Ønsketenkning

Hei Preben. Jeg har datet en fyr i cirka 3 måneder nå, og for meg virker det som at han kan være den rette. Inntil nylig virket også som at han følte det slik. Vi har aldri sagt at vi elsker hverandre, men han ga også inntrykk av å være forelsket. Det var et slags langdistanse forhold mye av tiden, da han var med sønnen sin annen hver uke. Han sendte meg melding minst to ganger om dagen. Til bursdagen min fikk jeg et vakkert skrevet bursdagskort, og jeg møtte sønnen hans. Så, ut av ingenting, begynte han å trekke seg tilbake.

Han sendte til slutt en melding hvor han skrev at han var redd for at han ikke hadde følelser nok til å fortsette. Jeg spurte om vi kunne møtes og prate om det, men i stedet forsvant han ut av livet mitt. Han har tidligere fortalt meg at han har opplevd mye stress på jobben i det siste, og det forrige forholdet (med barnets mor) endte dårlig. Nå har det gått en måned uten at jeg har hørt fra ham, men jeg tror at han fremdeles elsker meg og har gjort en feil. Det var sikkert for mye for ham, og heller ingen bagatell at han introduserte meg for sønnen sin. Som du sikkert skjønner så er jeg fremdeles håpefull, men hva tenker du Preben? Er det mulig at innser at det bare var stress. Hvor lang tid kan det ta i såfall? Jeg har så smått begynt å gå videre i livet, men føler fremdeles at vi var ment for noe mer. Hilsen H.

Hei H. Takk for e-post. La meg bare hoppe uti det og si at jeg tror du nok er litt for håpefull når det gjelder denne fyren. Det er innlysende at du fremdeles har følelser for ham, og du sier det selv også, og jeg tror at disse følelsene får lov til å påvirke vurderingen din. Sett utenfra - og utifra det du selv skriver - virker det bare som at han ville finne ut om det kunne bli noe mellom dere, og så fikk han ikke nok følelser, og gikk videre. Noen ganger det det bare bedre å ta noen på ordet, i stedet for å analysere og lage alternative teorier.

Når ulike forklaringer har ulike konsekvenser for oss, emosjonelt sett, er det ikke uvanlig at vi systematisk leter etter ting som støtter en positiv forklaring, og like systematisk ser bort fra, eller fordreier ting som støtter en negativ forklaring. Sagt enkelt: Vi mennesker har talent når det kommer til ønsketenkning. Noen ganger er denne urealistiske optimismen bra for oss, mens andre ganger kan den være en hindring. La meg nå også si at jeg kan ta feil i ditt tilfelle. Det er bare du som kjenner til alle detaljene. Men jeg tror ikke det.

Når en mann og en kvinne begynner å date, er det ofte slik at mannen skal være den aktive pådriveren. Han skal late som at han allerede er svært betatt av henne, mens hun kan få lov til å være tilbakelent og vurdere hans tilnærmelser. Han er jegeren, mens hun er premien. Det maskuline og det feminine. Alt det der. Noen ganger er det også slik at fyren har virkelig lyst til å bli forelsket og komme seg ut av singeltilværelsen. Noen ganger er det en bevisst strategi fra mannens side å oppføre seg som at han er oppslukt i en dame han nettopp har møtt. For å ikke gjøre det kan føre til at hun dropper ham. Andre ganger kan intensiteten komme av at han er så klar til å komme i et forhold at han ikke tar seg nok tid med å vente og se om følelsene og tenningen kommer.

Jeg har opplevt å gjøre dette selv. Det var en del år tilbake, og jeg hadde vært singel en stund. Jeg møtte en kvinne som sett utenfra hadde alt på plass. Alt jeg så etter i en kjæreste. Hun likte meg også, så ingen av oss tenkte på å ta det rolig i starten. Det var full gass. Saken er den at innerst inne så visste jeg at jeg ikke var ordentlig tent eller betatt. Jeg tenkte vel at det ville komme. Objektivt sett hadde vi vært perfekte for hverandre. Derfor ble det også viktig for meg å ikke tråkke på bremsene. Det ville ødelagt momentet vi hadde, og introdusert tvil mellom oss. Muligheten for de følelsene og den tenningen jeg var sikker på at ville komme ville bli ødelagt. La meg poengtere at dette ikke var like klart for meg da, som det er nå. Jeg visste bare at noe manglet, og at jeg ikke tente på henne, uten at jeg helt skjønte hvorfor. Så begynte det sakte men sikkert å rakne.

Etter hvert som at man møter hverandre flere ganger, stiger naturligvis også forventingen om at forholdet skal eskalere. Men fremdeles hadde jeg ikke fått den fysiske tiltrekningen, eller sommerfuglene i magen. Siden vi ellers passet så godt sammen, virket hun mer og mer som en venn. Det ble et slags press, og stresset dette medførte gjorde det umulig for meg å se for meg noe mer enn et vennskap. Men på dette punktet trodde hun vi var på full fart på vei inn i et forhold. Det føltes som om jeg løp foran et lokomotiv. Man skjønner til slutt at det har gått for langt til at man bare kan avvikle datingen naturlig. Dette var naturligvis kjipt og stressende i seg selv, men det var også trist at jeg ikke ble forelsket eller tent. Det kan noen ganger føles som at vi er i krig med vår egen organisme.

Kanskje disse erfaringene kan kaste lys over det du opplever som inkonsekvent oppførsel fra hans side. At det var et langdistanse forhold kan ha bidratt til at det tok så lang tid før han trakk seg ut. At han introduserte deg for sønnen sin, var sikkert et tegn på at han trodde du ville passe bra inn i livet hans. Men så kom ikke følelsene. Relasjonen deres opplevde han da kanskje som mer og mer stressende. Også han løp foran et lokomotiv til slutt.

Hvis en mann er forelsket i en dame, og tent på henne, bryter han ikke kontakt fordi han er stresset på jobben, eller fordi han opplevd et dårlig brudd med eksen. Kanskje slike karer finnes, men jeg tviler på at dette er menn du vil inngå et langvarig forhold med. Gå videre, er mitt råd til deg. Det finnes nok av fisk i havet. Kanskje kommer han tilbake en dag, men jeg tviler på det. Mest sannsynlig er han i likhet med deg lei seg for at det ikke skjedde.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

5 jan. 21:56

Tusen takk for et flott svar Preben. Alt det du skrev her, traff mitt hjerte både på godt og vondt.
Bra at vi kan vite om synspunktet fra dere menn sin side.