Hvordan blir jeg forelsket?

Hei, Preben. Dette er et (klassisk?) "evig singel" spørsmål. Selv om google, og også dine tidligere artikler, gir noen svar så skriver jeg til deg i fortsatt mangel av en skikkelig aha-opplevelse. Jeg er en kvinne i begynnelsen av 30-åra som ikke har vært i et forhold på 10 år. Kanskje litt pga mye flytting, men mest fordi jeg bare har blitt vant til det tror jeg. Skjønner at jeg må ta noen grep om dette skal kunne forandre seg.

Jeg får en del oppmerksomhet fra menn. Jeg har ofte interessante samtaler med folk (i hvertfall med visse typer), og jeg kommer generelt godt overens med mange slags typer mennesker. Er interessert i mennesker og kan lett la meg fascinere. Men jeg blir ekstremt sjeldent forelsket (og om jeg en sjelden gang blir veldig betatt av noen er det typisk menn i forhold jeg beundrer på avstand).

Jeg har jo opplevd å bli avvist, men ikke så ofte og ikke fryktelig brutalt. Som regel er det jeg som ikke er interessert. Det er den klassiske "har bare ikke møtt den rette" følelsen. Men det begynner jo å demre for meg at det der er en sofa jeg må opp av.

Jeg har to spørsmål. Først vil jeg si litt om hva jeg selv tror er årsaken, og se om du ser ser noen blindspots. Evnt konkrete tips. Så har jeg et spørsmål til deg om nettdating. Har nemlig ikke gitt nettdating en ordentlig sjanse. Lurer på om du kan argumentere mot motforestillingene mine, eller om jeg heller bør være mer aktiv andre steder.

Mine egne forklaringer på egen singeltilværelsen. De første åra: brent (dog ikke ift muligheten for kjærlighet, men ift "skadene" av et usunt forhold). De neste åra: Kombo av å være litt redd for forhold og av å "bare ikke ha truffet noen". Indre usikkerheter og "redsel" for forhold har jeg jobbet med og tror jeg har grei kontroll på. Men denne følelsen av å bare aldri treffe noen som interesserer meg skikkelig er konstant.

De to hovedårsakene jeg selv ser er:

  • Ikke nok oppmerksom på nye (potensielt romantiske) bekjentskap i hverdagen.Kan nok ta flere sjanser og "se" litt mer med datingøyne. Litt i min egen verden. Er ikke aktiv nok på dating markedet (tenker nok at dette er den viktigste årsaken).
  • For kravstor.

Det er ikke slik – i hvertfall i mindre grad med åra - at jeg har denne lange berømte lista. Jeg så igjennom noen av dine gamle artikler før jeg skrev dette, og er enig i det du skriver om at slike lister uansett er overfladiske. Alt som utgjør et helt menneske, alle de små tingene som gjør at man faller, kommer aldri med på en liste. Det jeg virkelig ser etter er bare den riktige følelsen. Det kan nok hende at jeg i for stor grad har tenkt at "den rette" skal være alt for mye, stimulerende på alle områder. Men det er hypotetisk, for jeg har ikke truffet noen (tilgjengelige) som har bergtatt meg på noen som helst måte. (Ok et par stk, men bare på reiser). Sliter veldig med å skulle fire på kravet om den riktige følelsen, altså. Det er nesten eksistensielt. Å bare skulle akseptere noe som gir mening med fornuften... og legge vekk håpet om forelskelse. Det kjennes bare trist ut.

Spørsmål 2.

Nettdating. Har du noe å komme med som kan hjelpe mot motforestilingene mine, eller bør jeg heller være mer aktiv "i den virkelige verden"? Har prøvd det litt her og litt der, men aldri skikkelig. Dette er motforestillingene mine:

  • Shoppingfølelse og tilhørende "produktbeskrivelser".
  • For mye "listelogikk" (i motsetning til hele menneskemøter i real life).
  • En følelse av å begynne i feil ende. Istedenfor at man blir kjent og så lar interessen utvikle seg naturlig om den gjør det, er utgangspunktet så tydelig "nå skal vi se om vi passer".
  • Noe med forventingene og alle idealbildene man lager seg om den andre jeg ikke liker.
  • Flaut. Uansett hvor vanlig det begynner å bli har jeg sterke motforestillinger mot å legge ut bilde og lange beskrivelser og et tydelig "Hei, jeg vil ha kjæreste!"-rop i mer eller mindre full offentlighet. Tinder er litt greiere der, for der kan man beskytte seg bak en tilsynelatende "whatever, bare prøver dette for gøy" holdning.

Jeg merker jo selvsagt også en forskjell på å være singel i 30-åra og singel i 20-åra. Mer press/tabu. Og så er "de beste" tatt. Jeg er kanskje skjermet fra kommentarer om damer, men om menn som har vært single så lenge så hører jeg ofte bemerkninger i retningen "noe må være galt med han". Og det ER jo ofte "noe".

Noen råd?

Hilsen singling.

Hei Singeling. Takk for lang, utfyllende og interessant e-post. Det er fint å få et mer omstendelig innblikk i hvordan mennesker som sender inn spørsmål tenker og føler. Det gjør det også lettere for meg å komme med noe fornuftig, og å lese litt mellom linjene. På linjene leser jeg at du er en kvinne i starten av trettiårene som har vært singel i ti år – av ulike grunner – men er nå veldig klar for å endre på det. Du finner derimot få menn som klarer å vekke følelser i deg. Følelser du tenker er en forutsetning for å gå inn i et forhold. Du tenker at du burde være mer aktiv på flere fronter, men når det kommer til nettdating har du noen motforestillinger, fordi det ikke føles så veldig «kult».

I går kveld leste jeg litt om kommende Secretary of Defense i den nye Trump administrasjonen, (forhenværende) General James «Mad Dog» Mattis. En klok mann som ikke er redd for å gå i krigen, og som har et særdeles godt rulleblad når det kommer til å lykkes i sine strategier. La meg bruke ham som et eksempel nå som du skal «gå i krigen» og forhåpentligvis lykkes i å finne en kjæreste. Blant hans mange skarpe uttalelser til amerikanske politikere som har sendt hans soldater ut på slagmarken, er favoritten min noen lunde følgende: «Årsaken til fiaskoene i amerikansk krigføring etter andre verdenskrig, har stort sett vært politikere som ikke har vært i stand til å formulere endemålet med krigføringen klart nok på forhånd». Følgelig har amerikanerne endt opp i den ene hengemyra etter den andre.

Nå kan man si at du har formulert endemålet ditt temmelig klart. Du vil bli forelsket. Men la oss si at dette er overfladisk. Det er en vanlig oppfatning å tro at forelskelse er en slags magisk og vilkårlig første beveger i livet. Vi møter noen som «vekker» følelsen i oss, vips, noen år senere så sitter vi der etablerte med barn. Det føles godt å være forelsket, ingen tvil om det. Det er ikke fetende eller usunt å være forelsket, så tilsynelatende må det komme ut av ingenting, eller fra luften mellom to mennesker. Jeg tror derimot at forelskelsen er noe som oppstår når vi ser muligheten til å dekke noen fundamentale behov. Behov vi er mer eller mindre bevisst på. Behov som er mer eller mindre instinktive. Behov som endrer seg med årene. Behov som varierer fra person til person.

Mennesker forelsker seg av ulike grunner, i ulike personer. Når du ønsker å bli forelsket, så kan er god strategi være å finne ut hva slags behov du forsøker å dekke. Hva er endemålet med kjæresteprosjektet ditt? Mitt inntrykk er at mennesker som er veldig selvstendige har vanskeligere for å bli forelsket. De har færre behov. Selvstendige «står alene». I den grad de forelsker seg handler det ofte om tenning og selvrealisering. Den andre personen er sexy, vakker og/eller populær, interessant, artig og tilfører livet spenning. Er hun selv attraktiv klarer hun å kapre en tilsvarende «status»-kjæreste og alt er fryd og gammen. Andre ganger klarer hun ikke det, men foretrekker å være en evig elskerinne og one-night stand fremfor å «fire på kravene». Samtidig kan hun utvikle negative følelser overfor menn generelt hun oppfatter som ute av stand til å forplikte seg. Med årene blir det ikke enklere, selvsagt, men behovet for å stifte en familie og få barn blir sterkere, og man firer kanskje på krava likevel, om ikke forelskelsen allerede har firt på dem.

Du lister opp mange mulige årsaker til at du ikke har funnet en kjæreste, men jeg ser ingenting som stikker seg ut som en tydelig kandidat, annet enn at du er nokså avslappet til det hele. Jeg leser ingenting om ensomhet, behov for å dele livet med noen, ønsket om å stifte familie, og så videre. Det virker snarere som at du nesten må tvinge deg selv til å fokusere med «dating øyne» - som du kaller det. «Opp av sofaen», og så videre. Du vil at følelsen skal oppstå og motivere deg. Ellers ser du liten vits. Og jo, jeg er enig i at man ikke skal gi opp jakten på forelskelsen. Men når jeg leser deg mellom linjene tenker jeg også at her er en person som er veldig selvstendig, som ikke har særlig behov for å finne noen, relativt sett. Dermed må også den andre personen tilby en temmelig bra deal før du blir forelsket. Fremdeles er det kanskje selvrealisering det handler om. Du søker spenning og tenning.

At du anser deg selv som "for kul" for nettdating forteller meg også at du ikke er redd for å stå alene. Nå mener jeg at å være singel i dag uten å ha en dating profil på nett er omtrent like smart som å ha en bedrift uten en webside. Nettdating «tok av» for over ti år siden. Ærlig talt. Du konkurrerer på et kjønnsmarked. Vi vurderer hverandre opp og og ned, og sammenligner. Get over it. Om du synes det er corny å skrive en «salgstekst» på profilen din, så skriv noe annet. Du står fritt til å gjøre hva du vil. Eller du trenger ikke skrive noen ting. Last opp noen bilder. "Listelogikk" og "feil ende", altså, ikke heng deg opp i slikt. Slike struktureringer tar ikke noe bort fra det første møtet. Du liker Tinder for der kan du være mer kul og late som at du egentlig ikke er så opptatt av å finne noen? «Whatever»-liksom. Altså, det er greit å spille «hard to get». Men da må det jo være noen i nærheten som vet at du er singel i det minste. Og problemet med Tinder er jo nettopp denne slappheten. For blant alle som bare later som «whatever» og bare er er for moro skyld, så finnes det mange som bare er der for moro skyld og «whatever». Så hva skjer når en attraktiv mann kan velge mellom «whatever» og en kvinne som er genuint og tydelig opptatt av å finne en kjæreste? Da bør «whatever» håpe at hun er særdeles attraktiv. Er man kresen, bør man være proaktiv. Det er ikke det samme som å være desperat. Det handler om å skape valgmuligheter, ikke sant? Det er vi menn veldig bevisst på, for å si det slik.

Jeg biter meg merke i at du sier at du ikke har møtt noen som har «bergtatt» deg, bortsett fra et par stykker du har møtt på reiser («(Ok et par stk, men bare på reiser)»). Hva var det som var så spesielt med disse mennene? Var de spennende, eksotiske og annerledes? Jeg vil råde deg til å bruke alle ressurser, inkludert sukker. Sett bort fra nettdating, så virker det også som at vi er enige. Jeg skriver ingenting her som du ikke også antyder selv. Så det er bare å sette i gang. Endemålet ditt er sannsynligvis å finne en mann som gir deg spenning. Men klarer du så å leve opp til ham? Det er spørsmålet. Du er engasjert nok til å skrive en lang e-post til meg. Det lover jo godt. Lykke til!

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

16 juli 23:15

Herregud. Dette svaret så jeg nå.. sier vel kanskje sitt. (Til mitt forsvar så tenkte jeg at jeg ville få et lite hint på mail om spørsmålet mitt ble publisert). Singling her, altså (fortsatt!). Men uansett, tusen takk for svar! Det med endemål gir veldig mening. Ellers frydet jeg meg litt over «skjenneprekenen» din angående nettdating. Tar i det minste til meg et hovedpoeng: innenfor rammene av hva det er, kan det nok være mer enn hva jeg har tenkt at det kan være. Har nå i alle fall oppretta en sukkerprofil. Når det gjelder andre singel-årsaker enn det med å være for lite aktiv, så har jeg skjønte et par ting siden sist. Deler noen tanker her i kommentarfeltet. I tilfellet det skulle være av interesse for noen å lese.

Det er helt riktig at jeg til daglig ikke egentlig kjenner på et stort behov for å få kjæreste. At det på mange måter handler mer om et ønske, enn et behov. Men når jeg leser spørsmålet mitt igjen nå, og ser svaret ditt, så slår det meg ganske tydelig at den avslappende holdningen min også skjuler noe. Selv om det er helt sant at jeg sjelden møter menn som interesserer meg, så er kanskje egentlig hovedproblemet mitt at når jeg først møter dem så fucker jeg opp før det egentlig har begynt. Det at jeg har fucket opp et par ganger, gjør også at jeg tror jeg kommer til å fucke opp igjen, og dermed den beskyttende «gidder ikke lete» holdningen. Singeltilværelsen min er nok ikke bare et uttrykk for selvstendighet. Den er også et uttrykk for en viss redsel (evnt feighet) i forhold til det å skulle blottlegge sider av meg selv som jeg ikke liker, og som vil komme fram i dating med den typen menn jeg tiltrekkes av.

Du skriver «Endemålet ditt er sannsynligvis å finne en mann som gir deg spenning. Men klarer du å leve opp til ham? Det er spørsmålet.» Ja, det er faktisk spørsmålet. Det har begynt å demre for meg at gamle usikkerheter sitter mye sterkere i meg enn hva jeg har villet vedkjenne meg. Det er nok forøvrig ikke spenning jeg primært ser etter i en mann, men en dyp følelsesmessig (og egentlig også intellektuell) tilknyting. Som henger sammen med neste punkt.

Jeg hørte om den studien til Brown og Fisher (som du og referer til i artikkelen «Kjemisk romantikk»). Av de fire personlighetstypene er jeg ikke hovedsaklig «utforsker» (som jeg leser av svaret ditt at du kanskje trodde), men «forhandler.» Og det ganske tydelig. «Forhandlere» tiltrekkes altså ofte av den personlighetgruppen som de kaller «sjefer». Det stemmer veldig godt i mitt tilfelle. Problemet mitt er nok at dette også er en personlighetstype som trigger usikkerheter hos meg. Dette gjør at de få gangene jeg har møtt noen jeg blir nysgjerrig på, i romantisk forstand, så har usikkerhet tatt overhånd og fucket opp den romantiske utforskningen. Men hvis Brown og Fishers funn om tiltrekkingsmønster stemmer, er det ikke sikkert jeg trenger prestere så mye overfor denne personlighetstypen. Og det har jeg nok tenkt at jeg må. (Når denne usikkerheten trer inn, så ødelegger den og for de områdene hvor jeg egentlig tenker at vi er ganske likeverdige - og som gjerne er et utgangspunktet for interessen - som mer abstrakte interesser og diskusjonsfelt). I møtet med «utforskere» er saken en annen. Men de passer jeg kanskje ikke så godt sammen med uansett. Delvis tror jeg usikkerhetene mine handler om gamle erfaringer som har satt seg litt fast, og delvis tror jeg det handler om identitet. Kanskje egentlig mest om identitet.

For i relasjon til enkelte andre «forhandlere» kan jeg være litt «sjef» selv, og jeg skal innrømme at jeg liker det (om jeg blir for mye «sjef» i relasjon til en mann er det forøvrig aldri mer enn stoltheten min som fryder seg). I relasjoner hvor jeg selv blir litt "sjef" opplever jeg at jeg blir god på ting jeg ikke egentlig er spesielt god på, fordi jeg er bedre enn den/de andre. Hverdagsting som kartlesing, allmennkunnskap, lukeparkering, spill. Dette kan jeg aldri være god på i relasjoner til menn av den typen jeg tiltrekkes av. Her er det ikke bare personlig stolthet som risikerer å få en trøkk, men og ideer om hva et likestilt forhold bør være. Jeg opplever det som oppriktig frigjørende og se og møte kvinner som hevder seg på typiske mannlige arenaer. Men i møte med den typen menn jeg tiltrekkes av, vil jeg selv aldri være en slik kvinne. Jeg tror kanskje det bare er noe jeg må akseptere. (Samtidig kan jeg ikke være med en mann som naturliggjør disse forskjellene i henhold til kjønn. For uansett hvordan statistikken ser ut, så er det ikke gøy å bli sett gjennom kjønnsbriller mer enn gjennom individbriller. Fordi det mannlige har høyere status enn det kvinnelige, så vil jo ikke dette gjelde for menn på samme måte som for kvinner).

Dette ble en lang kommentar. Men nå når den er skrevet, så får jeg poste. Kanskje kan det være noe i mine opplevelser her, som også kan gi gjenklang hos andre.