Livet går videre

Hei Preben. Etter å ha datet i over ett år, møtte jeg nettopp en mann jeg liker, virkelig, virkelig godt. Datene han tok meg med på var morsomme, romantiske og søte, og det føltes som en stor lettelse å endelig ha truffet ham, etter all den tiden med leting. Jeg var sikker på at han følte det samme, og når vi omsider kysset, føltes det også vidunderlig. Endelig hadde jeg funnet mannen jeg hadde ventet på, så lenge. Og så forsvant han. Han sendte noen meldinger hvor han forklarte at han var veldig opptatt, og så til slutt kom det heller ikke noen flere meldinger. Jeg ble fullstendig knust. Det blir heller ikke bedre når vennene sier at jeg ikke burde ta sånn på vei, siden vi bare hadde vært på tre dates sammen. At jeg burde legge det bak meg, og så videre. Men jeg er langt fra i stand til å klare dette. Ikke i nærheten en gang. Er det noe galt med meg? Reagerer jeg for sterkt? Hilsen S.

Hei S. Takk for e-post. Synd å høre om dette. Jeg kjenner nok igjen noe av følelsen du sitter med, og sikkert mange andre gjør også det. Men alt er jo relativt. Hvor ille du har det, vet jeg jo ikke. Jeg husker en gang (som nå fremstår som en evighet siden) jeg deppet over en dame jeg likte veldig godt, som droppet meg hardt og tidlig. Etter å ha hørt på klagingen min et par dager, tok en kompis meg gjennom en liten tankeøvelse. Han ba meg telle hvor mange timer jeg faktisk hadde vært sammen med henne, totalt. Tiden vi brukte på meldinger frem og tilbake, og å glo på bilder, gjaldt ikke. Det møtte være reell tid sammen, hvor jeg ble kjent med personen hun virkelig var. Tragikomisk nok så var det ikke mange timene.

Hva poenget hans var, forsto jeg bare delvis der og da. Joda, det kom frem at jeg umulig kunne kjenne henne så veldig godt. Og det var kanskje tåpelig av meg å falle for henne så fort. Den dypere innsikten var kanskje også hvordan jeg projiserte lengsler og idealer på en person jeg umulig kan ha vurdert på en realistisk måte. Hun klarte å representere «pakken» jeg hele tiden hadde sett for meg, og det var dette jeg reagerte på, lengtet etter, og trodde jeg hadde mistet. For en annen person, en venn, så fremstår dette som patetisk. De ser bare den andre personen. Ikke alt det som du projiserer over på – i dette tilfellet – ham. Det kan nesten være irriterende for vennene dine.

Sorgen er likevel reell. Det handler ikke bare om personen man spiste middag sammen med tre ganger. Det handler også om et håp som brast. Ikke bare om de få timene man tilbrakte sammen, men om alle dagene, ukene, månedene, ja kanskje til og med årene man ventet på dette møtet. Tiden man fånyttes har lett etter en person man virkelig liker.

La meg derfor bare slå fast at jeg ikke tror at det er noe galt med deg. Det er eller ikke noe galt med vennene dine, som lurer på hvorfor du tar sånn på vei over dette. Det kan også være at de heller ikke har erfart hvordan det er å være ufrivillig singel over lang tid.

Jeg tror den beste veien forover for deg, er å akseptere følelsen, og la den få romstere i deg så lenge den vil. Hvis du kritiserer deg selv for at du ikke har det bedre, så gjør du det bare verre. Vennene dine vet heller ikke hvordan du har det, og kan derfor heller ikke vurdere hvordan du burde oppføre deg. Men forstå også at de bare vil deg vel.

Helt til slutt så vil jeg også komme med noen selvfølgeligheter: Nei, han er ikke drømmemannen din når han forsvinner på denne måten. Han var nok heller ikke personen du trodde han var. Det kommer til å gå over, og mest sannsynlig så vil du finne den rette for deg. Følelsene du sitter med nå, har ingen innvirkning på fremtiden din. Bit tennene sammen og ta en dag av gangen. Det går bra til slutt.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

18 april 22:14

Så flott og klokt skrevet.har det på samme måte.

Sukkerbruker

20 april 20:24

Kjenner meg så altfor godt igjen her. Var sammen med ei jente nesten hele 2017 og vi oppførte oss som et par, selv om hun ikke ville definere oss som det. Jeg hadde jo et håp om at det ville bli oss og ga uttrykk for mine følelser for henne, men til slutt valgte hun å trekke seg ut. Hun var ikke klar for et forhold......, jeg har hatt det veldig kjipt etter det, men syns jeg etterhvert er på vei opp av gropa, det går litt lenger mellom de tankene som gjør meg deppa. Jeg vet jo at det kun er tiden som hjelper, det er bare det at det ikke er noe kjedeligere å høre enn akkurat det når man er i kjærlighetssorgsmodus......