Fifty Shades og sånt..

Når man spør kvinner om hva slags menn de drømmer om, kan det oppstå et gap mellom hva de sier, og hva de gjør. Og det er kanskje heller ikke så rart i vår lille del av verden hvor man har kjempet frem et likestillingsideal som har gått utover det å ha like muligheter og rettigheter. Men noe man vanskelig kan diskurere, er hvordan kvinner kommuniserer med egen tidsbruk og lommebok. Det skjærer liksom igjennom. Jeg så nettopp andre del av triologien 50 Shades (of Grey/Darker). Den mannlige karakteren, Mr. Grey, fikk meg til å tenke på filmen, Pretty Woman fra 1990, og den mannlige karakteren Mr. Edward Lewis. Hvordan har drømmemannen endret seg, eller ikke endret seg i disse nesten 30 årene, for en ny generasjon av kvinner?

Er det naturlig å sammenligne Mr. Grey og Mr. Lewis? Det finnes jo flust av kjekke karer i romantiske filmen man kunne ha benyttet seg av. Jo, det er riktig. La meg forsvare sammenligningen på to måter: Før det første så ser jeg ingen betydelige skikkelser der ute i Hollywood som direkte kolliderer med verken Mr. Grey eller Mr. Lewis. For det andre så er Pretty Woman og 50 Shades i en egen liga. Kvinner står regelrett og skriker: «Ta penga mine!». Da Pretty Woman kom ut i 1990 var det bare to andre filmer det året som brakte inn mer penger. Når det kommer til 50 Shades så har bøkene utviklet seg til en egen filmfranchise, ikke ulikt Harry Potter. Vi snakker om en egen liten industri. Sagt på en annen måte, drømmemennene, Mr. Grey og Mr Edward Lewis traff den kvinnelige spikeren på hodet, slik få andre har klart. Ok, jeg skal ikke påstå at dette vil være en helstøpt analyse. La meg heller si at jeg gjøre dette for egen og andres underholdning, og at det vil være artig sammenligning.

Den mest åpenbare likheten mellom disse drømmemennene er at de er vanvittig rike og mektige. Ingen bombe at drømmemannen gir ordre, tar dama med på shopping, og fyller opp bankkontoen hennes, men kanskje enda mer påfallende er hvordan de begge nærmest sluker den vanlige arbeiderklassejenta. Inn i en helt ny verden. Det er nytt, spennende, vakkert og trygt. Alle naturens stygge nødvendigheter og konsekvenser er borte.

Denne (politisk ukorrekte) makt/status/penger asymmetrien har blitt mye mer vulgær i 50 Shades. Mr. Grey gir den kvinnelige hovedrolleinnehaveren, Anastasia, en boks med en iPhone, bilnøkler (en bil) og en MacBook samme kveld som hun går med å på date ham igjen (produktplasseringer, men likevel). Hun tar imot. Litt senere gir han henne en sjekk på en kvart million kroner. Hun vil ikke ta imot, så da overfører han bare rett til konto. V snakker total kontroll. Mr. Lewis var langt mer beskjeden i Pretty Woman. Noen tusen dollar her, noen tusen dollar der, og mest bare for å kjøpe inn ting hun trengte slik at hun var presentabel nok. Likevel, begge er rike, veldig rike, mektige og rause.

I disse feminine universene er man ikke så interessert i hvor pengene kommer fra. Slik sett minner Mr Grey og Mr. Lewis om drømmemennene i bøkene til forfatteren Jane Austen (1817). Ekte gentlemen snakker ikke om penger. Og business skal ikke ta oppmerksomhet bort fra intriger og kjærlighetsdramaet som dominerer (de viktige tingene). I Pretty Woman ga man litt plass i plottet til hva som gir de fantastiske økonomiske rammene. i 50 Shades er jobben til Mr. Grey redusert til stilig interiør i stramme skyskrapere.

50 Shades er Pretty Woman på steroider. Mr. Grey holder ikke tilbake følelsene sine, slik Mr. Lewis gjorde. Mr. Grey er besatt fra første stund. Andre damer kaster seg etter ham, men han vil bare ha hovedrolleinnehaveren Anastasia. Hun ser forholdsvis ordinær ut, sammelignet med Julia Roberts, slik at det skal bli lettere for et kvinnelig publikum å identifisere seg med henne, og svelge unna fantasien. Mr. Grey repeterer at hans største ønske er at hun skal føle seg trygg. Han gjentar, han hadde dødd om noe hadde skjedd henne. Han tar ingen sjanser. Livvakter og luksusyacht. Han vil eie henne. Hennes eksistensielle valg: Vil hun la seg objektivere totalt i bytte mot denne totale beskyttelsen. Hele kinosalen skriker unisont i stillhet «Ja, Anastasia! Herregud gjør det!»

Greit, det er lite i filmen som skal fri til et mannlig publikum. Ingen langbent Julia Roberts til oss. Anastasia er psykologisk designet for det kvinnelige publikum. Men det går lenger. Den kanskje største forskjellen mellom Mr. Grey fra 2017 og Mr. Lewis fra 1990, er at drømmemannen har blitt sønnen til Mr. Lewis. Jeg finner ut at Mr. Grey er 27 (!) år gammel i 50 Shades Darker. Det vil vel si at han var omtrent 26 år gammel da han først møtte Anastasia? Mr. Lewis må ha vært i slutten av trettiårene, eller begynnelsen av førtiårene tipper jeg. Grå i håret, til og med. Dette gjør ham også til en troverdig forretningsmann og mangemillionær. Mr. Grey blir ved sammenligning en ren fantasifigur, og en total objektivering. Han er økonomisk på topp, og som 27 åring også fysiologisk på topp, der han bedriver yoga i morgensolen som gjennomtrenger vinduene i hans private og massive treningsrom i egen «leilighet». Nå er det slik at kvinner ikke like godt liker unge menn som lever på mammas og pappas penger, så det er viktig å understreke at han er «self made». Gud vet hvordan. Men en ting er sikkert: I dag så går drømmemannen ut på dato tidligere.

Kanskje har dette også noe å gjøre med holdninger og likestilling. Noe har skjedd. Karakteren til Julia Roberts i Pretty Woman var i begynnelsen av tyveårene tipper jeg. Cirka 22-23 år. Anastasia i 50 Shades virker noe eldre. Kanskje 25-26, eller noe sånt, og nesten jevnaldret med dagens drømmemann, Mr. Grey. Mr. Lewis virker nesten som en slags sugardaddy ved sammenligning. Kvinner har ikke blitt mindre kravstore overfor drømmemannen sin. Det er tydelig. De har også blitt råere, og på en måte er det nokså kult. Å gå inn i 50 Shades universet som en vanlig mann er nesten skremmende. Skremmende på den måten at det er et univers som ikke tar hensyn til det mannlige publikum i det hele tatt. Interessant på den måten at jeg nå vet hvordan det er for kvinner som har måttet sitte og se på uoppnåelig vakre kvinnelige filmstjerne i kinosalen, år etter år, ved siden av kjærestene sine. Velkommen til skjønnhets-og trygghetstyranniet.

(Bilde hentet fra Wikimedia Commons)

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

14 feb. 21:00

Poenget glapp for meg.

Sukkerbruker

15 feb. 20:14

Sammenlignet med Pretty woman et mer jordnært kvinneideal, og et ennå mer umulig mannsideal.

Sukkerbruker

18 feb. 21:30

Fikk lest halv parten men klarte ikke helt å føle med poenget langt ned :) men jeg kunne godt ha min drømmeman som kan gi ordre og tvinge meg til shopping og fylle kontoen min men å kunne ha min egen jobb ;) :D

Sukkerbruker

22 feb. 03:49

Haha jeg ante ikke at disse popfilmene var SÅ banale. Nå visste jeg riktignok ikke en dritt om dem fra før men jeg har ikke kunnet unngå å høre noen skravle om dem.
Det høres for meg ut som moderne tids (høybudsjett) såpeopera på linje med Holælll Cæsørr. Men for svarte; her uttaler jeg meg visst om atter en ting jeg ikke har pæppling på, hehe. Jeg har jo aldri sett en Hotel Cæcar-episode.
Takk for en god latter ;-)

Sukkerbruker

8 mars 21:20

Ikke peiling er ikke uvanlig.

Sukkerbruker

5 juli 23:02

Morsomt å lese og fint poeng.