Dating og "bleieprat"

Hei Preben. Takk for flott spalte. Jeg tenkte å skrive et brev på vegne av alle de single mammaene der ute. Jeg har erfart at det en en rekke utfordringer med å komme seg videre i livet etter samlivsbrudd med barn. Bare det å ha tid nok er en utfordring. Å slappe av foran Tven og se film, eller lese i en god bok, kan til tider føles som en luksus. Man kan mangle overskudd til å være proaktiv på dating fronten, og det å være spontan, er så og si umulig. Eller, det er umulig. Jeg vil selvsagt ikke endret på livet mitt, slik det er i dag. Jeg er kjempelykkelig for å være mamma. Likevel føler jeg også at jeg savner en mann i livet mitt. Som sagt så er det praktiske utfordringer ved dating som singel mamma. Men jeg lurer også på hvordan menn tenker om å date single mødre. Jeg og noen venninner har snakket om dette flere ganger, men jeg fikk lyst til å få en manns synspunkt på saken. Finnes det menn jeg bør unngå, eller spesielt gå for? Jeg vil jo finne en mann som vil elske både meg og datteren min.

Vennlig hilsen Vivian.

Hei Vivian. Ikke dumt spørsmål dette. Det er noe menn også har diskutert seg imellom også. Så hva tenker menn om å date single mødre? Vel, mitt inntrykk er at dette varierer fra person til person, og situasjon til situasjon. Generelt tror jeg at det fleste menn vil si at de i utgangspunktet vil foretrekke å date en singel kvinne uten barn. Jeg tror det samme gjelder for kvinner. De også vil foretrekke en mann uten barn fra tidligere forhold. Men så tror jeg også at graden av motforestillinger hos kvinner varierer veldig.

Det finnes legitime grunner for at en mann vil foretrekke å date en kvinne uten barn. All den tid vi er litt egoistiske når vil skal velge en partner, innebærer barnet til den andre at man alltid vil komme i andre rekke. Det høres kanskje tåpelig ut at man opplever en konkurranse på denne måten, men jeg tror det er reelt. Når man har et barn sammen, har man til felles at barnet er første prioritet. Det samme kan nok skje over tid når en mann utvikler et emosjonelt bånd til barnet ditt, men i utgangspunktet er det nok annerledes.

Noe annet er vel at man som regel seg for seg en stund alene sammen, hvor man blir kjent, er romantiske, spontane og forelsket. Man reiser litt rundt, dyrker hverandre, uforstyrret. Så etablerer man seg sammen. Det går selvsagt an å få til noe lignende om man har et barn fra før, men helt det samme blir det likevel ikke. Som du selv sier, spontanitet er nesten umulig. Det motsatte er forutsigelighet. Et ord som ligger farlig nær «kjedelig». For noen kan det sikker blir for mye "sosialrealisme", for tidlig.

Atter et moment kan være økonomisk. Her finnes det kulturforskjeller, og i Norge er vi heldige nok til å fremdeles ha velferdsordninger og obligatorisk barnebidrag. Men det er selvsagt ikke til å unngå at man kan føle seg nødt til akseptere hele pakken. Noen vil sikkert føle seg økonomisk forpliktet, selv om du ikke forventer det. Perspektivet blir også nødvendigvis større umiddelbart. Man kan ikke se for seg en relasjon med bare deg. Det blir ham, deg og datteren rundt frokostbordet, hver morgen, fra første morgen. Tanken på dette kan nok får enkelte single menn til å svette litt. Kanskje uten grunn. Men likevel.

Noen vil sikkert også hevde at tanken på at en annen mann har gjort deg gravid, er vanskelig i seg selv. Og på grunn av barnet, henger han rundt deg fremdeles. Det finnes menn som ser for seg et ideal hvor hun skal være relativt «uskyldig». Jeg tror ikke mange norske menn ser for seg at de skal gifte seg med en jomfru akkurat, men man kan ikke lukke øyene for at en kvinne helst ikke skal være «brukt» for mye, i tråd med hvert fall enkeltes menns idealer. Dette kan høres både stygt, urettferdig og hyklerisk ut. Men det blir naivt å ikke gjøre regning med at dypereliggende psykologiske kjennetegn ved menneskearten sannsynligvis virker inn. Det aller meste av kvinneundertrykking kan forklares (hvis man vil) med menns ønske om å kontrollere kvinners seksualitet på ulike måter. I tråd med en evolusjonspsykologisk forklaring, finnes det et behov for det mannlige kjønnet å forsikre seg om at avkommet er hans. Det er med andre ord en strategi for å forhindre «gjøkunger».

Når alt dette er sagt, la meg understreke at selv de fleste single, barnløse kompiser jeg har, ikke avskriver å date en singel alenemamma. Og på toppen av dette så finnes det massevis av single pappaer der ute, som heller ikke kan bare være spontane, ville og romantiske. Og som sikkert tenker at en kvinne som er samme sted som dem i livet, som har forståelse for hva det innebærer å være forelder, er en fordel. Så, altså. Ingen grunn til panikk. Det finnes fremdeles masse flotte menn der ute for deg.

Det evinnelige spørsmålet om når man skal si at man har barn, gjør seg likevel gjeldende. Sier man det med en gang, virker det da som at man ikke er sin egen person lenger? Det er man jo. Man har fortsatt et liv, ikke sant? Sier man det litt etterpå, i varierende tidsrom, er man da ikke oppriktig? Risikerer man å kaste bort tid? Oppfører man seg som at man skjems? Risikerer man å ikke få en sjanse til å vise frem hvem man er som person?

Single foreldre varierer i hvordan de velger å forholde seg til dette. Er du usikker pleier jeg å foreslå at du sier det veldig tidlig, kanskje ved første møte, eller på profilen din, men at du ikke utbroderer for mye eller prater for lenge om dette. Det er i utgangspunktet deg det handler om, ikke barnet ditt. Ved å signalisere tidlig, kan du sannsynligvis også sortere potensielle seriøse beilere mer effektivt, og slik sparer du både tid og følelser, uten å skremme de fleksible bort med «bleieprat». Lykke til!

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer