da er jo saken gitt.

Sukkerbruker

25 sep. 15 11:36

Kjipe greier

Sukkerbruker

25 sep. 15 12:01

Hei.

Takk for alle svar og råd.

Min venninne har , etter flere runder med seg selv og samtaler, nå kuttet kontakt. Hun har satt ned foten for hvordan hun ønsker å bli tilsnakket av ham og sagt at hun ikke kommer til å besvare meldinger fra ham som er av hetsende art.
Når det er sagt, har hun sagt til ham- hvis han ønsker i fremtiden- at hun ønsker at han skal være en del av dette barnets liv-
Så får jeg bare håpe at hun greier å forholde seg rolig og saklig i alt dette. Og at dette får en noenlunde " lykkelig" slutt. Selv om jeg ikke tror dette er enden av visa. Dessverre.

Sukkerbruker

26 nov. 00:29


Ikke gjør det. Du tabedp. Det ordner seg