Idealister og realister

Hva er grunnen til at du Preben, svarer på mange av spørsmålene i magasinet her, fra et utviklingpsykologisk -og kjønnsnormativt perspektiv? Jeg er 50 år og må si at jeg synes din tilnærming er litt gammeldags og overforenklet? :) Dessuten opplever jeg da at det blir få muligheter for løsninger, "slik er vår biologi, slik er menn, slik er kvinner" OK, så da er det ikke noe vi kan gjøre i vanskelige relasjonelle spørsmål? :=) Hilsen Anonym.

Hei Anonym. Sannelig på tide jeg fikk et spørsmål som går på de mer «ideologiske» premissene jeg kanskje legger til grunn. Muligens ikke så interessant for alle, men interessant nok til å skrive om en gang. Det blir også et par fremmedord, men de forklares senere i teksten, så hold ut. La meg først si at jeg ser, ut ifra begrepene du bruker at du selv sannsynligvis abonnerer på en mer sosialkonstruktivistisk og idealistisk menneskeforståelse enn det jeg gjør. Som sosiolog utdannet ved Blindern, med fordypning i kjønnsforskning, har jeg også blitt flasket opp innenfor denne forståelseshorisonten, først i kraft av å studere samfunnsvitenskap generelt, og så i ekstra konsentrert form ved å ha fordypet meg i kjønnsforskning. Få andre steder i verden og tidsepoker har behovet vært større for å politisere både forskning og menneskeforståelsen man har tatt utgangspunkt i. La meg så forklare hva, hvordan og hvorfor.

Når man bruker begrepet «kjønnsnormativt», forutsetter man at det er normer som gjør at vår kjønnsatferd er som den er. Og i dette tilfellet at jeg skriver som jeg gjør. Normer er relativt og samfunnsskapt. Følgelig er det ikke tilgang på en objektiv virkelighet gjennom «nøytral forskning» som motiverer meg. Dermed kan man si at det jeg skriver bare er noe jeg mener. Jeg kan ikke bevise noen ting. Og det er fair enough å være kritisk. Ganske riktig så er ofte store deler av svarene jeg gir også ting jeg mener og tror. Fordi man ikke har forsket på disse tingene, eller fordi deler av spørsmålene jeg får ikke er ment slik. Men noen ganger drar jeg også frem forskningsresultater som er relevante. Når du så politiserer meg på denne måten, så kan du på samme måte fortsette å mene det du vil. For det finnes ingen «ekte sannhet». Jeg har en politisk agenda enten jeg er bevisst dette eller ikke. Alt er politisk.

Dette var også slagordet på seksti og syttitallet, som var ansvarlige for å politisere samfunnsforskningen slik vi kjenner den i dag, og å innføre begreper som «kjønnsnormativt». Du sier du er i femtiårene, så kanskje gikk du gjennom samme kverna som meg da denne innflytelsen var på sitt aller sterkeste.

Kulturradikalerne klarte å politisere samfunnsforskningen ved å gjenreise en idealistisk menneskeforstålse. Kort fortalt så sporer man en idealistisk menneskeforståelse tilbake til filosofen Jean-Jacques Rousseau (1712-1778). Han postulerte at mennesket i utgangspunktet var godt fra naturens side. Når mennesket handlet dårlig var det fordi det ble påvirket utenfra, fra en kultur, fra destruktive og gammeldagse (kjønns)normer mennesket helst skulle fri seg fra. Rousseau var den første hippien, kanskje. Og han startet en kulturrevolusjon lenge før hippiene på seksti og syttitallet. Du ser også et maleri av ham helt øverst i denne artikkelen.

Rousseau gjorde opprør mot en realistisk menneskeforståelse. Realisten som ofte krediteres som den som artikulerte denne menneskeforståelsen er en mann ved navn Thomas Hobbes (1588-1679), og du ser et maleri av ham rett overfor. Realister er mer skeptiske til menneskenaturen en det idealister er. Vi fødes ikke gode. Tvert imot kan vi være nokså grusomme og fæle med hverandre om forholdene legges til rette. Hvis du har sett filmen «Fluenes herre» så skjønner du tegningen. Gutter strandet på en øde øy, uten voksne til å påføre dem siviliserende samfunnsnormer, uten en kultur til å oppdra dem, faller tilbake til en naturtilstand hvor de oppfører seg som villmenn og dreper hverandre. Skal et menneske oppføre seg god, skal det ikke frigjøres fra gamle (kjønns)normer. Tvert imot så skal vi oppdra barn strengt, slik at de internaliserer normene, som veloppdratte barn og voksne.

Rousseau ville frigjøre oss fra samfunnets «lenker». Vi skulle være som uoppdratte barn. Da ville vi ikke hakke løs på hverandre. Tvert imot ville det vært et slags paradis. Ikke «Fluenes Herre». Mer som i filmen «Den Blå Lagune», som en slags idealistisk motsats. Men så kom et par verdenskriger som mer eller mindre drepte Rousseaus idealisme. Hvilken idiot kunne nå tro at mennesket fra naturens side var godt? Samfunnsvitenkapen ble mørkere og mer pessimistisk. Hobbes realistiske menneskeforståelse overtok etter Rousseau igjen. Og dette varte frem til kulturrevolusjonen på seksti og søttitallet.

Hvorfor ble det så viktig å kvitte seg med den realistiske menneskeforståelsen? Vel, det sier seg selv at når man er ute etter å endre mennesker og samfunn, så er det mer hensiktsmessig å ta utgangspunkt i en menneskeforståelse hvor kulturen får skylda for vår atferd, og spesielt vår dårlige atferd, ikke naturen. For kulturen kan lett endres. En idealistisk menneskeforståelse gjør det lettere for oss å politisere større og større deler av menneskets «privatliv» uten at det er lov til å klage over at man forgriper seg på en menneskelig natur.

Kvinner og menn visste ikke sitt eget beste. De var hjernevasket av «kjønnsnormer». Gutter blir ikke ingeniører fordi deres biologi legger til rette for det, men fordi samfunnet mer eller mindre tvinger gutter inn i en slags (destruktiv) maskulinitet. Jenter blir ikke sykepleiere fordi de foretrekker å jobbe med mennesker, men fordi de blir lurt inn i lavlønnet arbeid av kulturen. Og så videre. Følgelig skal progressiv politikk «frigjøre» guttebarn fra denne undertrykkelsen ved å la dem leke med dukker, mens jenter skal lokkes til realfagene ved hjelp av nærmest alle midler.

Dette er kanskje grunnen til at du bruker begrepet «kjønnsnormativt», og overser, eller rett og slett bare avviser at det finnes empirisk forskning man ikke kan avvise med mindre man velger forklaringer som ikke holder den beste kvaliteten etter tradisjonelle vitenskaplige sannhetskriterier. Forskning som jeg fikk mer og mer erfaring med utover studier som i utgangspunktet skulle gjøre meg til en kjønnsrelativiserende idealist.

Nå har du sikkert skjønt at jeg tenker en god del over de ideologiske og politiske implikasjonene i det jeg skriver, og jeg prøver å holde meg på forklaringsnivåer som ikke særlig berører underliggende ideologi. Jeg beskriver meg selv som en en empiriker. Jeg har ikke særlig behov for å fremme verken et idealistisk og venstrevridd, eller realistisk høyrevridd menneskesyn. Dette er selvsagt umulig for meg når den ene siden mener at objektiv forskning ikke finnes, og at alt er politisk. Men la meg da si at jeg ikke anser meg for å være særlig konservativ heller. Noe kan vi endre. Men både vårt eget og det andre kjønns biologi som vi forsøker å tiltrekke oss, legger føringer på våre muligheter og strategier, om vi ønsker å lykkes.

Dessuten så har den idealistiske og radikale samfunnsforskningen opplevd en rekke tilbakeslag de siste årene. I Norge spesielt siden andre halvdel av 2000 tallet, så jeg vil heller påstå at det å holde fast ved denne er «utdatert og gammeldags». Men for meg så handler ikke dette om vitenskapelige trender, men å finne gode svar og løsninger, og støtte i en hverdag som kan være vanskelig for mange som søker kjærligheten. Personlig så føler jeg et ansvar for å si det som jeg tror det. Ikke hvordan jeg mener at ting burde være. Hvis man vil finne muligheter og løsninger så er første steg å finne et kart som passer terrenget, selv om dette kartet skulle vise et vanskeligere terreng til tider. Presisjon vil gjøre det mulig å ta realistiske omveier, eller i det minste gi en slags trøst i felles erfaringer. Håper dette ble et godt svar.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer