En bedre kjærlighet

Man elsker aldri så hardt og så lett som i tenårene. I den alderen virker det som hele ens biologiske og psykologiske vesen er innstilt på ukritisk kjærlighet. Samtidig så utsetter man seg også for mange skuffelser, selvsagt. Å føle kan være utrolig slitsomt, og noen av forholdene blir destruktive. Så blir man eldre, og klokere. Noen i tyveårene, noen i trettiårene, noen i førtiårene, og så videre. Det blir vanskeligere å bli betatt av noen, å bli «skikkelig forelsket». Det drøyer og man blir frustrert. Joda, det finnes biologiske forklaringer, men nylig ble jeg også gjort oppmerksom på hvorfor det også er bra at man ikke blir like lett forelsket med årene.

En bra ting er at man har blitt mer glad i seg selv. Vi har naturligvis gjort oss flere negative erfaringer i livet, gått på en smell eller to, og lært at for å komme oss videre i livet på en positiv måte, så må man tilgi og akseptere den man er. Og når man omsider er glad i seg selv, så er man også mindre villig til å bruke tid på egoistiske mennesker. Man blir ikke like lett imponert, rett og slett. Vi søker i stedet mot en partner som som verdsetter og beundrer oss. Det tar lenger tid å søke frem til denne personen. Men det er også en bedre kjærlighet å finne.

Noe annet som er bra i livet ditt, og som gjør det vanskeligere å bli forelsket, er at livet ditt er mer innholdsrikt. Etter hvert som du lærer å kjenne deg selv, realiserer du også deg selv. Du har funnet gode venner, funnet ut hva du liker å bruke tiden din på, og hva du ikke liker å bruke tiden din på, du har kanskje en givende karriere og flotte kollegaer, du har kanskje barn fra tidligere forhold som både gir deg styrke og støtte, følelsesmessig. Du lever bedre, omgitt av mennesker som er glad i deg. Treffer du en interessant person, kan du reorganiserer or prioritere litt annerledes i en periode for å se om det er interessant å forfølge et potensielt forhold. Men du går ikke lenger på akkord med seg selv. Og det er en bra ting.

Når man blir eldre har man også lært av tidligere erfaringer. Man har blitt såret, og slipper ikke folk like lett innpå seg. Stenger man folk ute, kan det bli et hinder for kjærligheten, men det å i større grad beskytte seg selv er også positivt. Når man i større grad ser an en potensiell partner før man slipper følelsene løs, opprettholder man både avstanden og sidesynet. Det sier seg selv at om man velger forsiktig, velger man som oftest også bedre. Dessuten, når man ivaretar sidesynet, kan man både vurdere andre personer samtidig, og gjøre bedre vurderinger av personen som står foran en.

Med årene blir mindre tolerant overfor mennesker man ikke liker, og gir slipp på dem lettere. Jo, det er selvsagt kjipt å bli skuffet, men det er bedre enn alternativet: Å finne ut at man har kastet bort tid på feil mennesker etter en stund. Man har rett og slett blir klokere, og man gjøre bedre vurderinger, raskere. Man tynner ut flokken, og ved første øyekast virker det magert og trist. Men egentlig så kaster man ikke bort tid like lett. Og godt er det.

Man har blitt mer uavhengig. På et tidspunkt i singeltilværelsen skjønner man at man fint vil klare seg, uansett, selv om man ikke skulle finner den rette. Når man ankommer dette punktet så står man plutselig fritt til å velge. Vi kan gjøre det vi vil, og har ikke behov for å finne en annen person med mindre det virkelig føles rett. Jo mer uavhengig man blir, jo bedre blir grunnlaget for valg av partner. Noen ganger er det faktisk bedre å takke nei, enn å ta til takke.

Når man blir eldre vil man at forholdene man har i livet skal være meningsfulle. Det gjelder også ens partner. Vi vil at man skal ha ting til felles, at man skal være i stand til å prate sammen, samtidig som at man skal være seksuelt tiltrukket. Ulikt tenårene er det ikke nok å bare hekte seg på den første personen man blir tent av, og så håpe på det beste. Når man modnes, vil man naturligvis har mer ut av det.

Så ja, det kan føles som at det blir vanskeligere å finne kjærligheten med årene, men man kan også lure på hva slags kjærlighet det var den gang. Ekte kjærlighet er vanskeligere å finne, men vi lærer også gjenkjenne den bedre med årene. Det tar tid, men fortsett og let. For når du finner den så vil den sannsynligvis også vare lenger. God jakt!

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

30 nov. 15 11:32

"Stenger man folk ute, kan det bli et hinder for kjærligheten, men det å i større grad beskytte seg selv er også positivt. Når man i større grad ser an en potensiell partner før man slipper følelsene løs, opprettholder man både avstanden og sidesynet. Det sier seg selv at om man velger forsiktig, velger man som oftest også bedre. Dessuten, når man ivaretar sidesynet, kan man både vurdere andre personer samtidig, og gjøre bedre vurderinger av personen som står foran en."

Interessant vinkling, og jeg tror ikke den er feil når skepsis til nye mennesker i ens liv føles rettferdig for begge parter, når den er på et nøkternt/sunt nivå og at skepsisen ikke blir altoverskyggende- og ødeleggende.
Men, det (kan) synes for meg at enkelte er så til de grader såret- og skuffet, kanskje som følge av feil folk, og ikke minst å vanke i grupper av mennesker der misbruk av tillit/betroelser er 'vanlig'- og der trofast lojalitet er fraværende i sin søken etter nye venner (for eksempel singelgrupper der det arrangeres fellesturer under påskuddet/påstanden "vi er alle gode venner", inntil den første intrigen oppstår og rivaliseringen er et faktum), at det simpelthen kan synes umulig over tid å faktisk få lov(!) til å være en som kan vise korrigerende atferd i forhold til den andres tidligere skuffelser, altså der bagateller ikke lenger ER bagateller, men heller løftes opp til å være noe svært mistenkelig og alarmklokkene skrus på okke som.
Da tror jeg det kan være vel så avgjørende HVOR en søker kjærligheten, og at en også skal vokte seg for å ikke gi næring til den andre sin utrygghet ved å la den andre 'betale' for ens tidligere negative erfaringer.