Er forelskelse nok?

Hei Preben. Man hører ofte om dater som passer perfekt sammen, men som den ene eller begge to mangler følelser for hverandre. Jeg lurer på det omvendte. Hvordan bør man håndtere en situasjon der hvor det er utvilsomt altfor mye følelser i bildet men det ligger andre faktorer i forholdet som kan være en utfordring. F.eks religion, kultur, forskjellige interesser etc. I en ideell verden ville man kanskje ofre alt for kjærligheten og ta utfordringene med storm. Men er dette realistisk?

Hva om f.eks man elsker hverandre, men har forskjellige syn på å få barn. Hva om religion og kultur setter begrensninger for forholdet? Bør man satse på kjærligheten og håpe på at ting ordner seg etterhvert eller bør man stoppe å date personen fordi det er for mye utfordringer i forholdet? Hilsen Forvirret jente.

Hei Forvirret jente. Takk for et interessant spørsmål. Skal fornuft eller følelser få det siste ordet når vi skal satse på en potensiell kjæreste? Går an å forelske seg i noen det er ufornuftig å forelske seg i? Og i såfall, hva innebærer det?

En forelskelse kan vel være «ufornuftig» på to måter: Ufornuftig som følge av ytre omstendigheter, hvor det vil finnes en rekke negative konsekvenser som blir påtvunget den ene, eller begge som forelsker seg. Eller ufornuftig som følge av personlige forutsetninger, hvor forelskelsen oppstår til tross for at man har lite til felles, til eksempel. Shakespeares fortelling om Romeo & Juliet er et klassisk eksempel på det første, hvor et ungt par fra to rivaliserende familier forelsker seg, med katastrofale følger. En ufornuftig forelskelse, ja, men det var ingenting mellom dem som skapte vansker. Hadde de forlatt omgivelsene, ville også «ufornuften» ha forsvunnet. Med forbehold om hvor fornuftig det er å forlate familien sin da. Men du skjønner poenget.

Noen av grunnene du oppgir kan representere slike ytre omstendigheter, som «kultur», «religion», mens andre ting du nevner virker å være mer personlig, som at man har «forskjellig syn på det å få barn», eller «forskjellige interesser». Slike ting henger selvsagt ihop, men du er nødt til å ta stilling til om det dypest sett er andre som får lov til å gjøre følelsene dine «ufornuftige», eller om det er deg selv. Er det en religiøs far som ikke liker mannen du har forelsket deg i? Eller har du forelsket deg i en mann som ikke respekterer din personlige tro? Å droppe en mann du er forelsket i fordi din far har andre planer, mener jeg er mer problematisk enn å droppe en person fordi han har et fundamentalt annerledes verdenssyn.

Det er artig hvordan du skriver at «i en ideell verden ville man kanskje ofre alt for kjærligheten», for du treffer kanskje bedre enn du aner. Å gi seg selv hen til eget følelsesliv var idealet i Romantikken (ca 1800-1870), og blant datidens idealistiske filosofer og kunstnere. Fri kjærlighet, fri oppdragelse, og frihet fra tradisjoner. I en idealistisk verden skal man følge sine egne naturlige instinkter. Ofre alt for kjærligheten og ta utfordringene med storm. De samme idealene blomstret også på syttitallet. Nye idealister i form av hippier og «raddiser» ville ha fri oppdragelse, fri kjærlighet, og «kulturrevolusjon», før samfunnet ble mer «fornuftig» or realistisk igjen, opp mot vår samtid.

Nå er det slik at vårt eget følelsesliv, og vår menneskelige natur er langt fra uproblematisk. Tradisjoner, normer og «fornuft» kan være svært bra for oss, både som individer og som samfunn. Dette gjelder også hva angår partnervalg, hvis målet er å få til langvarige, velfungerende og familievennlige forhold. Men det går en balansegang mellom å se at en forelskelse kanskje bare er et resultat av seksuelt begjær, eller sårbarhet en liten stund, og det å være rigid og fordomsfull fordi man mener å vite hva som er best hele tiden. Jeg vil si at vi mennesker varierer veldig i hvilken grad vi er i stand til å vurdere hva som er en bra partner for oss. Noen ganger kan det beste være å bare kjenne etter. Vi lurer oss selv hele tiden.

En slags oppsummering fra meg kan bli at man kanskje ikke bør satse på et forhold uten at man er forelsket. Men samtidig, selv om man blir forelsket, så betyr ikke dette at man trenger å være en særlig god match. Jo eldre man blir, jo mer eksempler har man å vise til. Vær fornuftig, men av de riktige grunnene.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer