Flytte for kjærlighet

Det er ikke et problem å finne fine folk her inne, men Norge har et spesielt "problem", som mange andre land ikke har. Det heter avstander. De man kanskje kunne passet med, er milevis unna, og når man er voksne og etablerte, skal det mye til å overvinne alle hinder og klare å etablere noe og vedlikeholde noe, og kanskje komme så langt at man virkelig vil satse, og eventuelt flytte. Det er jo svært mange fra det sentrale østlandet her, og for dem er jo situasjonen noe annerledes. Jeg føler at ofte at dette overses i det som skrives, selv om det kanskje er det største hinderet for de aller fleste. Man finner både "pene" folk og gode matcher, men Norge er et enormt (dating)rike, og det er lett å skrive at man er flyttbar, men i virkelighetens verden er det slett ikke så enkelt.

Jeg tok tak i kommentaren din fordi den tar opp et viktig tema ikke ofte belyses noe særlig, som du helt riktig påpeker. Det er en utfordring å finne en person man virkelig er spent på, og har lyst til å møte. Å kunne treffe folk online gjør det utvilsomt lettere å kommunisere, men mindre med den fysiske avstanden mellom oss. Nå er det engang slik at vi bor i et langstrakt land med høye fjell, dype daler og fjorder. Men i hvilken grad er geografiske hindre egentlig mentale barrierer? Holder vi på å bli helt mosegrodde her oppe i Norge?

I USA vil en person flytte cirka 11 ganger i løpet av et liv, som oftest for å følge arbeidet. I Norge er vi bedre vant. Om vi flytter er det gjerne innenfor kommunen til en bedre bolig, eller en jevn strøm til byene. Vi liker oss der vi er, helst innen 5 kilometers radius. Gode trygdeordninger er gode å ha når man er hjemmekjær og hjørnesteinsbedriften legger ned. Men er mosen i hodet bra for det norske kjærlighetslivet.

Det er ikke meningen å minimere alvoret ved å flytte når man har slått røtter. Klart, det er ikke enkelt om man har barn i skole, og en privatøkonomi som er knyttet til hus og og arbeidsplass. Men så vet jeg også at vi har en tendens til å være late, og la makelighet påvirke vurderingsevnen. Er det nå en gang slik at man har slått seg ned et sted hvor det er magert med potensielle partnere, bør man vel være ekstra innstilt på å være både aktiv og fleksibel om man skal finne noen man kan dele livet med? Lar man online datingen gli over til å bli en slags emosjonell distriktsstøtte? Er det virkelig landet som er for stort? Kanskje er det ikke så farlig om man allerede har fått barn, og fin flatskjerm til kveldene?

Den rette personen å dele livet med burde være verdt en tur med ferja, flyet eller toget for å ta en kaffe. Jeg trodde dette var en del av den norske romantikken. Befinner man seg i en situasjon hvor man føler seg isolert og fanget i egen bekvemmelighet, kan det være en god idé å huske at flytting for kjærlighet alltid vil foregå gradvis.

Forskere som forsøker å utvikle kunstig intelligens, strever med noe som kalles «rammeproblemet». I kort så er problemet at en robot må fortelles hva den skal gjøre i en gitt situasjon (A). Men når den så har gjort det den skal gjøre, har den også skapt en ny situasjon (B). Referanserammen har forflyttet seg, og for å kunne fortelle hva roboten skal gjøre i neste omgang (C) må den nye situasjonen (B) tas med i kalkuleringen. Veldig fort så oppstår et uoverskuelig univers av potensielle situasjoner som må tas med beregningen av instruksjonen til roboten.

En annen analogi er predikanten som bruker lyset foran bilen til å forklare tillit til Herren. Du setter deg i bilen i mørket. Du skrur på lyset som skal lede deg hjem. Men lyset når ikke helt hjem til døren. Så hva gjør du? Stol på at lyset vil vise deg veien etter hvert som du beveger deg fremover. Slik vil Herren også vise deg veien. Jeg er ikke religiøs, men jeg husker akkurat dette, for det illustrerer fint hvordan man noen ganger bare må ha tillit til at veien vil vise seg. At det går seg til, og at man ikke trenger å se hele tegningen i begynnelsen. Rammeproblemet illustrerer også fint det enkle faktum at det ofte ikke vits i å gjøre en tidlig helhetsvurdering, for ting vil endre seg så fort at beslutningsgrunnlaget vil være fullstendig endret, noen ganger bare timer, dager eller uker inn i fremtiden.

Nok teori og filosofi. Hvordan vil det kunne foregå om man gikk på en vellykket date en hel dagsreise unna, og omsider flyttet etter?

De som ikke forsto hva jeg mente med «rammeproblemet» og predikantens billys, vil - umiddelbart etter å høre hvor langt unna den andre personen bor – fokusere på hvor mye stress det vil innebære å selge huset og finne seg en ny jobb. Og deretter bare kansellere daten. Rasjonelt hvis man ikke har følelser for den andre personen. Idiotisk hvis man elsker den andre personen, og følelsene er gjensidige. Derfor, i stedet for å forplikte seg til tanken om at man er nødt til å flytte og selge for at det skal være noen vits i å dra på denne daten, stol heller på at beslutningsgrunnlaget vil endres etter hvert som du beveger fremover.

Selvsagt er det ikke fornuftig å flytte for en person du ikke kjenner. Men det er fornuftig å dra på en ny heldagstur for å møte en person man virkelig liker, en gang til? Og om man har møtt hverandre to ganger og man virkelig hadde det fint sammen, er det da ikke rimelig at den andre personen tar turen til deg neste gang? Jo, det er det også. Kanskje vil også den andre personen se hvor du bor? Og har man så sakte men sikkert blitt bedre kjent, kanskje tilbringer man en helg sammen til slutt. Kanskje drar man på tur? Så kommer følelsene. Jobben føles mer som en meningsløs aktivitet som stjeler tiden. Stedet man bor virker gråere og tomt fordi det er ikke der hjertet ditt holder til lenger. Du skjønte det ikke før du ble forelsket, hvor tåpelig den flatskjermen egentlig er.

Det er enda for tidlig å ta spranget. Man trenger ikke selge huset eller si opp jobben. Men den andre personen er nå så glad i deg at han eller hun helt ubevisst har begynt å nettverke for deg. En interessant jobbmulighet er visst åpen. En bedre jobb enn det du har. Du møtte også noen av den andre personens venner. De liker deg, og de er kjempehyggelige folk. Dere snakker nå sammen, på eget initiativ. Herregud, kanskje det hadde gått an å leie ut huset en sommer, bare for å se? Barna har jo blitt store nok nå, og er blitt så uavhengige og trassige. Så står du der plutselig, og brøler «Ja til kjærligheten!» i stua di, foran flatskjermen.

Eller kanskje ble det bomtur den gangen, og du tapte reisepengene. Men kanskje du møter noen på flyet? Eller toget? Det gror ikke mose på rullestein. Der fikk du den.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

15 mai 21:58

Går for den. Innen lansdel i hvert fall.

Sukkerbruker

16 mai 09:24

Ja, det er fint i teorien, og noen ganger funker det nok også slik. Men husk at amerikanerne er etterkommere etter de fryktløse, de risikovillige og modige - de som dro. Vi andre er etterkommere etter heimføingene, vi som ble, trosset fattigdom og satte vår lit til bedre tider etter mottoet; en vet hva en har, men ikke hva en får. Nordmenn er nasjonalromantikere. De elsker hjemplassen sin, bunadene sine og naturen de kjenner til. Slekta og tradisjonen. Bare tenkt på hvor tidlig vi spør nye mennesker om hvor de er fra, sånn egentlig, og hvorfor de eventuelt forlot stedet der de har sine røtter. For det er ikke for oss som for amerikanerne. Selv om det hadde vært behagelig, blant annet i jakten på kjærligheten:)

Sukkerbruker

16 mai 20:01

Tror at nordmenn i tillegg ikke er villig til å flytte eller reise langt selv om dem er glad i noen. Det er ikke verdt det for mange, da vil dem heller være singel og håpe på og treffe noen nærmere slik at det blir enkelt og mindre slitsomt. Rett og slett litt latskap inne i bildet her.

Sukkerbruker

21 mai 12:27

Et annet problem som jeg ser ikke er tatt opp er om en har råd til å flytte/reise.
En del av oss, kanskje noen som virkelig er på utkikk, har kun pensjon (ufør, f. eks.) Da er det ikke lett å dra noen steder, og kan være avhengig av at evt. partner må komme til ham/henne.
Bare tenk litt på det. Skal ikke uføre også ha samme rett til å finne en partner som alle andre?

Sukkerbruker

24 mai 12:05

Heldig jeg da ikke osloboer siden jeg hører til den kategorien som flyttet til amerika og har derfor ingen problem med å flytte på meg

Sukkerbruker

28 mai 02:50

Har man fått barn er det ofte slik at x'en må være med på at det er ok at du flytter 50mil.