Lykkelig uten barn

Hei Preben. Ville bare takke for fin spalte, og dele noen tanker med deg. Jeg er en singel og barnløs kvinne på 36 år, som dater og nyter livet. Av en eller annen grunn, så har jeg "glemt" å få barn, og det blir stadig et tema når jeg møter nye mennesker, og også menn på date. I begynneslen av tyveårene ville jeg ikke ha barn fordi jeg ikke ville bli overvektig, mens senere, i slutten av tyveårene, var jeg i tvil, siden så mange venner begynte å få barn. Jeg vurderte det, altså. Så, i begynnelsen av trettiårene slo jeg det ifra meg igjen, og ville fokusere på jobb. I nyere tid, nå i midten av trettiårene, har jeg blitt redd for hvordan en graviditet vil påvirke kroppen, i min alder.


Jeg har ventet og utsatt avgjørelsen hvorvidt jeg skal få barn så lenge, at jeg er nødt til å ta inn over meg at det er godt mulig at det aldri vil skje. Jeg har alltid trodd at tiden ville komme hvor jeg ville bli sikker, og få følelsen av at tiden var inne. At ja, nå er tiden kommet! Men den følelsen har aldri kommet. Kanskje problemet er at jeg ikke føler at jeg er helt voksen enda, som er nokså komisk.


Spørsmålet om man skal, eller ikke skal få barn, er ikke originalt, men jeg føler likevel at det for kvinner liksom deles mellom det å få barn fremfor karriere, karriere fremfor det å få barn, eller de som klarer begge deler. Så er det sånne som meg, som verken har barn eller karriere. Som har en avslappet holdning til det hele, og "tar det som det kommer".


Ønsket om å få barn skal liksom ligge i genene våres, men jeg kjenner det ikke. For menn så virker det både å være mer aksptert og vanlig. Jeg tror også at årsaken er mer kompleks enn at man er "egoistisk". En nokså åpenbar grunn kan være at jeg rett og slett ikke har funnet mannen som får meg til å ta steget fullt ut. Så er det mennesker som rett og slett ikke vet om de ønsker barn.


Jeg skulle ønske at jeg ikke alltid ble spurt om dette. Både på dates og andre steder. Går det ikke an å bare ta det som det kommer? Jeg mener, om det klaffer og om det skjer, så er det vel bare fint. Og om det klaffer men ikke skjer, så er vel det også bra nok? Hilsen Hjertesukk.


Hei Hjertesukk. Takk for eposten din. Det er store spørsmål du stiller, og noe som går direkte til kjernen av tilværelsen, vil nok mange mene. Hva er et meningsfullt liv? Hva gjør oss lykkelige? Er det egoistisk å få barn, eller egoistisk å ikke få barn? Må det være det ene eller andre?


Når det kommer til mer eller mindre frivillige livsstilsvalg og legninger, vil det alltid være slik at noen vil leve og velge i tråd med flertallet, mens andre vil høre hjemme lenger og lenger ute i marginene, avhengig av hvor langt unna "normen" man befinner seg. Det finnes heldigvis stor variasjon innad menneskearten, som sørger for en viss ulikhet, og at ganske mange vil være i mindretall, i forhold til ulike egenskaper og valg. Et humant samfunn tar hensyn til dette og innretter seg, og lar ulike mennesker få lov til og uttykke seg fritt. Men det vil nok alltid være vanskelig å totalt eliminere det jeg her kan kalle et "eksistensielt flertallstyranni"


Med dette mener jeg alt fra den subjektive følelsen en minoritetsperson har, eller får, av å være "unormal", til direkte diskriminering eller mobbing fra flertallet. Mobbing og diskriminering kan vi forby og straffe, men det blir mer komplisert når representanter for mindretallet motsetter seg det som kanskje er en naturlig del av det å være i mindretall. For eksempel vil flertallet stort sett kreve å få kategorisere og forstå omgivelsene i tråd med hva som er mest sannsynlig og beleilig. Og vi er alle en del av hverandres omgivelser.


For å illustrere poenget: Det foregår i dag en debatt om hvorvidt personer som hverken identifiserer seg som kvinner eller menn, kan kreve at andre skal frastå fra å referere til dem som "ham" (hvis personen ser ut som en mann for flertallet) eller "hun" (hvis personen ser ut som en kvinne for flertallet). Altså om minoritetspersoner kan kreve med hjemmel i anti-diskrimineringslov å heller bli refert til som "hen", eller "ze", eller hvilket som helst pronomen de velger. Det underliggende spørmålet handler om hvor minoritetens rett til å føle normale slutter, før den går på bekosning av majoritetens rett til å tenke og uttrykke seg fritt. Hva er diskriminerende, og hva er bare eksistensielle vilkår?


På samme måte kjenner du kanskje på et ubehag ved å velge en livsstil som bryter med det store flertallet. Du vil ikke synes synd på, eller måtte forklare eller forvare dette valget. Du krever å få føle og tenke på deg selv som normal. Du er lei av å bli underliggort, eller speilet som annerledes på date, når mannen foran deg begynner å spørre om hvorfor. Eller kanskje til og med bare følelsen av å sitte sammen med en gruppe venner og venninner og være annerledes.


Det er rart hvordan vi kjemper og konkurrerer om å være unike og originale på den ene siden, og hvor smertefullt vi ofte opplever det som å faktisk være annerledes. Vi ønsker å befinne oss i sentrum av livet, og bli validert av andre. Kjenne at det vi gjør, og den vi er, er riktig og bra. Vi krever at selvbildet reflekteres i alle andres øyne. Men om man virkelig velger annerledes, om man virkelig gjør noe annet enn de fleste andre, blir det et nullsum spill. De kan ikke normalisere deg, uten å skyve seg selv ut av midten. Og det gjør man ikke. For alle vil vi føle at vi er normale, og tar de riktige valgene.


Du er en kvinne som ikke vil ha barn, om jeg forstår deg rett. Ikke fordi du ikke kan, ikke fordi karrieren kommer i veien, eller fordi du ikke har funnet en mann. Du vil bare ikke. Eller du er skeptisk, og tviler. Dette gjør deg nok annerledes enn de fleste kvinner, men det er selvsagt helt i orden. Det finnes sikkert også nok av mennesker som får barn, ikke fordi "naturen kaller", men fordi de er redde for å ende opp alene, eller redde for å angre når det er for sent, eller fordi alle rundt dem går den veien.


Dessverre vil du nok måtte innfinne deg med at folk lurer på hva "som skjedde". Og da får du velge om du vil fortelle dem den lange historien, og berike dem med det menneskelige mangfoldet, eller ikke. Uansett så er du nok nødt til å stålsette deg, og innfinne deg med at folk vil sporre, om ikke av andre grunner enn at de lurer. Det er jo ikke noe ondsinnet i dette. Jeg er også sikker på at det finnes menn som enten ikke vil ha barn, eller som allerede har fått sine barn, og som vil verdsette og elske deg som den selvstendige og ærlige personen du er. Ta livet med storm!

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

8 feb. 13:26

Hei Hjertesukk,

ikke noe galt med å ikke ville ha barn i mine øyne. Du kan jo også tenke på at du gjør miljøet og fremtidige generasjoner en stor tjeneste ved ikke å få barn. Så egentlig er det ikke du som er egoistisk, det er alle de andre..

https://www.theguardian.com/environment/2017/jul/12/want-to-fight-climate-change-have-fewer-children

Sukkerbruker

11 feb. 15:42

Folk syter så mye nå om dagen , alt skal handle om følelser. Våre forfedre sleit seg gjennom livet , folk døde tidlig jobbet hele dagen og fikk mange barn . I dag skal det liksom være synd på alle bare bullshit , og barn fremfor kariere bare tull ; vet folk som har studert og fått barn og utdanning , hva er problemet . Tror jeg vet det ; penger betyr alt nå for tida . For en trist verden å bo i

Sukkerbruker

12 feb. 18:13

Jeg er 48 år og har ikke barn. Da jeg var i din alder ble jeg også møkk lei alle spørsmål, men da jeg rundet 36 var det stopp på spørsmålene. Jeg har valgt bort å få barn fordi jeg ikke traff en jeg ønsket skulle bli far til mine barn, og jeg ville at barna skulle ha en pappa - derfor dro jeg heller ikke til Danmark og fikk prøverør. Jeg har et flott liv uten barn. Noen ganger er det et savn, andre ganger en lettelse å ikke ha. Jeg ser ikke noe egoisme i noen av valgene, men tenker at alle bør gjøre sine valg ut ifra hva som rett og riktig for dem selv - noe ingen andre har noe med. Lykke til med livet ditt :-) uansett valg vil det nok bli rett på den ene eller andre måten :-D Klem klem

Sukkerbruker

18 feb. 01:23

Det er på tide å likestille og respektere de ulike livssituasjonene folk ønsker å ha. Om en er singel, par uten barn eller par med barn har alle sine fordeler og ulemper. Det vil alltid være naturlig å spørre om livssituasjonen på samme måte som å spørre om hva en jobber med. Vi skal sette pris på at folk er nyskjerrige og ønsker spørre, men svaret skal respekteres og ikke undres over.