Personlighet i endring

Det sies at de som kjenner seg selv godt, også har lettere for å finne en person som passer dem. Men å ha god selvinnsikt er ikke alltid lett. Situasjonen man er i, har stor innvirking på hvordan vi tenker, handler og forstår oss selv. For eksempel har vi en tendens til å gi situasjonen skylden om vi mislykkes i et foretak, mens vi gjerne gir oss selv skylden hvis vi lykkes. Situasjonen har også mye å si for hva slags personlighet som utvikler seg gjennom oppveksten, og hvordan denne personligheten uttrykker seg i en gitt livssituasjon som voksen. Unge mennesker med en tøff oppvekst kan bli kjøligere og mer egoistiske, som voksne. «Brutaliteten slår begge veier», som man sier. Privilegerte mennesker med få bekymringer har lettere for å engasjere seg i andres liv, og kan dermed fremstå som «bedre mennesker».

Som sosiolog fikk jeg god innsikt i denne person/situasjon-debatten, som den kalles. Og gjerne vektla man situasjonens betydning, da dette er veldig sentralt når man ønsker å analysere klasseforskjeller, og ulike «klassebevissthet». Man er ikke privilegert fordi man er bedre, man er bedre fordi man er privilegert – lyder det sosialistiske mantraet. Fra Karl Marx, og frem til i dag. For en arbeiderklassegutt fra Jæren føltes dette riktig. Jeg kjente jeg meg igjen i det. Hvor fjernt det var å ta høyere utdanning, som den første i slekta, og hvor kronglete og tilfeldig veien var. Fra fagbrev som kokk, musiker, til forfatter og «rikssynser».

Jeg så hvor selvfølgelig denne veien hadde vært for andre jeg møtte. Og jeg følte meg vel alltid litt annerledes enn dem. Man slipper aldri helt unna egne bakgrunn. Men når man endrer seg så mye med årene, hvordan kan man vite hvem man er? Det virker som at man oppdager det etterhvert som alle de små valgene man gjør, former oss og setter rammer rundt oss, på godt og vondt. På omslaget til romanen Deflora (2009), satte jeg ingressen: «Aldring er ikke en person som blir eldre, men en situasjon som endrer seg». Jeg er vel fornøyd med den formuleringen enda.

Hvor riktig den er, er en annen ting. En ny studie, som er den lengste i sitt slag, har nettopp fastslått at en 14 år gammel gutt, er så annerledes som 77 åring at denne gamle mannen knapt kan kalles samme person – hvis stabile personlighetstrekk er kriteriet. For forskerne som gjennomførte studien, var resultatene overraskende, siden tidligere studier med kortere intervaller, hadde vist at personligheten var forholdvis stabil. Når aldersintervallet ble økt til 63 år, var i målingene av personlighetstrekk ikke overlappende i det hele tatt. På samme måte som at utseende endrer seg, og cellene i kroppen vår byttes ut, endres vi også radikalt som personer. Ikke rart at mennesker vokser fra hverandre med årene. Både personer og situasjoner endrer seg.

Denne omfattende studien startet med data fra en spørreundersøkelse fra 1950. Lærere i Skottland hadde administrert en spørreundersøkelsen blant tenåringer som målte dem på 6 personlighetstrekk: Selvsikkerhet, humørsvingninger, utholdenhet, ansvarsbevissthet, originalitet og lærevillighet. 63 år senere fant de de samme tenåringene igjen, nå mye eldre, og fikk testet mange nok til at resultatene kunne generaliseres.

Det er vanskelig nok å finne «den rette» partneren. At vi ender oss ganske mye med årene gjør det ikke lettere, verken å kjenne seg selv, eller vite hvem man skal jakte på. Kanskje er det ikke dumt med dating tjenester som også tilbyr oppdatert matching av personligheter. Kanskje er det også vanskelig å være bevisst på gradvise endringer i egen personlighet. Jeg hører ofte fra personer som skriver til meg, at de hele tiden velger «feil typer». Kanskje henger man igjen i egen fortid?

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

20 feb. 15:30

Love actually ;)

Sukkerbruker

24 feb. 01:51

> en 14 år gammel gutt, er så annerledes som 77 åring at denne gamle mannen knapt kan kalles samme person

dette har mer med at personligheten fortsatt er er underveis med å formes som 14-åring. Om du sammenligner 25 eller 30 år - når personligheten er mer "strørknet" med 77 år, vil likheten være mye større.

kan dette også være en del av forklaringen på at det virker som de som flytter sammen tidlig, har enklere for å tilpasse seg hverandre enn om en er 40-50 år og har mange vanser og prioriteringer som det er vanskelig for enn å endre på og tilpasse til den andre?