Å finne kjærligheten på nett

Nylig viste NRK programmet «Kunsten å finne kjærligheten på nett». Programmet er dønn seriøst, og en del av «Horizon» serien til BBC2. Med nærmest ubegrensede produksjonsmidler lå alt til rette for å finne gode svar. Noen var det, andre var forholdvis vage og tvetydige. Jeg tenkte derfor det var en idé å kommentere litt.

Den menneskelige vinklingen, hvor den ene programlederen skal finne en kjæreste, er bra. Vi kjenner oss godt igjen i ham. Han går til ulike eksperter, sammen med en annen kvinnelig programleder, for å få hjelp. Samtidig lager BBC2 en online datingside ikke helt ulik Sukker, for å sjekke om matching algoritmene som skal finne den rette til oss, fungerer. Den kvinnelige programlederen mener at hun kan, ved hjelp av dette matching systemet, finne en bedre kandidat til ham, en han kan selv, bare ved hjelp av å sortere bilder.

Slik setter BBC2 algoritmens effektivitet på prøve. Men hans «tilfeldige» valg er en person han finner fysisk tiltrekkende på et bilde, versus en algoritme som fokuserer utelukkende på personlighetstrekk, uten å inkludere et personlig møte, eller fysisk «kjemi». Dermed bærer det også litt feil avsted synes jeg.

Jeg vet ikke om det finnes online dating tjenester som lover at de skal finne den ene, rette, utelukkende basert på algoritmen de bruker. I såfall er det kritikkverdig. I følge en studie som tas med i programmet er ikke algoritmer bedre en rene tilfeldigheter. Følgelig er det ikke vits å bruke tid på dem. For meg blir det som å sammenligne Sukker og Tinder, bare at Sukker ikke får lov til å bruke bilder, fester, eller personlige møter som en del av en større strategi for å finne en partner som passer i det lange løpet. Det var vel aldri meningen at algoritmene skulle overkjøre fysisk «kjemi»? Den fysiske tiltrekningen må være der for at gnisten skal oppstå. Men avgjør ikke personlig match om det kommer det til å ta skikkelig fyr?

Algoritmene er i bunn og i grunn personlighetstester. I programmet dukker også Helen Fisher opp, og en studie jeg allerede har skrevet om, hvor fire ulike personlighetstyper passer hverandre på ulike måter. Dette virker å gå imot forskeren sier at algoritmene ikke fungerer. Likevel prøver ikke programlederne å forene disse to. I stedet lar de alle parter få lov til å uttale seg, og så har man bedrevet «balansert og rettferdig» journalistikk. OK, i dette tilfellet er det kanskje ikke noe etablert konsensus enda. Men Sukker har resultater som viser en klar og sterk sammenheng mellom høy match og grad av tilfredshet i forholdet. Hvordan er det mulig?

I slutten av programmet kommer det endelige oppgjøret mellom «Tinder metoden» og «Sukker metoden». Den mannlige programlederen skal på date. Den første daten har han valgt ved hjelp av noen bilder. Den andre daten har blitt valgt av den andre programlederen, ved hjelp av matching systemet til BBC2. Det man likevel ikke spesifiserer, er at dette er et valg basert utelukkende på personlighetstrekk. Det er Sukker uten bilder, uten fester, og uten dating. Verken rettferdig eller særlig realistisk. Men la gå. Det er TV.

Den første daten han går på, er egentlig den andre gangen han benytter seg av «Tinder metoden» i programmet. Første gangen valgte han en billedskjønn ung kvinne han overhodet ikke passet sammen med. Men som han sikkert var fysisk tiltrukket av. Andre gangen var det skivebom, jeg vil tippe delvis fordi bildet var misvisende.

Daten hvor de har funnet en kandidat utelukkende ved hjelp av algoritmen, er like forutsigelig som den er urealistisk. Kvinnen som blir valgt har kanskje en passende personlighet. Jeg vurderer henne derimot som mindre tiltrekkende enn programlederen. Siden vi vet at mennesker stort sett velger en partner som matcher fysisk, oppstår det forutsigelig nok heller ingen gnist fra hans side.

Til slutt skal den mannlige programlederen på date med en tredje kvinne. Denne gangen påstår de at de har kombinert «Tinder metoden» og «Sukker metoden». Daten har blitt godkjent både av algoritmen og programlederen selv, som har sett et bilde på forhånd. Denne gangen klaffer det. Programlederene konkluderer «balansert og rettferdig» at begge metodene er like gode. Men den siste daten som ga full klaff, var faktisk en realistisk og vellykket Sukker date. Bildet hun brukte var realistisk, i tillegg passet personlighetene deres. De hadde høy match.

Kanskje har BBC2 valgt å unngå et ømtålig og potensielt ubehagelig tema om varierende fysisk skjønnhet og hvordan dette påvirker partnervalg. Alternativt så tror de at «Sukker metoden» er å ta personlige vurderinger ut av matchingen. Men det er en grunn til at Sukker også arrangerer fester, og lar brukere legge opp bilder av seg selv.

Når BBC2 er vage er dette uheldig for mennesker som ønsker å finne en langvarig partner og å etablere seg. Hadde programmet blitt kalt, «Hvordan finne en person du synes er vakker på nett», hadde dette ikke vært et problem. Men det var kjærlighet BBC2 skulle finne på nett. Da vinner «Sukker metoden». Det var det programmet viste, helt til slutt. Sukker registrerer en sterk og klar sammenheng mellom høy match score og grad av tilfredshet i forholdet fordi dette er en måling som skjer bakover i tid, etter at partene har møtt hverandre og funnet kjemien.

Fysisk skjønnhet kan kvantifiseres, og dermed også tas med i matching algoritmene. Men det finnes gode grunner til at man lar dette være en del av den siste, menneskelige vurderingen. I tillegg til universell skjønnhet finnes det personlige preferanser det er vanskelig å fange opp. Man kan bruke variasjoner i etterspørsel blant profiler, og dette påvirker selvsagt også algoritmene, men disse variasjonene oppstår på bakgrunn av hvor attraktiv profilen er, ikke mennesket bak profilen. I tillegg så mener jeg at det kan være uheldig å rangere mennesker som objekter på den måten. Er det ikke bedre å la mennesker vurdere hverandre utenfra? Det skjer tross alt i løpet av kort tid etter at man møtes.

Noe man også skal være klar over, og som jeg har skrevet om før, er at fysisk utseende manipulerer dømmekraften. Når programlederen valgte den vakre, unge blondina ved hjelp av «Tinder metoden», er det godt mulig at det fantes flere indikatorer på at hun egentlig ikke passet ham, men som han valgte å overse. Vi har en tendens til å tro at vi er like mennesker vi synes er attraktive. Igjen og igjen går vi for «feil type», men vi ser det bare i etterkant, etter bruddet. Vi klarer ikke være objektive, selv når vi prøver. Kall gjerne dette en menneskelig svakhet. «Sukker metoden» blir derimot en slags reality check, og en motivator til å gi enkelte personer en kjangs, selv om bicepsen ikke er like stor, og å overse andre mennesker som ellers hadde lurt oss.

Algoritmene har kommet for å bli. At mennesker har begynt å bli lei av å sveipe bilder i timesvis, og at firmaer har begynt å tilby personlig og automatisert Tinder sveiping - på mange måter en tilbakegang til en algoritmen - understreker dette. Men kanskje er det også slik at vi ser en slags segmentering. Mennesker som først og fremst er ute etter å møte en vakker person i umiddelbar nærhet, sveiper, er yngre, er mindre villig til å investere, og bryr seg mindre om personen passer i det lange løp. Mennesker som er klare for å etablere seg, og som ønsker å finne kjærlighet, er eldre, har mindre tid å kaste bort på «pene» folk, og kan med fordel investere litt i den type hjelp som Sukker tilbyr.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

10 mai 07:52

Det er ikke et problem å finne fine folk her inne, men Norge har et spesielt "problem", som mange andre land ikke har. Det heter avstander. For de aller fleste er sukker et slags brevvennforum, nettopp fordi matchene, de man kanskje kunne passet med, er miilevis unna, og når man er voksne og etablerte, skal det mye til å overvinne alle hinder og klare å etablere noe og vedlikeholde noe, og kanskje komme så langt at man virkelig vil satse, og eventuelt flytte. Det er jo svært mange fra det sentrale østlandet her, og for dem er jo situasjonen noe annerledes. Jeg føler at ofte at dette overses i det som skrives, selv om det kanskje er det største hinderet for de aller fleste. Man finner både "pene" folk og gode matcher, men Norge er et enormt (dating)rike, og det er lett å skrive at man er flyttbar, men i virkelighetens verden er det slett ikke så enkelt.