Kvinner og barn

Noen ganger har jeg lurt på hvordan det ville vært å være kvinne. Nei, da mener jeg ikke i biologisk forstand. Jeg tenker mer på hvordan jeg ville tolket og forstått meg selv og verden rundt meg annerledes. Hvor mye av min nåværende verdensanskuelse tar jeg for gitt som mann, uten å reflektere over at dette er en mannlig perspektiv? Det er vanskelig å trekke opp en slik diskusjon, fordi man automatisk vil møte på følgende problem: Innad de store gruppene «menn» og «kvinner», finnes det så store forskjeller at man kan knapt argumentere for noen gjennomgående felles mannlig eller kvinnelig erfaring. Men la meg likevel prøve.

Jeg tror at som kvinne – og jeg håper nå at kvinnelige lesere vil bidra til diskusjon i kommentarfeltet, ville jeg måtte forholde meg til at de andre, mennene, var en gruppe mennesker som hadde et slags sterkere ansvar for verden slik den var. Kanskje også at dette større ansvaret også innebar en sterke skyld for tingenes tilstand, og derfor også plikt til å stille opp og ta ansvar. Ville jeg vært mer passiv?

Som mann trenger jeg kanskje ikke forholde meg til «kvinner» på samme måte. Når jeg skal gjøre opp regning med omgivelsene mine, er de der, som en del av naturen jeg forholder meg til. De reagerer på hvordan jeg agerer, ja. Vi menn vil ha kvinner i livene våre, men vi ser aldri til «kvinnene» når et problem oppstår, når noe skal forklares, eller forstås. Det er hyggelig om de stiller opp. De kan trøste oss, gjøre oss sterkere, støtte oss, til og med redde oss. Men vi vil aldri kreve dette. Knapt heller forvente det.

Det er riktig som mange feminister forfekter, at vi menn lett forveksler det mannlige perspektivet med den universelle perspektivet. Og på sett og vis samarbeider både kvinner og menn slik at mannen skal representere både mannen som kjønn, og «man», som i menneskeheten. Som de fleste menn har jeg alltid visst at det er «kvinner og barn først». Ja selv i min generasjon som vokste opp i en tid og et sted på jorden hvor radikale likestillingsidealer fikk påvirke pedagogikken og kulturen sterkt. Jeg har også alltid synes at det er helt greit med «kvinner og barn først», uten at jeg helt vet hvor mye aksepten har å gjøre med biologi eller oppdragelse.

At barns velferds skal settes over voksnes virker selvsagt. Instinktivt føler vi for barn. Man trenger ikke argumentere for det en gang. Barn er uskyldige. Men det er kanskje mer pussig at kvinners velferd skal settes over menns, hvis man prøver å innta et slags objektivt perspektiv, i den grad det er mulig. Men det er en sterk oppfatning at slik skal det være, og det er ikke bare menn som føler dette. Også kvinner synes at det er mer akseptabelt å påføre en mann skade, enn en kvinne.

Dette har man også fått bekreftet etter å ha gjennomført en serie eksperimenter. I ett av dem ble forsøkspersoner gitt en sum penger de kunne kjøpe en annen forsøksperson fri fra elektrosjokk. Penger de hadde igjen etter eksperimentet, ville de få tidoblet, og beholde. Dermed fantes det et klar incentiv om ikke å gi fra seg disse pengene så lett. Både kvinner og menn hadde lettere for å kjøpe kvinner fri fra elektrosjokk. Og faktisk var det lettere for kvinner å gi andre kvinner positiv særbehandling. Menn hadde lettere for å andre ofre andre menn, men likevel ikke så lett som kvinner hadde.

Forsøkspersonene ble også stilt en rekke spørsmål av typen: «På et synkende skip, hvem skal reddes først. Menn, kvinner, eller tilfeldig». Og av typen: «I følge sosiale normer, hvor akseptabelt er det å skade menn/kvinner for penger».

Slike spørsmål kan kanskje høres litt tåpelige ut. Men svarene passet likevel fint inn i det overordnede mønsteret. Både menn og kvinner mente at det var mer akseptabelt å påføre en mann skade, enn en kvinne.

Det overrasker meg at også kvinner mener at det er mer akseptabelt å «ofre» menn. De gangene hvor dette temaet har kommet opp i samtaler, har det nemlig alltid vært en kvinne som sier at det er tull og urettferdig. Men det virker som at disse kvinnene er i mindretall. Dette fører meg så tilbake til innledningen av denne lille teksten. Hvordan ville jeg tenkt om jeg var kvinne selv? Hvordan ville jeg argumentert moralsk for denne oppfatningen. Både kvinner og menn har vært barn. Men på ett eller annet tidspunkt, når barn blir menn, blir disse menneskene ansett som lettere å ofre, både av kvinner og menn.

Som mann kommer jeg heller ikke utenom at det finnes en inngrodd oppfatning i meg at kvinner er mer sårbare enn menn, og at de derfor skal beskyttes. Dere er mer sårbare enn meg, altså. Men samtidig vet jeg at dette er kjønnsdiskriminerende. For «sårbar» ligger bare millimetere unna «svakere». Og jeg tipper at de fleste kvinner ikke vil si seg enig i dette?

Om det ikke er fordi kvinner er mer sårbare enn menn, så må det vel være fordi at menn i større grad har ansvar for en gitt situasjon, og verden forøvrig, enn kvinner. Derfor også en større plikt til å ta støyten. Patriarkats bakside, om man vil. Men dette er et argument som i beste fall kun kan brukes på gruppenivå, av typen «It's a mans world». Ikke på individuelle menn. Man kommer heller ikke utenom at dette også reduserer kvinner, og gjør dem likere barn. Så jeg stiller spørsmålet til kvinner, om dere kjenner dere igjen i denne forskningen, hvordan tenker dere om dette?

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

1 juli 00:21

Interressant. Kanskje d har noe å gjøre m at kvinner føder nye mennesker inn i verden, som gjør at de blir ekstra verdifulle, evolusjonsmessig...

Sukkerbruker

22 okt. 11:07

Det er menn som er mer sårbare. De er mer utsatt for sykdom, og de blir i større grad idioter/genier, enn det kvinner blir. Hvor blir det av beskytter-instinktet når en fiendtlig hær har invadert en by? Jo da er det vel på tide å voldta både kvinner og barn, an mass.
En annen ting: Det å se ut som et barn, fungerer vel best før en kvinne fyller 30 år? Når skjeggstubbene begynner å stikke ut på haken, og utseendet ellers har endret seg drastisk, så synker vel også galanteriet fra menns side, ganske drastisk.Hvorfor søker menn seg ut i den store verden, istedenfor å pleie sin lille familie? Kanskje vi skal se det som at de er svakelige vesener, som trenger støtte, og å få bekreftet sitt verd, kontinuerlig. Derfor søker de seg sammen i store grupper, hvor de får penger, medaljer, klapp på skulderen, ett ettermæle i historiebøkene, luksusting, prestisje, og tilgang på unge, attraktive kvinner.
Jeg mener at kvinner skifter kjønn, når vi er ferdige med reproduksjonsfasen. Vi er ferdige med omsorgsoppgavene, vi er ferdige med å være seksuelt attraktive, Så en del av oss bytter kjønn inne i hodene våre, også. Vi er også der ute i den store verden, og vi har også den innstillingen at vi kan ofres, fordi livet går likevel videre uten oss. Kanskje går vi ut på slagmarken, og blir drept, for å beskytte våre barn og barnebarn. Men det må vel være noe komplisert for enkle menn å forstå?