Når menn modnes

Hei Preben. Først vil jeg bare takke for fin spalte. For noen dager siden begynte jeg å tenke på tidligere kjærester. Hvordan jeg har oppført meg, og hvordan livet har blitt som det har blitt. Jeg har ingenting å klage over, men mens jeg gjorde opp regnskap med meg selv på denne måten, var det også ting som jeg angrer på. Det har vært ganger jeg har oppført meg ufølsomt, egoistisk, og jeg har også såret noen kvinner. Jeg har også selv blitt såret, selvsagt. Kanskje jeg har blitt mer moden nå, eller det er distansen i tid som gjør at jeg klarer å vurdere meg selv mer objektivt. Jeg fikk plutselig lyst til å ta kontakt med disse eks-kjærestene, og unnskylde meg. Jeg fikk lyst til å rette opp ting, men lurer også på om dette er en OK ting å gjøre, eller om det vil virke rart. Kanskje til og med opprivende, om jeg nå ikke overvurdere min egen betydning i deres nåværende liv. Hva tenker du? Hilsen M.

Hei M. Jeg skal innrømme at jeg har hatt lignende våkenetter. Når man banker på sin egen dør, og møter seg selv i døråpningen. Kanskje det er samvittigheten som kommer på besøk, underbevisstheten, eller en slags eksistensiell del som skal vise veien videre? Bort fra angst og skam, og mot et selvbilde vi holder kjært. De aller færreste av oss klarer å leve opp til den vi ønsker å være, i hvert fall hele tiden. Noen ganger går det greit å tabbe seg ut, vi trekker på skuldrene og går videre. Andre ganger blir det liggende som en liten verkebyll. Da bør man ta tak i det.

Denne indre stemmen du beskriver kan lett overdøves av all støyen vi omgir oss med i livet. Men noen ganger, når man er alene, hører man den. Det er en god stemme, og man bør lytte.

For min egen del så tror jeg nok at modning var en årsak til at jeg fikk lyst til å prøve å rette tidligere oppførsel jeg skammet meg over. Jeg var umoden nokså lenge. Lenger enn de fleste. Jeg har tatt meg friheter, og jeg har til tider forventet «spesialbehandling», selv uten at dette har vært berettighet på noen som helst måte. Jeg vet at av personlighet har jeg alltid vært frilynt, uten at dette skal være en penere beskrivelse, men det har hatt sammenheng med andre deler av personligheten min jeg har satt mer pris på. Likevel, en slags usympatisk kompromissløshet og et oppblåst ego har preget meg. Jo yngre, jo dummere, og mer ekstrem. «Ta meg for den jeg er», ble en slags selvrettferdiggjøring.

Litt opp i årene så temmes man av livserfaringer, kunnskap, og for menns del, lavere testosteron nivå. Man blir mer empatisk, mindre hensynsløs, og man har et større behov for å bli akseptert av andre. Man får lyst til å stifte familie og ønsker nærhet. Kanskje man kan si at spesielt for mange menn, så vil vi oppleve en livets slags bakrus, på et eller annet tidspunkt. En slags oppvåkning.

Jeg har - som du nå tenker - tatt kontakt med noen mennesker. Fire stykker i alt, og ikke bare eks-kjærester. En gang var det et tilfeldig møte hvor jeg tok motet til meg, og gikk bort og pratet litt. Det føltes godt, og det ble satt pris på. De andre tre gangene var meldinger jeg sendte. Jeg fikk noen fine svar tilbake, og det ble også satt pris på den veien. Min erfaring tilsier derfor at du alt å vinne, og ikke noe å tape på å ta kontakt. Jeg tror det er en sunn impuls du har. Verden trenger bare mer mellommenneskelig omtanke.

Det kan være vanskelig å vite hva som blir en riktig formulering av det du ønsker å si. Kanskje har den andre personen ikke tenkt over dette siden i det hele tatt, eller kanskje det har ligget der som et sår i flere år. Det kan også være greit å være litt varsom. Det er jo kjipt om man lager drama og hisser opp en sjalu kjæreste i andre enden som leser meldingen. Avslutningsvis vil jeg bare si at det var et fint spørsmål du kom med. Takk for det. Lykke til med datingen, og den lille oppgaven du har foran deg.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

20 sep. 08:50

Så fint skrevet. Gjenkjennelig: Vi har vel alle gjort litt/mye dumt en gang i affekt, og de fleste vokser jo på livserfaring.

Må være utrolig godt å bli møtt på den måten du beskriver. Har en som jeg gjerne skulle skværet opp med, men får ikke anledning, fordi han fremdeles, etter over 10 år, er sint. Ligger ikke våken, og tenker at det kanskje ikke bare handler om meg; etter så mange år, men litt kleint likevel. Burde kanskje sendt et brev. Til jul kanskje...