Skjønnhetsideal og kjæresteideal

Det er sjelden man hører at populærkultur gjør noe godt for oss. Stort sett er det en dårlig innflytelse. Det finnes også et kjønnsperspektiv i kritikken av populærkulturen, kanskje spesielt i Norge og i Sverige. Kvinner utsettes for uheldige skjønnhetsidealer, og diskrimineres og valideres utelukkende ut ifra utseende. Roller de får i filmer og TV er mindre betydelige. Og jeg tror mye av tiden er dette riktig fremdeles. Ikke fordi populærkulturen nødvendigvis er en fæl, men fordi den frir hemningsløst til hva vi vil ha. Den går etter pengene, og er like lite et redskap for menn eller kvinner.

Teorier om kvinneundertrykkelse forholder seg til et struktur-begrep. «Strukturen» er samfunnet som virker tilbake på oss og holder oss (kvinner) ned. Selv om ikke individuelle menn undertrykker kvinner, så gjør den mannsdominerte strukturen det (Patriarkatet). Populærkultur vært et yndet eksempel på denne «strukturen». Man finner beviser på kvinneundertrykkelse i akademiske avhandlinger om filmer du har sett på kino. Du har kanskje også fått med deg en og annen lokal debatt? Om antall mannlige og kvinnelige hovedroller i norske filmer, til eksempel? Det handler om kjønnenes synlighet. Og synlig på hvilken måte.

På et tidspunkt ga analysene mening. Så ble de forenklende. Men når det er sagt, så er populærkultur og filmer fremdeles interessante å analysere. Nettopp fordi våre håp og drømmer speiles og fris til så hemningsløst, gir populærkulturen oss et speil vi kan se oss selv i.

Før man kan prøve å si noe meningsfullt om kjønn og populærkultur, så mener jeg at man må ta høyde for at kjønn er en av mange måter man deler inn kommersielle målgrupper på. Menn i Hollywood får ikke kvinner til å kjøpe kinobilletter til en film som ikke valider hennes ønsker og fantasier. Kvinner har formet populærkultur og film like sterkt og like lenge som de har hatt tilsvarende konsumermakt som menn. Skal man snakke om absolutt populærkulturkonsumermakt, må man vel kunne vurdere en hyposese om at i de siste 10 år, så kan kvinner har hatt mer makt enn menn. Kanskje dette er feil. Jeg bryr meg ikke så mye verken den ene eller andre veien, men for argumentets skyld. Kan det ikke være slik i dag?

Jeg legger merke til at de to store kino franchisene i dag, The Hunger Games og Divergent-serien, ikke bare har sterke kvinnelige hovedroller. På mange måter smigrer de også et nokså alminnelig kvinnelig utseende med usedvanlig kjekke menn. Førstnevnte ser jeg på som et fremskritt og noe utelukkende positivt. Det er flott at unge jenter i dag på enkelt vis kan finne modige, handlekraftige, men ellers ordinære kvinnelige forbilder. Sistnevnte derimot, er, om ikke uheldig, så hvertfall ikke et fremskritt. Tilsvarende har man før kritisert filmer hvor visuelt middelmådige men handlekraftige menn omgis av vakre kvinner som dåner. Helt urealistisk! - sier man gjerne. Og det er nok rett. Her frir filmene til mannlige fantasier. (PS: Den «offisielle» kjæresten til Jennifer Lawrence i The Hunger Games er jo ikke den egentlige kjæresten i serien). Men det som kanskje er mest oppsiktvekkende, er at dette ikke er "chickflicks". Dette er filmer for både gutter og jenter. Likevel følger man skjønnhetsfordelingen man før har funnet i nettopp chickflicks.

Når jeg her implisitt sier at hovedrolleinnehaverne i The Hunger Games, Jennifer Lawrence, eller i Divergent – serien ser alminnelige ut, vil kanskje enkelte fristes til en kritikk som handler om at jeg trer skjønnhetsidealer ned over kvinnelige skuespillere. «Kan de ikke bare få lov til å være skuespillere- lizm?». Patriarkat-greia, med andre ord. Da misser man et nokså fundamentalt Hollywood-grep. Og det er at bevisst vil hjelpe målgruppen i å kunne identifisere seg med hovedpersonen. Det er en grunn til at disse kvinnene ikke ser ut som Angelina Jolie. Men man går lenger. Ikke bare skal målgruppen kunne identifisere seg med disse alminnelige kvinnene, de skal også få leve i en verden – om enn bare for 1-5 til 2-5 timer, hvor alminnelige kvinner har usedvanlig kjekke kjærester. Det er, ut ifra et dating perspektiv, en drømmeverden. Og slik drar man jenter til kinoene. Og tilsynelatende i dag, uten å miste guttene.

Man finner den samme psykologiske manøveren i TV programmer som Take Me Out, hvor ordinære kvinner tilsynelatende kan velge eller vrake kjekkaser som vanligvis aldri ser deres vei. I TV programmer som frir til kvinner, har man å innfri kvinnelig fantasi. Patriarkat? Hva er det?

Filmen, Eat Pray Love, husker sikkert de fleste, hvor en middelaldrende kvinne som «spiste hva hun ville» - likevel klarte å ende opp i romantiske forviklinger med menn som sannsynligvis hadde ignorert henne i virkeligheten. En nyere film, Whisky, Tango Foxtrot, er også interessant å få med seg. Samme opplegg, hvor Bali er erstattet med krigssoner i Midtøsten. Filmen, Jerry Maguire klarte å fri til både kvinner og menn ved hjelp av Renée Zellweger. Jeg skal ikke påstå at hun er ordinær, men hun er ikke skremmende for kvinner. Og hun er ikke det samme for kvinner i Hollywood, som Tom Cruise er for menn. Ikke i nærheten.

Det er ikke tilfeldig at jeg drar inn Renée Zellweger. Første gang jeg kan huske å legge merke til tendensen hvor man bevisst parret kvinnelige skuespillere som ikke var usedvanlig vakre, med supermenn, for slik å fri til kvinners fantasier, var i filmen, Bridget Jones Dagbok. En film som ikke bare var en real «chickflick», men som også ble et slags fenomen. Den resonnerte hos kvinner, og den fikk også cred i feministiske miljøer. Jeg tror grunnen nettopp var fordi man her for første gang fremstilte kvinner som et sterkt subjekt. Men det var ikke alt. Bridget Jones så normal ut, og hadde draget på uvirkelige menn, i form av Hugh Grant og Colin Firth. Begge statosfæriske på heithetsskalaen.

Så hvordan er alt dette relevant for sukkerbloggen? Vel, jeg tror populærkultur og film har en uheldig påvirkning på oss. Men jeg tror at presset om å leve opp til ulike skjønnshetsidealer ikke nødvendigvis er det verste lenger. Tvert imot kan det se ut at når det kommer til dating og forventinger, så kan film og populærkultur gi oss noen uheldige kjæresteidealer. Og at det i dag ikke bare menn er som står i fare for å dagdrømme. Hvordan skal vi menn klare å se like bra ut som kjærestene Hollywood forespeiler dagens kvinner? Det får bli lavkarbo og plastisk kirurgi tenker jeg.

(Bilder er tatt fra Wikimedia Commons av copyright hensyn)

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer