Mannens sikreste kort

Preben. Er innlegget «De penga» (min merk.) ment som en oppsummering av litt morsomme observasjoner med en viss ironisk distanse? Eller oppfordrer du rett og slett single menn til å fokusere så mye de kan på å skaffe seg penger, og single damer til å legge på seg litt? Slik at de vil stå bedre rustet til å finne en partner? Hilsen Kunstnersjel.

Hei Kunstnersjel. Jeg var ikke helt sikker på om jeg skulle ta tak i dette, for du har rett i at det var bare ment som noen litt morsomme og annerledes observasjoner. Men så er det også en seriøs side ved dette (bortsett fra at kvinner burde spise mer, da). Siden du signerte «Kunstnersjel», mistenker jeg også at spørsmålet ditt er oppriktig. For jeg har selv, som kunstnersjel, gått noen runder med disse tankene. Så la meg dele noen av disse med deg.

Jeg vokste opp med en hardtarbeidende alenemor fra Jæren. Ikke bare er jærske kvinner tøffe og ujålete. Det at hun var alene med meg mesteparten av tiden, gjorde henne svært selvstendig når det kom til de fleste ting. Hun gikk på jobb hver dag, og sørget for praktisk arbeid i hus og hjem. Fra maling og snekring, til mer «kvinnelige» ting, som hagestell.

Dette har sannsynligvis påvirket meg på flere måter. Jeg vokste opp med en kvinne som levde opp til likestillingsidealet, selv om hun aldri prøvde på det. Tvert imot ville hun nok foretrukket at en mann kom inn i livet hennes tidligere. Men sønnen hennes fikk likevel erfare at kvinner ikke trengte menn til å ta hånd om dem, verken økonomisk eller praktisk. Dette ble normalisert for meg. Følgelig følte jeg heller aldri at min oppgave i livet som mann, inkluderte det å måtte sørge for en kvinne, eller familie i spesiell grad. Min totalt apolitiske oppvekst på Jæren, med min apolitiske mor, skulle i utgangspunktet gjøre meg perfekt formet til et politisk likestilt samliv senere i livet.

Det har heller ikke vært noen tydelig farsfigur der som kunne fortelle sin sønn at hans mor var utypisk, eller at kvinner ofte handler og prioriterer på tvers av hva de selv sier, og kanskje også tror om seg selv. Og at menn er best tjent med å fokusere på hva kvinner faktisk gjør. Jeg har alltid tenkt at kvinner ville ha likestilling, og at de foretrekker den type menn de sier de foretrekker. Altså, min far var musiker, og reiste mye. Også en kunstnersjel. Like utypisk en mann som min mor var kvinne.

I stedet for å skjønne det da, irriterte jeg meg vel over det jeg opplevde som inkonsistens når det kom til et kvinnelig ønske om likestilling, og en slags påtatt kvinnelig hjelpeløshet (sammenlignet med mor). Jeg opplevde også en forventing om at jeg skulle bli en slags forsørger. Samme hvordan man vrir og vender på dette så koker det ned til penger, før eller siden. Som en «kunstnersjel», slik som deg selv, foraktet jeg dette, for det virket som å være en innebygd motsetning mellom hva som ga en forutsigelig og bra inntekt, og aktiviteter jeg opplevde som meningsfylte og interessante. Jeg ville leve for meg selv. Ikke for andre. Så jeg strittet imot, og tok likestillingen på ordet, mens jeg opplevde et mannsideal som forsørger, som kvinner mer enn gjerne bygget opp under.

Nå har jeg blitt eldre, og selv om jeg sikkert ikke er smartere, tenker jeg mer nyansert. Der jeg før så store grupper av menn og kvinner, ser jeg nå individer. Individer som har satt min egen oppvekst og bakgrunn i relieff. Som har vist at min mor ikke representerer norske kvinner, og min far ikke representerer norske menn. Fremdeles er jeg en «kunstnersjel» som har prioritert å leve på en måte som har hatt konsekvenser. Men det har gått greit, heldigvis. Nå ser jeg også det egoistiske i å leve for seg selv på denne måten. Veldig mange mennesker, kvinner som menn, er fornøyde om de kan være nyttige for andre. Bidra, rett og slett. En gjennomsnittlig ingeniør er mer verdt enn en gjennomsnittlig kunstner, spør du meg i dag. Følgelig belønnes de deretter.

Når det kommer til kvinner har jeg også skjønt at jeg ikke kan kreve de samme av dem som min egen mor, eller kanskje jærske kvinner generelt. De fleste kvinner er mer følsomme og sårbare enn både henne og meg, og søker i større grad trygghet i en mannlig partner. Det er noe instinktivt vakkert i dette også. Dessuten så finnes det nok av kvinner som er helt åpne på dette, og som aldri har påstått noe annet. Vi har blitt påvirket av restene etter den såkalte «kulturelle revolusjonen» på seksti og syttitallet, og forsøker å navigere i et hav av politiserte kjønnsidealer, sosiale forventninger og biologiske drifter. Mennesker er inkonsistente. Ikke bare kvinner.

Forskningen viser at norske kvinner er like resten av jordens kvinner. De foretrekker menn med innflytelse og ressurser. De setter også pris på kunstnersjeler. Men jo eldre de blir, jo viktigere blir det at kunstnersjelen har klart å tjene penger på kunsten sin. Og det får være greit. Når kvinner begynner å tenke på familie, så er det fornuftig å velge en mann som har prioritert på en måte som gjør at han kan stille opp for familien sin, og ikke bare sitt eget selvrealiseringsbehov. For en mann i Norge er det fremdeles sikrest å satse deretter. Kanskje man ikke merker det i tyveårene, men damene kommer før eller siden. Like sikkert som at solen står opp i morgen. Dette hadde en annen far fortalt meg.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

21 aug. 00:07

Hei igjen, Preben, og takk for svar. Jeg hadde vel tenkt du ville svare meg, men regnet kanskje ikke med at det ble så omfattende og personlig. Jeg er en som setter stor pris på når folk er ærlige om seg selv. Nå er jeg jo nødt til å svare igjen her, føler jeg.

Det virker for meg som vi har vært innom noen av de samme tankeprosessene omkring dette temaet. Det er da noe jeg har tenkt mye over som singel. Men kanskje ser du også saken litt fra begge sider, og kanskje var det derfor jeg ikke var sikker på om det du skrev var mest spøk eller alvor?

Ellers kan jeg fortelle om meg selv at jeg har vokst opp på "beste vestkant" i Oslo, med en far (ingeniør, selvfølgelig) som tjener langt over gjennomsnittlig med penger. Men pengene kom med en kostnad, nemlig tid. Mye jobb, mye reising, og en frustrert mor som endte med å skille seg. Jeg kan også rapportere at jeg har sett mange dysfunksjonelle familier med mye penger i løpet av min oppvekst. Jeg har også selv hatt en periode hvor jeg hadde en pengeorientert, men stressende jobb. Jeg tjente langt mer enn nå, men endte selv i skilsmisse i den perioden. Når jeg ser tilbake på den tiden er det ikke noe jeg ønsker meg tilbake til.

Så der har du min bakgrunn, som nok preger mitt syn. Jeg vil si at jeg deler ditt synspunkt på at det er ekstremt viktig for en mann å ha en jobb. Og så er det viktig å tjene nok til å klare seg greit. Men jeg tror det kan være en fallgruve for mange hvis pengene blir fokuset i seg selv, enten det er for å få seg dame eller ikke. Mye vil gjerne ha mer, og så er det fort gjort å havne i en karusell som er vanskelig å komme av igjen..